Oj, oj, bare overskriften får meg til å tenke på om det er så lurt å gå ut med dette utsagnet? Men jeg fikk en tanke om at nå får vi ta «tyren ved hornene» og snakke om dette vanskelige: tvil.

Tvil når det gjelder troen, tvil når det gjelder om Gud virkelig er i stand til å løse denne situasjonen, dette behovet. Det er ikke lett å dele tvil med noen som ikke er helt på samme kanal som deg. For eksempel: når du snakker med såkalte realister som skal få beina dine ned på bakken eller når du skal dele dine skjøre og litt usikre tanker, så kommer tvilen snikende. Er det nå virkelig slik… Vi leser i Bibelen om at Eva møtte slangen i Edens hage, hva gjorde han? Han sådde tvil – har Gud virkelig sagt. Jeg klarer fint å så tvil om meg selv, når jeg er i det humøret, tror jeg virkelig at jeg kan… eller vet… Joda, tvilen har mange ansikter. I tvil om troen, er det mange som sliter seg ut i den mørke og endeløse ørkenen.

Men jeg tenker at det veldig begrenset hva jeg fatter og forstår, så da … også fordi jeg er litt lat, har jeg kommet til at jeg må erkjenne min tilkortkommenhet og si: Dette skjønner jeg ikke, men kanskje en dag vil jeg ane et svar. – og jeg må bestemme meg for hvor viktig er denne saken for meg i det store bildet. Det er forunderlig hvor mange spørsmål, tvil og funderinger som ender i den store boksen «ikke viktig i det hele tatt». Men det finnes hjelp å få! Les dette:

«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror». Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»

Markus 9; 23-24

Tvil kan være en god ting. Tvilen kan få deg til til å stanse opp og tenke etter, snu eller fortsette, men la ikke tvilen stenge deg inne, la den heller sende sitt skarpe lys over det du og jeg holder på med, vi tåler vel det?

I hagen vår har vi et hjertebladtre. Det er høyt, bredt og vakkert hele året, med eller uten løv. Under en av stormene i høst knakk en av de større greinene i toppen. Greina har hengt og dinglet i lange tider, men da vi kom hjem fra ferie for kort tid siden så vi at den hadde falt ned.

Nå er det jo vanlig at man tar inn kvister og driver dem fram inne slik at vi får en følelse av vår i heimen. Ikke minst gjør vi dette ved påsketider. Husbonden plukket med seg greiner både herfra og derfra og blant annet tok han inn noen kvister fra denne greina som nettopp hadde falt ned. Jeg satt greiene fra bjørk og selje i en vase og kvistene fra hjertebladtreet i en annen. Jeg tenkte at disse fra hjertebladtreet ikke kom til å sprette ut for de har nok tørket ut der greina hang og slang i lange tider, men kvistene er vakre, så hvorfor ikke…

Til min store overraskelse har det kommet grønne blad på kvistene, det skulle etter mine beregninger ikke ha skjedd, men der står de grønne og fine. Jeg ble slått av hvor mye spirekraft det tross alt er disse kvistene. Ja, de står i vann i et varmt rom, men tenk på hvordan de har hatt det før! Det er som når vi leser i Bibelen og lar oss inspirere av ordene, de er som god, næringsrik gjødsel – de gir ny livskraft, energi og glede. En knekket grein som likevel blir grønn og frodig, det er et lite mirakel om vi tenker etter…

De er plantet i Herrens hus og blomstrer i forgårdene hos vår Gud. Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.

Slame 92:14 -15

Husker du hvordan det var å lære seg å dele? Det tenkte jeg på her en dag. Jeg tenkte først på hvordan vi i utgangspunktet er totalt egoister. Du har vel sett hvordan små barn holder hylende og skrikende fast på «sine» leker og absolutt ikke vil dele bilen, toget, legoen eller andre ting med sine lekekammerater? Vi har selv lært, enten på den medgjørlige eller den motvillige måten, å dele med hverandre. Det er ikke enkelt å dele, i hvert fall ikke hvis det som skal deles er et knapphetsgode. Jeg husker fra min barndom at når jeg skulle dele noe med mine brødre så skulle det være på milimeteren enten det nå var is eller brus eller noe helt annet. Da var reglene klare: en deler, de andre velger og den som har delt velger sist. Det er tøft, men nødvendig å lære å dele, da blir egoet satt på en kraftig prøve.

Likevel, vi deler jo hele tiden andre ting slik som bilder, opplevelser, tanker og ord. Noen ganger kan det bli litt mye av det gode, men da gjelder det vel å tenke etter: Hva er godt? Hva bygger opp? Hva vil det bety for den jeg deler dette med? Har jeg min neste i tankene når jeg deler? I Bibelen leser vi om å dele og om motivasjonen bak slik som her:

Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud

Hebr. 13;16

Søndag var husbonden og jeg i Minnekirken ved Solgården i Villa Jojosa. Vi går ikke vanligvis i Den norske kirken, men når vi er borte fra vår vanlige menighet er det fint å møte andre søsken i troen der de måtte være.

