Jeg har tenkt på dem som ikke har noen venner, de ensomme, de som gjerne skulle hatt en venn, men av ulike årsaker ikke har noen. Jeg har sett at noen setter inn en annonse i avisen og etterlyser venner, spør vil du være venn med meg? Det kjennes som et nederlag for samfunnet vårt at vi ikke kan tilby vennskap, relasjoner og møteplasser der vi kan ha en reell samtale med hverandre og gi hverandre vennskap. Fordi jeg har tenkt så mye på dette med venner og den eventuelle manglen på dem har salmen Hvilken venn vi har i Jesus surret og gått i hodet mitt. Det er en nydelig salme og den viser til en venn som aldri svikter:

Hvilken venn vi har i Jesus!
Alt han vet og alt formår!
Tyngste byrde han oss letter
Når i bønn til ham vi går

Akk, men titt vår fred forstyrres
Sorg og møye blir vår lønn
Blott fordi vi ikke bringer
Alle ting til ham i bønn

Blir du fristet eller prøvet
Synes livets kamp deg hård
Aldri skal du miste motet
Når i bønn til ham du går

Selv om kjærest venn deg svikter
Aldri svikter deg Guds sønn
Han alene deg kan trøste
Tal til ham om alt i bønn!

Er ditt hjerte fullt av uro?
Tror du trengsler forestår?
Jesus er den beste tilflukt
Når til ham i bønn du går

Kan en sådan venn du finne
Som Guds egen kjære sønn?
Bær i gleden som i sorgen
Alle ting til ham i bønn!

Skrevet av Joseph Medlicot Scriven

Jesus er den mest trofaste du kan finne blant venner, med ham er du aldri venneløs, i ham har du en klippe i livet:

Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.

Joh. 15;15

Hos oss sier husbonden: «Det er fint at vi får besøk av og til for da får vi endelig ryddet skikkelig opp». Jada, det høres ut som om vi bor i et rotehus der man må måke seg vei fram til sofaen. Det er ikke helt slik, men det skal innrømmes at vi har noen hauger med aviser, lapper, brev og ting som ikke har sin definerte plass. Når det da kommer et varslet besøk så klarer vi faktisk å rydde disse haugene vekk. Det er nesten som et mirakel! Ting som tidligere var nesten uplasserbare finner nå sin plass. Ting som jeg ikke klarte å ta stilling til, beholde eller kaste, ender veldig ofte i bosset. Hvor vanskelig er det egentlig? Under press er det mye som bare løser seg og stua ser ryddigere ut, luftigere og klar til å ta imot dem som kommer. Hvorfor klarer jeg ikke å prioritere denne miniryddingen i mitt daglige liv? Er det for mange beslutninger å ta? Higer jeg etter å få ros for hver gang jeg rydder? Må jeg ha det litt rotete rundt meg for å sette pris på orden? Eller er det så enkelt som at jeg vil at huset skal ta seg bra ut når noen kommer på besøk? Er denne ryddingen for min del eller deres?

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.

Fil.2;3

Det er godt å minne seg selv om hva Bibelen sier skal være mine prioriteter. Det er en stadig øvelse … driver du på sånn og?

Har du tenkt på hvor viktig det er med fyrlys? De lyser opp farefulle steder langs kysten og de minner oss om hvor sårbare vi er i møte med naturkreftene. I sangen «Navnet Jesus blekner aldri» er det er vers som er slik:

Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn, og hver hjelpløs seiler vinker inn til frelsens trygge havn….

Navnet Jesus blekner aldri

Vi kommer stadig i situasjoner der vi kan føle oss hjelpeløse og ha behov for en trygg havn. Det er når livet viser seg i all sin mangfoldighet enten det er de gode sidene eller de som utfordrer oss at vi trenger et fyrlys til å vise oss veien eller et tårn som kan redde oss fra livets bølger.

