Hos oss sier husbonden: «Det er fint at vi får besøk av og til for da får vi endelig ryddet skikkelig opp». Jada, det høres ut som om vi bor i et rotehus der man må måke seg vei fram til sofaen. Det er ikke helt slik, men det skal innrømmes at vi har noen hauger med aviser, lapper, brev og ting som ikke har sin definerte plass. Når det da kommer et varslet besøk så klarer vi faktisk å rydde disse haugene vekk. Det er nesten som et mirakel! Ting som tidligere var nesten uplasserbare finner nå sin plass. Ting som jeg ikke klarte å ta stilling til, beholde eller kaste, ender veldig ofte i bosset. Hvor vanskelig er det egentlig? Under press er det mye som bare løser seg og stua ser ryddigere ut, luftigere og klar til å ta imot dem som kommer. Hvorfor klarer jeg ikke å prioritere denne miniryddingen i mitt daglige liv? Er det for mange beslutninger å ta? Higer jeg etter å få ros for hver gang jeg rydder? Må jeg ha det litt rotete rundt meg for å sette pris på orden? Eller er det så enkelt som at jeg vil at huset skal ta seg bra ut når noen kommer på besøk? Er denne ryddingen for min del eller deres?

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.

Fil.2;3

Det er godt å minne seg selv om hva Bibelen sier skal være mine prioriteter. Det er en stadig øvelse … driver du på sånn og?