I salmeboken til Den norske kirken er det mange vakre, inspirerte og nydelige salmer som forteller om levd liv, erfaringer av alle slag og samtidig ord til trøst og oppmuntring. Det står i Bibelen at vi skal synge salmer og lovsanger fordi de lærer oss noe om livet med Gud og hverandre se bare her:

La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud

Kol.3;16

Salmen som ble stor, vakker og mektig denne gangen var denne:

Å, for djup i Jesu kjærleik

Tekst: Samuel T. Francis 1875

Oversett: Tormod Vågen 1935

Melodi: Thomas J. Williams 1896

1 Å, for djup i Jesu kjærleik!
Utan grenser, botnlaus, fri!
Som ei mektig havsens bylgje
har han løynt mi syndetid.
Over, under, rundt omkring meg
er hans sterke kjærleiks straum,
driv meg fram imot mitt heimland,
dyre, fagre framtidsdraum

2 Å, for djup i Jesu kjærleik!
Sprei hans pris frå hav til hav:
Kor han elskar alle, alle,
frelser oss frå synd og grav,
kor han vaktar sine kjære
som han kjøpte med sitt blod,
kor han bed for veike vener,
sender kraft og trøyst og mod!

3 Å, for djup i Jesu kjærleik!
Ingen stad eg kviler så.
Som eit mektig hav av signing,
som ei hamn av fred og ro!
Å, for djup i Jesu kjærleik!
Der min himmels himmel er.
Mine lengsler stig mot trona,
mine augo Lammet ser.

Jeg leser i Evangeliet etter Markus og der leser jeg historien om Bartimeus, denne blinde mannen som iherdig ropte etter Jesus: Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Mange prøvde å få ham til å tie, men han ga seg ikke før han fikk Jesus sin oppmerksomhet. Jesus ba han komme bort til seg og så stiller han Bartimeus et spørsmål:

Jesus tok til orde og sa til ham: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Den blinde sa til ham: Rabbuni, at jeg må få synet igjen.

Markus 10;51

Det er mange ting å stanse ved i denne fortellingen. Bartimeus sin oppmerksomhet på muligheten som kom hans vei, hans iherdighet og motstanden han møtte.

Det som stanset meg var for det første Jesus sitt spørsmål: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Tror du at Jesus stiller også oss dette spørsmålet? Jeg tror det. Særlig i disse stundene hvor jeg roper etter hjelp både åndelig og praktisk.

Det andre jeg stanset ved var Bartimeus sitt svar; det at han visste hva han ville Jesus skulle gjøre for han – la meg få synet igjen. Etter hvert som jeg har tenkt på dette, har jeg stilt meg selv spørsmålet: Vet jeg egentlig hva jeg vil at Jesus skal gjøre for meg? Altså virkelig vil? Jeg er jammen ikke sikker. Kanskje mitt svar vil være det samme som Bartimeus? La meg få synet igjen! Jeg ser jo, sånn fysisk mener jeg, men kanskje jeg trenger å få pusset mine sosiale og åndelige briller slik at jeg kan se klarere? Fange opp det som skjer rundt meg? Det er det jeg tror jeg vil at Jesus skal gjøre for meg, – hva med deg?

Har du tenkt på hvor mange typer stier Bibelen snakker om? De er både smale, mørke, rette, ugudelige, gamle og jevne, men de leder eller oppfordrer alltid til et nærmere fellesskap med Jesus. Dette tenkte jeg på da jeg gikk en tur en dag til den nærmeste parken her. For å komme dit må jeg gå på et usikret sti som har en høy mur på den ene siden og et bratt stup på den andre, og slik som det er så mange andre steder tærer vind og regn på fjellet under stien. Jeg har lett for å katastrofetenke når jeg tenker på denne stien, men når jeg fester blikket på målet går det bra i det jeg holder meg nær muren og ikke går på den ytre siden.

Hvorfor snakker Bibelen så mye om stier og veier? Ja, det er vel slik vi beveger oss fra det ene stedet til det andre både helt konkret og gjennom livet. Vi lager planer for hva vi skal gjøre i dag, den neste dagen og dagene framover. Vi beveger oss fordi det er en nødvendighet og da må vi velge; hvor skal jeg gå, i hvilken retning? Hva skal jeg gjøre, med hvilke midler? Da gjelder det å søke råd hos den beste rådgiveren og holde seg til dem.

Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord.

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti

Salme 119: 9 + 105

For to uker siden kjørte husbonden og jeg over fjellet. Været var strålende, men over fjellet var det sterk vind og kolonnekjøring. Vi måtte vente i nesten to timer før vi kunne begi oss over det høyeste partiet av fjellet. Har du kjørt i kolonne? Jeg må si at jeg blir så rørt, beveget rett og slett når jeg ser den lange rekken med biler som slynger seg langs fjellsiden. Det er som et langt dyr med et stort hode (brøytebilen) og mange mindre ledd med blinkende lys som beveger seg i et rolig tempo fram til et tryggere sted. Brøytebilen rydder veien og hver enkel bil gjør sin del, setter på varsel lys, innordner seg farten og følger på. Vi har det samme målet – å komme trygt fram.

