Vi har nettopp begynt på november. Vinden og regnet er daglige følgesvenner og de små pausene når det ikke regner er helt vidunderlige. Når det blåser og regner som verst tenker jeg på hvor heldig jeg er som har et tett og varmt hus å bo i. Når jeg har vært ute og gått en tur i vinden, så priser jeg meg lykkelig for at jeg kan gå inn i et hus der det er varmt og stille. Vi trenger steder hvor vi kan søke ly for de ytre kreftene, få beskyttelse mot regn, vind og kulde. Like mye trenger vi beskyttelse mot de indre kreftene som vil skape uro og slite oss ut mentalt og åndelig.

I de siste ukene har jeg prøvd å komme på en sang som vi pleide å synge for mange år siden. Ja, det er vel helst et refreng eller en del av en sang som var satt sammen til en kanon. Jeg grov skikkelig i minneboksen og fikk tak i en flik, et ord, og så en liten bit til, inntil jeg fant ut at det er denne:

The name of the Lord is a strong tower, the righteous run in to it and is saved

Slik er det med Jesu navnet, det vi mumler fram, det vi synger ut, det vi klamrer oss til når livet viser seg fra den mørkere siden. I Bibelen finner vi verset i Ordspråkene:

Herrens navn er et festningstårn, den rettferdige løper ditt og finner vern. Ordspråkene 18:10

Så da er det bare å gjøre som ordet sier: Konstatere at i Jesus er jeg rettferdig og at i enhver situasjon jeg kommer i kan jeg springe til ham og det vernet han gir hver dag, hvert minutt og sekund som jeg trenger det.

I dag hørte jeg et nytt ord, nytt for meg ihvert fall! Det var «egenberedskap». Det er til og med Egenberedskapsuka 2025 denne uka. Det handler om å gjøre tiltak og konkrete forberedelser slik at man kan klare seg selv i en uke. Målet for årets uke er å skaffe seg en : Beredskapsvenn

• Vi oppfordrer alle til å bli en beredskapsvenn. Finn ut hvem du kan hjelpe – og hvem du
  kan få hjelp av.
• Med ulike egenskaper og kunnskaper, kan familie, venner og naboer hjelpe hverandre.
• Samarbeid og fellesskap er viktig i kriser. Snakk med dem rundt deg om hva som kan
  skje, og hvordan dere kan klare dere sammen.
• Beredskapsvenner kan hjelpe hverandre med
  o omsorg og støtte
  o opphold og overnatting
  o deling av utstyr og varer
  o praktiske oppgaver

Dette skriver Statsforvalteren og da bør man legge merke til det. Venner er en strålende ting. Gode venner kan ikke overvurderes. Venner som bryr seg og som trår til når det trengs både med konkret, sjelelig og åndelig hjelp. Tenk så stusselig livet ville vært uten gode venner? Men i denne meldingen fra Statsforvalteren står det også om å gi hjelp, være en beredskapsvenn, slik det er det i vanlige vennskap også. Vennskap går begge veier, man må både gi og få.

Nå var det altså ikke den praktiske delen av beredskap jeg tenkte på idag, men heller den åndelige beredskapen slik som dette ordet fra Bibelen:

… men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. 1- Peter 3:15

Jeg tenkte på den beredskapen som er nødvendig for at jeg skal kunne gi et forsvar for håpet jeg har. Jeg må tenke igjennom hva det betyr for meg, jeg må ha formulert det i tanker og i ord. Det er en type beredskap som er der i et nanosekund, på samme måte som vi kaster oss etter små barn på vei ut i en farlig situasjon, en ryggmargsrefleks. – og da må vi vel tenke etter og øve oss?

For en tid siden kom jeg over en bønn som er omtrent slik:

Gud, tal dine ord til meg i dag: Frykt ikke.
Når jeg er engstelig: Frykt ikke,
Når jeg tviler: Frykt ikke.
Når jeg trenger at din hånd holder i min: Frykt ikke.
Led meg på den rette vei.
Minn meg på at jeg tilhører deg.
Forsikre meg om at din beskyttelse og omsorg alltid er hos meg.
I Jesu navn
Amen

I Bibelen står det Frykt ikke eller bekymre deg ikke 365 ganger.
En gang for hver dag. Det er fantastisk! Det er som en veldig forsikring om at Gud alltid er der og han vil at vi skal gå trygt inn i hver eneste nye dag.
Jeg er veldig glad for det, for jeg er en pingle. Jeg tørr ikke se på altfor spennende filmer (det er særlig der gutta mine ler av meg) Jeg synes ting jeg ikke har gjort før er utrolig krevende og jeg kan grue meg i veldig lang tid i forveien – noe som, som regel er helt bortkastet gruing.

