I sommer gikk jeg på tur i en fredet skog. I skogen var det laget noen turstier og etter en stund kom vi til et veiskille. Da kom jeg på det vidunderlig vakre diktet til den amerikanske poeten Robert Frost:

The Road Not Taken

By Robert Frost
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

Jeg leste dette diktet første gang for mamge år siden og jeg har stadig vendt tilbake til det, fordi det handler om valg og ulike typer valg. Det kan være veldig konkret av praktisk karakter, men også sjelelige og åndelige valg. Slik som at jeg velger å være positiv, jeg velger å arbeide mot mine tilbøyligheter til mismot, jeg velger å tro at Gud vil det beste for meg, jeg velger å tro at jeg er elsket av Ham uten at jeg må gjøre noe. – og slik kan jeg holde på. Valg er noe vi gjør hver dag, men noen valg er viktigere enn andre. Det kan handle om livet…

I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve.

5. Mos.30;19

I går stod jeg på kjøkkenet og lagde salat. Pallekarmen i hagen bugner av grønn, frisk salat i flere varianter og det er nå dette må brukes, sunt er det og. I en salat bør det være noen flere ingredienser og sant å si så var jeg ikke så godt forberedt på at huset skulle bli fullt av folk som skulle ha mat. Jeg fant en agurk og en tomat og tenkte at heldigvis så har jeg paprika og. Jeg sjekket kjøleskapet og fant en rød og fin paprika, men ved næremere ettersyn var den bløt et par steder og da jeg fikk av plasten var den faktisk råtten inni. Jeg ble overrasket og faktisk litt sur, men siden det var søndag, butikkene var stengt og middagsgjestene rett rundt hjørnet var det ikke så mye å gjøre med dette.

Men jeg begynte å tenke: paprikaen så helt fin ut før jeg begynte å granske den. Den var pakket inn i stram plast og hadde dette blanke og spenstige utseende som vi liker. Dette utseende sa meg ingenting om hvordan den var inni, – altså, pill råtten. Det er et godt ord om dette i Bibelen:

Men Herren sa til Samuel: Se ikke på utseendet hans og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser påhjertet.

1.Sam. 16;7

Gjør du som meg? Ser på det ytre først? Klart at du gjør, men tar du deg til til å sjekke det indre og? Kanskje en grei øvelse i sommer?

Bloggen og jeg tar noen uker fri og er plutselig tilbake. Ha en fin sommer!

Har du tatt det første sommerbadet? Hører du til disse som lovpriser et forfriskende bad? Nix? Ikke jeg heller. Så det er ganske så sikkert at det er mange som kommer til å ta et bad før meg. Utebading tilhører ett av de mange områder hvor jeg er totalt pingle. Folk kan hyle, plaske og skrike hvor fantastisk deilig og forfriskende det er uten at jeg blir det minste påvirket til å prøve.

Derimot finnes det andre områder som tilbyr forfriskninger som jeg mer enn gjerne tar i mot. Et glass kaldt vann på en varm dag, en god kopp kaffe i løpet av dagen, en deilig kopp te eller noe annet som stiller et behov enten det er vått eller tørt.

Men så er det denne forfriskningen som jeg setter aller størst pris på: den gode samtalen, enten det er med Gud eller mennesker. Kanskje helst med mennesker om Gud, eller med Gud om mennesker, eller bare med Gud. I Bibelen leser vi om hvordan Gud forfrisker og fornyer oss, se her:

Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene: Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.

Tit. 3;4-7

Så bevilg deg en forfriskning enten det er et bad, en drikke eller en stund i Guds forfriskende Ord.

Har du hørt om forherdelsesobjekt? Vet du hva det er? Eller kan du tenke deg hva det er?

Enkelt forklart så er det: ting vi skulle ha gjort, brev og meldinger vi skulle ha skrevet, telefoner vi skulle ha tatt, oppgaver vi skulle tatt tak i…. og slik kan vi fortsette. Ja, hva med dem? Vi lar dem ligge, vi gjør ikke noe med dem, vi prøver å fortrenge dem og fortelle oss selv at dette haster virkelig ikke. Og selvsagt har vi rett, det er ikke ting som haster så veldig, men de bør gjøres – om ikke annet for vår mentale helse sin skyld. Kanskje er det noe som burde haste? Noe med å sende den meldingen, ta den telefonen, besøke denne personen?