Her vi bor er det et fint restaurert tårn fra romertiden. På neset litt lenger øst for oss er det også et tårn, ikke så fint restaurert, men det er fortsatt et tårn, et minnesmerke fra den tiden da disse tårnene var vakttårn mot mulige fiender og tårn der man tente bål for å varsle om angrep og andre farer. I dag er disse minnesmerker, funksjonen er overtatt av andre måter å sende meldinger på, men de er en påminning på at vi trenger tårn, fyrlys til å guide oss gjennom livet.

Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget

Ordspråkene 18:10

På søndag hørte jeg et uttrykk jeg ikke har hørt før: siktejustering. Det vil si: av og til må man justere siktet slik at man treffer rett på målet. I denne sammenheng var det snakk om å treffe målet vi har for livet, den virksomheten, tjenesten vi skal ha i våre liv. Er jeg der Gud vil ha meg? Bruker jeg tiden min og kreftene mine på den rette måten? Vi var på gudstjeneste og jeg så mange mennesker i virksomhet på ulike måter: noen ønsket velkommen, noen delte ut salmebøker og program, noen var forsangere, noen leste teksten. Noen sjenket kaffe og delte ut kaker. Det var så mange som bidro og jeg hadde sett flere av de samme bidra i flere år. Hadde de justert sitt sikte? Eller kanskje de gjorde sin del fordi det var nødvendig, uten at kaffesjenking egentlig var livsmålet?

Jeg ble minnet på at vi er satt til å tjene og hjelpe hverandre, bidra der vi kan og der det er behov for oss, uten at det vi gjør nå, nødvendigvis skal være det vi gjør resten av livet. Måten vi tjener på kan ha betydning og være til inspirasjon for andre. En veldig blid mann, med et digert, ganske så heimespøta forkle på seg ble en påminning om holdningen til en som tjener: for jeg tenkte: er han klar over hvordan hen ser ut i det der??? Jeg måtte gå i meg selv, for denne mannen var ikke opptatt av hvor stilig eller ustilig han så ut, han var opptatt av å tilby meg en ekstra kopp kaffe og labbet venlig ut i solen, slik at jeg kunne sitte og nyte. – og jeg fikk en leksjon i nødvendigheten av siktejustering.

Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men være ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus.

Fil.2;2-5

Er du blant dem som stadig slipper ut et: herlighet! Noen ganger i begeistring, andre ganger som et irritert sukk. Jeg tenkte på herligheten i dag slik som i sangen med dette refrenget: Hele jorden skal bli full av Herrens herlighet slik som vannet dekker havets bunn.

Hvorfor tenkte jeg på det? Jo, vi satt utenfor huset med en teslant i koppen og nøt den fine morgenen. Da sier husbonden som har sin egen fugleradar: se tårnfalken! En rovfugl, seilende over oss med vingene, lyse brune spilt ut, seilende på en nesten ufølbar vind og med den lange stjerten bak seg. Herlighet, det er dette som er herligheten, å se vingene gjøre det de skal, helt perfekt. Vi gikk ned på stranden seinere og så på havet. I dag var det stille, nesten helt flatt, men det dekket alt jeg kunne se foran meg. Skarvene stod på skjæret og luftet vingene, slik de må gjøre for å holde dem i orden. Det er en kunnskap som er innvevd, innebygget i dem. Jeg tenkte på at slik er det med kunnskapen om Gud, den er egentlig inne i oss, men vi trenger å fremkalle denne, minne oss selv på at vi er bare et lite pust, sukk unna Gud og kunnskapen om han, livet med ham. Noen ganger trenger vi hjelp for å framkalle hvem Gud er og hva han gjør og kan gjøre for oss, andre ganger åpnebarer herligheten seg foran oss og vi kan bare nyte den. Hva trenger du? Litt hjelp, kanskje? Sammen forstår vi mer av hvem Gud er og sammen hjelper vi hverandre til mer innsikt og mer åpenbaring, det er ganske fint, ikke sant?

Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet slik vannet dekker havbunnen

Habakkuk 2;14