Men når jeg husker at Jesus ga alt for meg og at han hver dag minner meg på at jeg ikke behøver å frykte så ser dagen med en gang anderledes ut.

David skriver i Salme 18: 2 – 4
Herre du er min styrke, jeg har deg kjær. Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern. Jeg ropte til til Herren, han som får lovsang og jeg ble frelst fra mine fiender.

Jeg har tenkt på dette med frykt for i noen sammenheng er frykt faktisk veldig fornuftig. Frykt i form av at vi skal passe oss, være forsiktig i ulike situasjoner og finne løsninger på vanskelig eller farefulle situasjoner.
Det står også i Bibelen at vi skal frykte Herren vår Gud, men det er heller typen ha respekt for, være redd for å gjøre imot – ikke en lammende frykt, men en som viser respektfull tillit.

Men frykt kan holde oss tilbake fra å gjøre det rette, ta det første steget og våge å dele tanker og handlinger slik at det blir til berikelse og hjelp for vår neste, den som sitter ved siden av deg, den neste personen du møter eller den du blir minnet på.

Vi må håndtere frykt og ikke la frykt herje med oss, som den av og til gjør. Men vi kan få hjelp til det ved å minne oss selv på Guds Ord. Det ordet som hver dag sier til oss: Frykt ikke, jeg er med deg. Men vi må tro på Guds Ord og vi styrker troen ved å be og tilbe.
Det er utrolig hva bønn og tilbedelse kan gjøre i det å forandre fokus fra oss selv og frykten, og til Gud og tilliten til ham. Så det kan vi øve oss på!

På fredag var husbonden og jeg på konsert. Vi hørte Ørjan Matre sin komopsisjon Lyriske stykker II. Han er inspirert av Edvard Grieg sin komposisjon Lyriske stykker og i den korte introduksjonen han ga, fortalte han om hvordan han prøvde å skape forbindelser til Grieg sin komposisjon og på den måten se bakover og framover til vår tid. Det var en vakker, spennende og litt utfordrende konsert, men vi følte oss beriket da vi kjørte hjem. Under framføringen satt jeg innimellom og tenkte på hvordan denne musikken bandt oss som satt i den nydelig aulaen sammen og jeg tenkte på hvordan disse trådene bakover knyttet sammen fortid og nå tid. Vi hørte opptak fra 1903 og 1906 av Grieg som spilte sine egne verk, en lyd som kom fra en knitrende voksrull og vi hørte lyden av gater, kirkeklokker og daglig klirr. Vakkert og forunderlig.

Etter konserten har jeg tenkt på tråder. De tynne, som ser ut som om de kan briste når som helt, men som er skikkelig harde å ryke, de tykke som ser kraftige og sterke ut, men som løsner lett bare du drar litt i dem. Slik er det med trådene i våre liv også. Vi er knyttet sammen med mennesker og båndene kan være faste eller løse og vi må ofte gjøre en liten innsats for å bevare dem vi ønsker å bevare.

I Forkynneren kan vi lese om ensomhet og fellesskap:

Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm? Om en blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort. Forkynneren 4;9-12

Det er noe fasinerende med den tretvinnede tråden. Den er ikke så lett å få fra hverandre, den er sterk og den er vakker. Har du tenkt på at Gud, Jesus og den Hellige Ånd omtales som Treeningheten? Så om vi finner hverandre i fellesskapet, troen og ordet – hvor sterkt blir ikke det?

I helgen hadde vi besøk av ett av våre barnebarn. Det var både hyggelig, aktivt og fylt av lyd. Han hadde nemlig funnet to filmer om Knutsen og Ludvigsen og disse gikk på repeat gjennom helgen. Husbonden og jeg har våknet med melodiene som Dum og deilig, Juba juba og andre hjerneinfiserende låter, men med en aktiv type susende rundt oss så har dette gått helt fint. Barnet ble hentet av foreldrene og vi tenkte at dett var dett, men så våkner jeg opp i dag og synger Det er ikke morsomt å spise sin mat når den ligger i pakke og ikke på fat… Hjelp! Tiden var mer enn moden for å sette inn et støt og skape motlyd slik at disse sangene kunne komme seg ut av hodet og jeg kan høre og ikke minst tenke på noe annet.

Noen dager før han kom hadde jeg lest en bønn som blant annet inneholdt disse ordene : «Du gir styrke for dagen og håp for i morgen» Jeg syntes dette lignet veldig på en sang eller salme, men jeg kom ikke på hvor dette passet inn. Jeg prøvde å google, men uten ressultat. I dag, da jeg tenkte hardt på at jeg må fylle hodet med noe annet, kom jeg plutselig på at det er jo sangen «Stor er din torfasthet Herre og Fader«

Stor er din trofasthet, Herre og Fader,
skiftende skygge når aldri din sti.
Du er den samme, din miskunn er evig,
slik som du var, skal du alltid forbli.
Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet,
dag etter dag ga du nåde på ny.
Himmelske hender gir alt jeg behøver.
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly.

