I går tenkte jeg på: hva skal jeg skrive om denne uka? Da kom jeg på dette flotte verset:

La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han (Jesus) som ga løftet, er trofast. Hebr.10;23

Jeg satte meg fast i dette ordet: urokkelig og i dette: håpet. Dette er ord som forteller om det viktige og nødvendige ved å holde fast i noe, bestemme seg for at: ja, jeg vil håpe, det skal ingen ta i fra meg, selv om verden rundt ser skremmende urolig ut. Da dette brevet til Hebreer menigheten, ble skrevet var vel også verden ganske skremmende, med trusler som kunne gjør hvem som helst urolig og engstelig, slik som idag. Derfor er denne oppfordringen så viktig: å holde urokkelig fast, ikke la seg skremme og ikke gi opp å håpe på at det Jesus har sagt, det vil han også gjøre. Og selv om det kan være vanskelig å fortsette å håpe har Paulus alltid et ord som kan hjelpe:

For i håpet er vi frelst. Et håp som vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Ro. 8;24

Vi lever altså i og med et håp, det er det som holder oss oppe, det er det som kan gi oss nytt mot, og derfor så holder vi og blir oppfordret til å holde urokkelig fast på det. Vi får ønske hverandre lykke til!

Da huset vårt var ganske nytt plantet vi et plommetre utenfor slik at vi kan se det fra kjøkkenvinduene. Det er Victoriaplommer som modnes seint, men er store, søte og gode. Problemet med dette treet vårt var at det varte og rakk før det kom noe frukt på det. Vi tenkte at det ville ta litt tid før det ble frukt for treet står litt skyggefullt og jorden er ikke helt topp og vi fant i det hele tatt mange forklaringer på hvorfor det ikke kom noe frukt. Etter mange år begynte vi å snakke om at vi bare burde hugge det ned og jeg tok en prat med treet og sa at om det nå ikke tok seg sammen og produserte noe så var det slutt mellom oss! Året etter fikk vi frukt, mengder av frukt! Slik holdt det på i mange år, til det for to – tre år siden begynt å vise tegn på sykdom på bladene. Husbonden sagde ned en grein, så en grein til men det hjalp liksom ikke. Frukthøsten ble dårlig og det så ut til at nå var det endelig slutt for dette treet. Vi kjøpte et nytt plommetre og plantet det i en annen del av hagen og det begynner nå veldig sakte å gi litt frukt.

Husbonden lurte stadig på hva vi skulle gjøre med Victoriaatreet og bestemte seg for drastisk å sage ned toppen av treet og ta vare på de friske greinene som vokste fram fra stammen. Det var lurt, for i år blomstret det opp igjen og ga nydelige plommer som husbonden kunne sylte. Treet er ikke lenger et vakkert tre, men det bærer frukt.

Det får meg til å tenke på mennesker som eldes, blir preget av sykdom og mister den ytre skjønnheten, men har vunnet erfaringer, kanskje visdom og kan dele dette med andre. Men jeg tenker også på lignelsen om fikentreet som ikke bar frukt – for hva lærer den oss? Ikke gi opp, prøv alt…

Så fortalte han denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vinårgen hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden? Men gartneren svarte: Herre la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned» Luk. 13:6-9

Noen dager er det overveldende lett å la seg tynge ned av omstendigheter. Jeg glemmer alle mine goder og fester øynene på det ene, den vesle biten som jeg ikke får til og livet surner. Det er de dagene hvor jeg glemmer å lese i Bibelen, løfte blikket og se meg rundt i takknemlighet. Livsmotet har gjemt seg i en krok og venter på at mismotståka skal løfte seg. Det er da man trenger en vennlig sjel som ser forbi mitt dystre ansikt og min heller sure respons på det som til vanlig er kjekt og som jeg gleder meg over.

En legende tunge er et livets tre, en falsk tunge knuser livsmotet Ordspråkene 15,4

Det er ikke alltid så enkelt å «ta seg sammen», men ofte finnes det likevel noen lysglimt som kan løfte stemningen. Selv om humpene i veien ikke er så store, så er det godt å bli trøstet. Det er ofte bare et vennlig ord, en klapp på armen eller et oppriktig smil som skal til, og da tenker jeg på hvor viktig det er å være åpen for trøst og selv å bidra med trøst der det er mulig.