Hvorfor gjør ikke vi, altså jeg, noe med det? Ofte fordi det som skal gjøres krever litt ekstra, litt mer innsats enn det jeg har lyst til å sette inn eller at jeg kommer på det og får ikke gjort det med en gang. Av erfaring vet jeg at det kommer påminninger. Disse påminningene kommer som små tankedrypp, som purringer, som åpenbare signal, men likevel kan jeg velge å ignorere dette, rett og slett forherde mitt hjerte og late som om denne saken ikke angår meg i det hele tatt. Det er slik ting vi kaller forherdelsesobjekt i vår familie.

Når det heter: Idag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde, som under opprøret

Hebr. 3;15

Det er en advarsel i dette verset om ikke å gjøre slik som du gjorde før. Det er en påminning om å ikke følge det gamle mønsteret, men å ta tak, gjøre det som må gjøres og ikke la noe bli et forherdelsesobjekt.

Jeg har hentet fram sommertøyet og tatt et overblikk. Har jeg alt jeg trenger? Burde jeg fornye noe? Egentlig, når jeg tenker i gobal, helhetlig og miljømessig sammenheng – ja, så har jeg nok klær og burde ikke tenke på fornyelse i det hele tatt. Men, så er det denne lysten da… lysten på fornyelse, noe fresht og sprekt som kan friske opp i garderoben og på meg. «Eitt kvert lite» som husbonden sier. Jeg pleier å fornye litt inne i stua. En blomst, et fint lys eller nye putetrekk, noe som signaliserer at jeg bryr meg om hvordan vi har det rundt oss. Og hagen (!) – selv om plantene står der, noe må fornyes – sånn er det bare…

Men hva med det indre? Driver jeg fornying og oppfrisking av det indre? Det sjelelige og åndelige? Jeg leser daglig i Bibelen og der står det mye bra! Noen ganger hopper versene mot meg og blir svært så levende og direkte. Her en dag kom jeg over dette verset:

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. Rom 12;2

Her er det noe å gripe tak i! Hvordan fornye sinnet? Prosessen med å fornye betyr å rydde ut det gamle, gi slipp på sure tanker og såre tær. Det betyr å pusse av, pusse vekk en fornærmet kvise og etterpå ta et desinfiserende bad. For det står jo at veien til fornyelse går igjennom å finne Guds vilje – det gode, det som er til glede for Gud og det fullkomne. Her snakker vi en skikkelig øvelse – og øvelse gjør mester, sier de….

Har du bil? Ja, da har du kanskje en GPS i bilen også? Har du tenkt på hva disse bokstavene står for? Global Positioning System, altså et satelittnavigasjonssystem som viser hvor du og bilen befinner dere i verden. Jeg har mange ganger vært dypt takknemlig for GPS-ens veiledning til nye steder og jeg har også vært ganske frustert når vi har endt opp i en smal, kronglete vei som det har tatt uendelig lang tid å komme vekk fra. Vi har hatt noen sære opplevelser når vi har latt GPS-en bestemme alt og ikke brukt hodet, fornuft og erfaringer. Vi har etterhvert lært å si til hverandre – dette ser ut som en GPS-vei. Det vil si at vi sparer bare noen få meter på å ta akkruat denne veien. Ja, for GPS-en er jo slik at den tar den veien du innstiller systemet på. Da velger du for eksempel: raskeste vei, korteste, uten bompenger (er det mulig?), uten ferjer osv. GPS-en følger trofast dine innstillinger og da kan det bli veier gjennom boligfelt, for det er jo kortest, selv om det ikke er raskest… og dirigering inn på stengte veier.