Tidene skifter med dager og netter.
Soler og stjerner har oppmerket gang.
Syng, all hans skapning, og pris ham som styrer.
Lov den allmektige Herre med sang.
Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet,
dag etter dag ga du nåde på ny.
Himmelske hender gir alt jeg behøver.
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly.

Nåde for synder og fred uten like.
Mesterens omsorg til støtte og stav.
Styrke for dagen og håp for i morgen.
Signing for barnet, som Gud tar seg av.
Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet,
dag etter dag ga du nåde på ny.
Himmelske hender gir alt jeg behøver.
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly.

Det er en nydelig salme og for meg skaper den en motlyd til dagens mange lyder, aktiviteter og det som tar fokus vekk fra det viktigste: den daglige vandringen med Gud. For det er noen dager da de daglige lydene, jaget etter noe, blir overveldende og motstandskraften blir svekket og det jeg egentlig vil, blir dynget ned av hverdagen. Det er da denne sangen og dette verset får meg opp av grøfta:

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. 2.Tim.1;7

Bedre utrustning er det vel nesten ikke mulig å få? Hva tenker du?

I går tenkte jeg på: hva skal jeg skrive om denne uka? Da kom jeg på dette flotte verset:

La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han (Jesus) som ga løftet, er trofast. Hebr.10;23

Jeg satte meg fast i dette ordet: urokkelig og i dette: håpet. Dette er ord som forteller om det viktige og nødvendige ved å holde fast i noe, bestemme seg for at: ja, jeg vil håpe, det skal ingen ta i fra meg, selv om verden rundt ser skremmende urolig ut. Da dette brevet til Hebreer menigheten, ble skrevet var vel også verden ganske skremmende, med trusler som kunne gjør hvem som helst urolig og engstelig, slik som idag. Derfor er denne oppfordringen så viktig: å holde urokkelig fast, ikke la seg skremme og ikke gi opp å håpe på at det Jesus har sagt, det vil han også gjøre. Og selv om det kan være vanskelig å fortsette å håpe har Paulus alltid et ord som kan hjelpe:

For i håpet er vi frelst. Et håp som vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Ro. 8;24

Vi lever altså i og med et håp, det er det som holder oss oppe, det er det som kan gi oss nytt mot, og derfor så holder vi og blir oppfordret til å holde urokkelig fast på det. Vi får ønske hverandre lykke til!

Da huset vårt var ganske nytt plantet vi et plommetre utenfor slik at vi kan se det fra kjøkkenvinduene. Det er Victoriaplommer som modnes seint, men er store, søte og gode. Problemet med dette treet vårt var at det varte og rakk før det kom noe frukt på det. Vi tenkte at det ville ta litt tid før det ble frukt for treet står litt skyggefullt og jorden er ikke helt topp og vi fant i det hele tatt mange forklaringer på hvorfor det ikke kom noe frukt. Etter mange år begynte vi å snakke om at vi bare burde hugge det ned og jeg tok en prat med treet og sa at om det nå ikke tok seg sammen og produserte noe så var det slutt mellom oss! Året etter fikk vi frukt, mengder av frukt! Slik holdt det på i mange år, til det for to – tre år siden begynt å vise tegn på sykdom på bladene. Husbonden sagde ned en grein, så en grein til men det hjalp liksom ikke. Frukthøsten ble dårlig og det så ut til at nå var det endelig slutt for dette treet. Vi kjøpte et nytt plommetre og plantet det i en annen del av hagen og det begynner nå veldig sakte å gi litt frukt.

Husbonden lurte stadig på hva vi skulle gjøre med Victoriaatreet og bestemte seg for drastisk å sage ned toppen av treet og ta vare på de friske greinene som vokste fram fra stammen. Det var lurt, for i år blomstret det opp igjen og ga nydelige plommer som husbonden kunne sylte. Treet er ikke lenger et vakkert tre, men det bærer frukt.

Det får meg til å tenke på mennesker som eldes, blir preget av sykdom og mister den ytre skjønnheten, men har vunnet erfaringer, kanskje visdom og kan dele dette med andre. Men jeg tenker også på lignelsen om fikentreet som ikke bar frukt – for hva lærer den oss? Ikke gi opp, prøv alt…

Så fortalte han denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vinårgen hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden? Men gartneren svarte: Herre la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned» Luk. 13:6-9

Noen dager er det overveldende lett å la seg tynge ned av omstendigheter. Jeg glemmer alle mine goder og fester øynene på det ene, den vesle biten som jeg ikke får til og livet surner. Det er de dagene hvor jeg glemmer å lese i Bibelen, løfte blikket og se meg rundt i takknemlighet. Livsmotet har gjemt seg i en krok og venter på at mismotståka skal løfte seg. Det er da man trenger en vennlig sjel som ser forbi mitt dystre ansikt og min heller sure respons på det som til vanlig er kjekt og som jeg gleder meg over.