Jeg tenkte at dette er som Kristi legeme, vi er alle en liten del av en større enhet, hver gjør sin del og når vi gjør det kommer vi fram til målet.

…Men Gud satte legemet slik sammen at han ga det ringeste størst ære, for at det ikke skal være splittelse i legement, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.

1. Kor.12;24-25

Har du prøvd å lese tankene til noen? Hvordan gikk det? Jeg har selvsagt prøvd og noen ganger er det åpenbart hva personen jeg har foran meg tenker på, men som oftest er jeg helt på bærtur. Noen ganger når jeg prøver å få litt fart på en samtale, få noen til å ta en beslutning, finne ut hva vedkommende egentlig ønsker så kommer jeg med mange – og i mine øyne – gode forslag. Det blir ikke så godt mottatt og skal jeg være ærlig ( og det er vi jo her) så blir jeg superfrustrert om noen prøver å foreslå ting jeg kanskje kan tenke på, jeg blir virkelig grådig irritert. Derfor ble jeg kanskje ekstra oppmerksom da jeg leste i Matteus om Jesus som møtte to blinde på veien til Jeriko:

Da de dro ut av Jeriko, fulgte mye folk med ham. Ved veien satt to blinde, og da de fikk høre at Jesus gikk forbi, ropte de:»Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Folk snakket strengt til dem og ba dem tie stille, men de ropte bare enda høyere. «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Da stanset Jesus, ba dem komme og spurte dem:»Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?» De svarte:»Herre, la øynene våre bli åpnet!» Jesus fikk inderlig medynk med dem, og han rørte ved øynene deres. Straks kunne de se, og de fulgte ham.

Matt. 20:29 – 34

Dette er en innholdsrik historie med mange elementer som man kan legge vekt på, men for meg ble lyset særlig satt på dette at Jesus, enda det var ganske åpenbart hva som var deres behov, tok seg tid til å stanse, be dem komme bort til seg og spurte dem hva de ville han skulle gjøre for dem. Hvor lett ville det ikke vært å overse denne skrikingen eller bare feie innom for å gi dem synet tibake? Det er flere ganger vi leser om at Jesus spurte de han møtte om å si hva de ville han skulle gjøre for dem. Altså: formulere et ønske, et behov enda han helt sikkert ville visst det uansett. Jeg tror at Gud vet hva vi tenker, men han «driver ikke med tankelesing», han vil at jeg skal tenke etter og selv finne ut hva som er mitt egentlige behov og si det til ham. Og når jeg ikke skjønner det gir han meg ofte et tips. Vi må jobbe litt med å finne ut hva vi ønsker oss, men det bør vi vel tåle?

Nå runder vi januar og den første måneden av dette nye året er snart bak oss. Ble januar slik du hadde tenkt? Trente du like mye som du hadde tenkt da du bestemte deg for nyttårsforsettene? Begynte du på den nye hobbyen? Holder du på fortsatt? Jeg skal innrømme at jeg har sluttet å sette meg nye, hårete mål fordi jeg blir så skuffet over meg selv, hvor lite utholdende jeg faktisk er. Men jeg prøver å legge stor vekt på å fortsette med det jeg holder på med og det er min utholdenhetsøvelse.

Jeg leser en bibelleseplan og på lørdag begynte jeg å lese om Job og hvordan livet hans ramlet sammen rundt ham. Han fortsatte å sette sin lit til Gud og anklaget ham ikke for alt som rammet ham. I andakten som fulgte med var det snakk om å holde seg på sporet slik det står:

Stødig gikk jeg i dine spor, føttene vaklet ikke

Salme 17:5

Så hva kan vi gjøre for å holde oss på sporet? Jeg tenker at det handler om å fortsette der jeg slapp. Tilgi seg selv, slik Gud har tilgitt oss og ikke la seg trykke ned av det vi ikke får til. Det gjelder å holde blikket på målet og ikke gi opp – det var dette med å øve seg da…

Liker du perler? Noen er helt betatt av perler og når vi leser i eventyrene om skatter så er det ofte perler med i disse fortellingene. Til og med i Bibelen er perler med som et bilde på hvor viktig og verifullt himmelriket/ Guds rike er:

Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den

Matt. 13;45-46

Mine perler er nok ikke like verdifulle, men de er gode minner om menneskene jeg har fått dem fra og gleden de hadde av å gi dem til meg. Har du tenkt på hvordan perlene blir laget? Et lite irriterende rusk blir plassert inne i muslingen og den lager lag på lag med perlemor som dekker dette irriterende og etter mange år på denne måten blir den til en vakker perle. Det er nesten som å så:

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.

1.Kor. 3;6-7

Det tar tid å skape en perle og selv om vi kan forklare hvordan dette skjer så er det likevel slik Bibelen sier: Gud gir vekst. Uten Guds skaperkraft i naturen og i oss skjer det ikke mye. Vi kan gjøre vår del – plante, så og vanne og deretter vente på at veksten skal ta til. Slik er det også med oss, det tar tid å innarbeide nye vaner, styrke verdiene vi har i livet vårt, se det vi håper på skal bli virkelig. Klarer vi å utholde det? Vi kan jo øve oss og med hjelp fra Gud håpe på vekst.