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far somer rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. 2. Kor.1:3-4

Jeg tok disse bildene for å minne meg selv på at livsmot og livskraft finnnes det over alt, bare jeg velger å se det. Bildet med hendene er fra en utstilling og det minner meg på at noen ganger er det godt å bli båret og andre ganger er det min tur å bære.

For noen år siden kjøpte vi et valnøtt-tre. På disse kanter av landet med milde vintre og ikke altfor varme somre burde det være ideelt å få et slikt tre til å vokse. Det var i hvert fall verdt å prøve. Vi plantet det i kanten på plenen for vår plen er egentlig en myr og vi trodde at det ville bli for vått hvis det skulle stått lenger ut på plenen. Det fikk fine blader og strakk seg litt, men etter ett år var det ikke mye med det. Husbonden grov rundt treet, fylte på sand og prøvde å gjøre livet litt lettere for dette stakkars treet, men det hjalp ikke så mye. Vi holdt på slik til i fjor, da tok husbonden affære og dro opp treet og det hadde faktisk nesten ikke rot. Det hadde ikke utviklet noe rotsystem og det forklarte en del. Rotsystemet er det som gir næring og stabilitet. Uten en velutviklet rot blir det verken vekst eller styrke til å stå imot når det blåser – og det gjør det til gangs her. Husbonden er ikke den som gir opp så lett, så han tok det puslete lille treet, det var vel nærmest en pinne nå og plantet det på et lunt sted, litt tørt og skrint, og så glemte vi treet. En dag i sommer kom han begeistret og sa: treet har fått en ny grein! En ny frisk sidegrein hadde vokst ut og er i god fart – hipp hurra, kanskje det blir et ordentlig tre om noen år? Håpet er vakt!

Hva vil jeg med dette? Jo, ikke gi opp. Det kan være mer liv i det som ser dødt ut enn man skulle tro! Det gjelder ikke bare for plantelivet, men også i eget liv er det viktig med røtter. Skal vi ha en dyp relasjon til Gud trenger vi og røtter i troen og røtter i livet med Gud. Uten dype røtter er det vanskelig å vokse og vanskelig å leve et stødig liv.

Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Ef3:16-17.

Husbonden og jeg var på golfbanen. Vi spiller ikke mye og vi trener omtrent aldri, så at resultatet ble dårlig burde ikke være en overraskelse. Som regel får vi noen poeng og om ikke annet har vi noen gode slag, til og med veldig gode, men denne gangen gikk det dårlige resultatet litt mer inn på husbonden enn vanlig. Vi pleier å si at det viktigste er å være ute, bevege oss, nyte naturen osv., men denne gangen var ikke det nok. En heller gloomy stemning la seg over fairwayen og jeg tenkte hardt på at nå må det gjøres noe for å få opp humøret. Langsomt, veldig langsomt steg det fram et minne fra glade Navigatør-dager da vi sang en sang som fikk alle til å smile og særlig når den ble sunget med sterk skotsk aksent. Den er slik:

Cheer up ye saints of God,
There’s nothing to worry about;
Nothing to make you feel afraid,
Nothing to make you doubt.
Remember Jesus never fails,
So why not trust him and shout!
You’ll be sorry you worried at all, tomorrow morning.

Da jeg omsider hadde fremkalt den fra gamle minner, sang jeg den for husbonden – og den hadde samme gode virkning som før i tiden. Gloomy skyer lettet, spillet ble ikke bedre, men vi hadde skiftet perspektiv og kunne nyte resten av dagen.

Dette fikk meg til å tenke på hvor utrolig lite vi har å klage over, men likevel hvor lett negative tanker og følelser klistrer seg på oss og vi opplever nederlaget ved å være så lett påvirkelige. Skulle ikke vi ha en solid base i positive og byggende tanker? Vi har jo rikelig tilgang på gode ord i Bibelen som skulle holde humøret på topp, mer eller mindre. Likevel, vi trenger påminnelser og vi trenger å øve oss i det å huske Ordet og handle etter det.

Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil. 4:4

Etter som alderen sniker seg på meg blir jeg stadig mer opptatt av å være takknemlig for alt som fungerer i kropp og sjel. Kroppsdeler som jeg aldri har tenkt på før begynner å knirke og bære seg. Knær som jeg aldri har tenkt på som annet enn greie ledd som gir meg bevegelighet begynner å si i fra om at de er til stede. Andre har utfordringer med hørsel og de som har tinitus, har min sterkeste medfølelese. Det suser av og til mellom mine ører også, men jeg har ikke en jevn lyd gående hele tiden. Jeg er takknemlig for det!