Bibelen er en slags omvendt GPS. Jeg velger å stille meg inn på det Guds Ord sier. Jeg leser i Bibelen og ser hva det står om relasjoner, livsvalg, handlinger og tanker. Jeg prøver så godt jeg kan å rette meg etter de gode rådene jeg får om hvordan det er godt å leve. Det ønsket også salmisten å gjøre, se bare her:

Herre, lær meg den veien dine forskrifter viser, så vil jeg alltid ta vare på den! Gi meg forstand til å ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte! Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede. Bøy mitt hjerte mot dine lovbud og ikke mot egen vinning! Vend blikket mitt bort fra tomhet, gi meg liv på din vei! La ditt ord til din tjener stå fast så jeg kan frykte deg. Ta bort spotten jeg frykter, for dine lover er gode! Se, jeg lengter etter dine på bud, gi meg liv ved din rettferd.

Salme 119; 33-40

I boka: Bibelen; ein trygg vegvisar av Erling Thu, skriver han om disse versene: Alle dei neste åtte versa (33-40) startar med den hebraiske bokstaven He. I desse versa finn vi mange bønner om å forstå Guds vegar for å kunna lyda Gud og gjera hans vilje. Dette er bønner som Guds folk treng å be i vår tid. Denne boka inneholder 176 andakter fra Salme 119 og er vel verdt å lese. Det er kjekt og inspirerende å lese bøker, mange bøker, men en dose Bibel må alltid være med.

Når tåka henger over landskapet er det godt med en veiviser både sånn og slik.

«Du skal ikke tro på alt du hører!» Har du hørt det før? Vi som har lett for å bli begeistret, tro at alle vil oss vel og ikke minst tror på det folk forteller oss, selv om det er ganske utrolig. I våre dager hører vi om «fake news», nyheter som er uetterrettelige, follk som sier det som passer dem og egentlig ikke er troverdig. Vår hverdag krever at vi er skeptiske, stiller spørsmål om det vi hører og leser, for hvordan kan vi være sikre på at det vi hører og leser er sant?

Bibelen gir oss et godt eksempel på hva som er lurt å gjøre:

Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte. Apgj.17;11

Dette var gjengen fra Berøa, de hadde laget seg en god vane: Ta imot med all vennlighet, men sjekke at det du får høre stemmer! Smart gjeng og et godt forbilde.

For noen dager siden leste jeg om den samaritanske kvinnen ved brønnen som Jesus hadde en lengre samtale med. Han forteller henne om det levende vannet og han forteller henne om hennes liv. Hun blir forundret og går og forteller om Jesus til folk i byen der hun bodde. De kommer strømmende til for dette er store nyheter. Når de får høre hva Jesus har å si dem sier de til kvinnen:

og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser. Joh.4:42

.

Folkene i byen ble nysgjerrige, de gikk for å undersøke, de så og hørte, det skjedde en forandring i dem fra nysgjerrighet til tro. Dette kan lett skje med oss og – om vi lar Guds Ord og visdom få plass hos oss

For mange år siden var det mye snakk om å ha en visjon, kanskje det var på den tiden da New Public Management ble prøvd innført på mange arbeidsplasser? Spørsmålet var ofte: hva er din visjon? Eller når det gjalt en organisasjon: hva er organisasjonens visjon? Dette fislet vekk etter noen år – høres det snakk om dette nå? Høres det ikke litt klisje – gammeldags ut? Eller er det bare slik at vi nå snakker om det samme, bare med andre ord?

Jeg tror det er slik at det som før ble omtalt som en visjon/ ha en visjon, nå blir uttrykt som et ønske. Hva ønsker jeg at skal skje framover, hva vil jeg se at denne organisasjonen utvikler seg til? Hva ønsker jeg for min familie, det arbeidet jeg driver på med?

Tenker du kanskje at disse tankene bare gjelder for de aller yngste? De som er i ferd med å entre skole-, studie-, arbeidslivet? De som har holdt på i arbeidslivet en stund og vil orientere seg på nytt? De unge pensjonistene?

Jeg leste nettopp i Bibelen:

Josva var nå gammel og langt oppe i årene. Herren sa til ham:»Du er nå gammel og langt oppe i årene, men ennå er det mye land som det gjenstår å innta.»