En legende tunge er et livets tre, en falsk tunge knuser livsmotet Ordspråkene 15,4

Det er ikke alltid så enkelt å «ta seg sammen», men ofte finnes det likevel noen lysglimt som kan løfte stemningen. Selv om humpene i veien ikke er så store, så er det godt å bli trøstet. Det er ofte bare et vennlig ord, en klapp på armen eller et oppriktig smil som skal til, og da tenker jeg på hvor viktig det er å være åpen for trøst og selv å bidra med trøst der det er mulig.

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far somer rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. 2. Kor.1:3-4

Jeg tok disse bildene for å minne meg selv på at livsmot og livskraft finnnes det over alt, bare jeg velger å se det. Bildet med hendene er fra en utstilling og det minner meg på at noen ganger er det godt å bli båret og andre ganger er det min tur å bære.

For noen år siden kjøpte vi et valnøtt-tre. På disse kanter av landet med milde vintre og ikke altfor varme somre burde det være ideelt å få et slikt tre til å vokse. Det var i hvert fall verdt å prøve. Vi plantet det i kanten på plenen for vår plen er egentlig en myr og vi trodde at det ville bli for vått hvis det skulle stått lenger ut på plenen. Det fikk fine blader og strakk seg litt, men etter ett år var det ikke mye med det. Husbonden grov rundt treet, fylte på sand og prøvde å gjøre livet litt lettere for dette stakkars treet, men det hjalp ikke så mye. Vi holdt på slik til i fjor, da tok husbonden affære og dro opp treet og det hadde faktisk nesten ikke rot. Det hadde ikke utviklet noe rotsystem og det forklarte en del. Rotsystemet er det som gir næring og stabilitet. Uten en velutviklet rot blir det verken vekst eller styrke til å stå imot når det blåser – og det gjør det til gangs her. Husbonden er ikke den som gir opp så lett, så han tok det puslete lille treet, det var vel nærmest en pinne nå og plantet det på et lunt sted, litt tørt og skrint, og så glemte vi treet. En dag i sommer kom han begeistret og sa: treet har fått en ny grein! En ny frisk sidegrein hadde vokst ut og er i god fart – hipp hurra, kanskje det blir et ordentlig tre om noen år? Håpet er vakt!

Hva vil jeg med dette? Jo, ikke gi opp. Det kan være mer liv i det som ser dødt ut enn man skulle tro! Det gjelder ikke bare for plantelivet, men også i eget liv er det viktig med røtter. Skal vi ha en dyp relasjon til Gud trenger vi og røtter i troen og røtter i livet med Gud. Uten dype røtter er det vanskelig å vokse og vanskelig å leve et stødig liv.

Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Ef3:16-17.

Husbonden og jeg var på golfbanen. Vi spiller ikke mye og vi trener omtrent aldri, så at resultatet ble dårlig burde ikke være en overraskelse. Som regel får vi noen poeng og om ikke annet har vi noen gode slag, til og med veldig gode, men denne gangen gikk det dårlige resultatet litt mer inn på husbonden enn vanlig. Vi pleier å si at det viktigste er å være ute, bevege oss, nyte naturen osv., men denne gangen var ikke det nok. En heller gloomy stemning la seg over fairwayen og jeg tenkte hardt på at nå må det gjøres noe for å få opp humøret. Langsomt, veldig langsomt steg det fram et minne fra glade Navigatør-dager da vi sang en sang som fikk alle til å smile og særlig når den ble sunget med sterk skotsk aksent. Den er slik:

Cheer up ye saints of God,
There’s nothing to worry about;
Nothing to make you feel afraid,
Nothing to make you doubt.
Remember Jesus never fails,
So why not trust him and shout!
You’ll be sorry you worried at all, tomorrow morning.

Da jeg omsider hadde fremkalt den fra gamle minner, sang jeg den for husbonden – og den hadde samme gode virkning som før i tiden. Gloomy skyer lettet, spillet ble ikke bedre, men vi hadde skiftet perspektiv og kunne nyte resten av dagen.

Dette fikk meg til å tenke på hvor utrolig lite vi har å klage over, men likevel hvor lett negative tanker og følelser klistrer seg på oss og vi opplever nederlaget ved å være så lett påvirkelige. Skulle ikke vi ha en solid base i positive og byggende tanker? Vi har jo rikelig tilgang på gode ord i Bibelen som skulle holde humøret på topp, mer eller mindre. Likevel, vi trenger påminnelser og vi trenger å øve oss i det å huske Ordet og handle etter det.

Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil. 4:4