På søndag hørte jeg et uttrykk jeg ikke har hørt før: siktejustering. Det vil si: av og til må man justere siktet slik at man treffer rett på målet. I denne sammenheng var det snakk om å treffe målet vi har for livet, den virksomheten, tjenesten vi skal ha i våre liv. Er jeg der Gud vil ha meg? Bruker jeg tiden min og kreftene mine på den rette måten? Vi var på gudstjeneste og jeg så mange mennesker i virksomhet på ulike måter: noen ønsket velkommen, noen delte ut salmebøker og program, noen var forsangere, noen leste teksten. Noen sjenket kaffe og delte ut kaker. Det var så mange som bidro og jeg hadde sett flere av de samme bidra i flere år. Hadde de justert sitt sikte? Eller kanskje de gjorde sin del fordi det var nødvendig, uten at kaffesjenking egentlig var livsmålet?

Jeg ble minnet på at vi er satt til å tjene og hjelpe hverandre, bidra der vi kan og der det er behov for oss, uten at det vi gjør nå, nødvendigvis skal være det vi gjør resten av livet. Måten vi tjener på kan ha betydning og være til inspirasjon for andre. En veldig blid mann, med et digert, ganske så heimespøta forkle på seg ble en påminning om holdningen til en som tjener: for jeg tenkte: er han klar over hvordan hen ser ut i det der??? Jeg måtte gå i meg selv, for denne mannen var ikke opptatt av hvor stilig eller ustilig han så ut, han var opptatt av å tilby meg en ekstra kopp kaffe og labbet venlig ut i solen, slik at jeg kunne sitte og nyte. – og jeg fikk en leksjon i nødvendigheten av siktejustering.

Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men være ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus.

Fil.2;2-5