Josva 13;1

Tenk på det: Josva må ha vært langt oppe i åttiårene og likevel sier Gud til ham, det er ennå mye å innta. Her er det ikke snakk om noen rolig pensjonist tilværelse, men fortsatt arbeid, fortsatt planlegging for det som skal skje framover. Jeg tar meg selv i å ikke legge så mange planer for tiden. Jeg tror jeg må gjøre slik vi gjør når mobilen, pc-en eller en digetal dings har hengt seg opp: repent, reboot, recharge – det er mye som fikser seg da. Det gjelder å la seg selv begynne på nytt uansett alder – husk – du har noe å bidra med, noe nytt å innta – det vil si bli en Josva.

Hvordan føler du deg når du skal gjøre noe nytt, noe du aldri har gjort før? Er du spent, urolig, eller tenker du at dette kommer til å gå bra? Har du en ekte Pippi-holdning som tror at om du prøver så går det nok fint? Da er du blant de heldige, for selv er jeg nok av den mer pinglete sorten som i det lengste prøver å unngå å gjøre skumle ting, eller ting jeg tror er skummelt. Men å gjøre nye ting er bra for oss, den erfaringen kan jeg dele, for når jeg har gjort noe nytt og det har gått rimelig greit så kjenner jeg på en fantastisk mestringsfølelse. Jeg glemmer alle mine kvaler, jeg kan til og med le litt av dem og så blir dette nye en del av mitt reportoar, noe jeg kan eller i hvert fall har prøvd.

For noen år siden leste jeg en bok av Shonda Rhimes som heter Year of Yes. Det er en bok der hun blir utfordret av søsteren sin til å si ja til alt hun synes er skummelt. Rhimes er forfatteren bak TV-serien Grey`s Anatomy blant mye annet. En dame som får til så mye, er hun virkelig redd for noe, synes hun noe er skummelt? Å ja, skal det vise seg gjennom boken. Det var en tankevekker for meg for når jeg ser på mennesker som får til ting jeg synes er imponerende og beundringsverdig, så har jeg det med å tro at de fikser alt. Det er selvsagt bare tull, men det får meg også til å tenke på hvor får de all denne selvtilliten fra? Kanskje de gjør som Paulus?

Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.

Fil. 3;13-14

Er det dette som skal til for å gjøre noe nytt? Ikke se seg tilbake på det som gikk galt, eller kunne ha gått galt, men ha tillit til at Gud vil gi meg kraft, styrke og mot til stadig å gjøre nye ting? Skal vi velge å tro det? – øve på å tro det?

I de siste dagene har jeg tenkt på tillit, å få tillit, å ha tillit. Tillit er noe du gjør deg fortjent til og du har den bare så lenge du ikke svikter den eller de som har gitt deg tillit. Det er ganske tøffe kår for å få og beholde tillit. I noen situasjoner kan det bare være et bitte lite feiltrinn som gjør at tilliten forsvinner eller blir brutt. I andre blir det begått feil, men ikke slik at tilliten ikke opprettholdes, man kan få gå videre i tillitsforholdet selv med «en stripe i lakken».

Jeg har tenkt på min tillit til Gud, har jeg tillit til ham? Jeg burde si, klart at jeg har og det har jeg i teorien, men hvis jeg gransker praksisen min så ser det ikke alltid slik ut. Jeg har lagt merke til at hvis jeg prøver å huske hvor mange ganger jeg har hatt grunn til å ha tillit til Gud og erfart det, så er de uendelige. Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste gang han har sviktet meg! Hvis jeg ser dette fra den andre kanten så kan jeg vel heller telle på noen få fingre de gangene jeg ikke har sviktet Gud.

For jeg setter ikke min lit til buen, det er ikke sverdet som redder meg. Nei, du har frelst oss fra fienden, dem som hater oss, gjorde du til skamme. Vi fryder oss alltid i Gud, vi priser ditt navn til evig tid.

Salme 44; 7-9

Vi var en flokk som var på sirkus for en stund siden, det var gøy, det var spennende og imponerende. De som imponerte mest var akrobatene, de to som gir livet og tryggheten sin i hendene på hverandre og må være 100% sikker på at de er på rett plass til rett tid – alltid. Av og til kjennes livet som en stor, utfordrende, nesten en akrobatisk øvelse, da er det godt å vite at Gud er der evig og alltid.