Er du blant dem som stadig slipper ut et: herlighet! Noen ganger i begeistring, andre ganger som et irritert sukk. Jeg tenkte på herligheten i dag slik som i sangen med dette refrenget: Hele jorden skal bli full av Herrens herlighet slik som vannet dekker havets bunn.

Hvorfor tenkte jeg på det? Jo, vi satt utenfor huset med en teslant i koppen og nøt den fine morgenen. Da sier husbonden som har sin egen fugleradar: se tårnfalken! En rovfugl, seilende over oss med vingene, lyse brune spilt ut, seilende på en nesten ufølbar vind og med den lange stjerten bak seg. Herlighet, det er dette som er herligheten, å se vingene gjøre det de skal, helt perfekt. Vi gikk ned på stranden seinere og så på havet. I dag var det stille, nesten helt flatt, men det dekket alt jeg kunne se foran meg. Skarvene stod på skjæret og luftet vingene, slik de må gjøre for å holde dem i orden. Det er en kunnskap som er innvevd, innebygget i dem. Jeg tenkte på at slik er det med kunnskapen om Gud, den er egentlig inne i oss, men vi trenger å fremkalle denne, minne oss selv på at vi er bare et lite pust, sukk unna Gud og kunnskapen om han, livet med ham. Noen ganger trenger vi hjelp for å framkalle hvem Gud er og hva han gjør og kan gjøre for oss, andre ganger åpnebarer herligheten seg foran oss og vi kan bare nyte den. Hva trenger du? Litt hjelp, kanskje? Sammen forstår vi mer av hvem Gud er og sammen hjelper vi hverandre til mer innsikt og mer åpenbaring, det er ganske fint, ikke sant?

Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet slik vannet dekker havbunnen

Habakkuk 2;14