Å komme hjem er deilig, særlig når man har vært borte noen uker og kommer hjem til det kjente og kjære. Men det finnes andre hjemkomster og. En av de fineste bønnedamer jeg kjenner døde for noen dager siden. Det er uendelig trist, men samtidig er det med takknemlighet jeg tenker tilbake på det vi fikk ha sammen. Om noen dager skal vi feire livet hennes og det hun betydde for mange i nabolaget og i bygda.

Det er viktig å sørge, men det er og viktig å feire det som har vært. En feiring av hennes liv som ikke er i mellom oss lenger og en feiring av at hun nå er hjemme hos Gud. I Frelsesarmeen sier de når en av deres soldater har gått bort at denne personen «har fått hjemlov» eller også han eller hun er «forfremmet til herligheten». Jobben er gjort, permisjonen er innvilget og arbeidsforholdet avsluttet. Det er en fin måte å se på døden på.

Det er vel ingen som egentlig ønsker døden velkommen, men har man levd lenge nok og kanskje med krevende sykdom, så snakker vi om at «det er godt å slippe».

Det er ikke lett, det der med døden. Alle skal dø, ingen vet når, men den kommer til oss alle sammen. Da er det godt å tenke på at det står en gjeng på den andre siden og vil feire hjemkomsten med oss.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Joh 3;16

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.

2. Kor. 5;1