Det var dette med tinitus som satte tankene i gang for noen dager siden. Vi var på bibelgruppe og vi snakket om å høre fra Den Hellige Ånd. Da var det en relativt ny deltaker som sa: – Jeg har jo denne tinitusen… så det er vanskelig å høre.

Jeg må bekalgeligvis si at jeg og de andre i gruppen brølte av latter. Etterpå prøvde en å samle seg og si at vi hører, føler eller oppfatter det Den Hellige Ånd sier til hver enkelt troende på forskjellige måter og at fysisk hørsel ikke har noen betydning i den sammenhengen.

For meg ble det en påminning om at det er mange slags tinituser, de eller det som tar fokus bort fra det Gud og Den Hellige Ånd prøver å si til meg. Noen ganger er det til og med jeg selv som stikker fingrene i ørene og nynner slik at ingen tale eller tanke trenger i gjennom min egen lydmur. Men Gud har sine metoder til å få meg i tale og jeg vet jo at det beste ved å leve i og ved Den Hellige Ånd er samhandlingen med ham og som i beste fall fører til frukt. Se bare her:

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvfornektelse. Slike rammes ikke av loven! De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær. Lever vi ved Ånden så la oss vandre i Ånden. Gal:5:22-25

Fall til ro, og kjenn at jeg er Herre.
Fall til ro, ja, sett deg bare ned.
Fall til ro og kjenn at jeg er din Gud,
jeg vil gi deg av min fred.

Har du hørt denne sangen før? Det er referenget på en speidersang som har blitt og kanskje blir sunget ved leirbålet etter en lang og innholdsrik dag.

Jeg har tenkt på dette med å falle til ro, for etter noen uker med folk og hendelser som har virvlet rundt oss kjennes det som et påtrengende behov for å falle til ro. Det har slett ikke vært dramatiske ting, men bare livet slik det av og til er, med alt sitt. Det betyr at vi har vært litt ute av rutinene våre og folk i vår alder blir litt urolige av det. Vi vil gjerne ha våre vante gjøremål pent på rekke og rad, – det liker vi.

Jeg har tenkt på hva det er som får meg til å falle til ro. Er det mitt deilige, tunge teppe vi kjøpte i Wales for lenge siden? Er det tanken på at jeg har gjort alt som stod på listen over gjøremål? Eller er det en tekst i Bibelen som gir meg løft og retning? I Matteus evangeliet står det mange gode ord, blant annet disse:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for dere sjel. For mitt åk er godt og min byrde er lett. Matt. 11: 28-30

Dette handler ikke om å ligge på sofaen, men å sette en fot i bakken og finne den rette balansen mellom aktivet og hvile – og bare tenk på sjelen – utsatt for inntrykk i ett kjør. Da er kanskje den beste hvile å la noen ord fra Bibelen seile gjennom hodet og så – se langsomt ut i lufta?

Det er ikke akkurat tiden for å skrive om beskjæring nå, for det meste av beskjæringen gjør vi gjerne om våren før alt begynner å spire og vokse igjen. Grunnen til at beskjæring har vært i tankene mine er faktisk resultatet av beskjæringen. I vår tok husbonden fatt på den årlige beskjæringen av rosene i hagen. Han skar dem ganske drastsik ned og det har gitt overveldene resultater. Rosene våre er helt fantastiske i år. Det kommer knopp, på knopp og når de åpner seg (som flertallet gjør) er blomstene store og struttende. De har selvsagt fått både vann og gjødsel, men jeg tror nok det var beskjæringen som skal ha æren for dette fine resultatet, de er en fryd for øyet!

Mens jeg betraktet rosene kom jeg på versene i Bibelen der det også står om beskjæring eller rensing:

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort , og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Joh. 15:1-5

Det er sterke ord Johannes formidler i disse versene, men tenk på dette med rensing/ beskjæring da. Det ser ganske stusselig ut når et rosebed er beskjært. Det virker helt utrolig at det kan komme noe ut av disse tilsynelatende tørre pinnene, men se hva som skjer etter noen uker! På samme måte er det for oss; det er ikke noe stas å bli renset, bli gjort oppmerksom på alle mine tilkortkommenheter, andre feil og uheldige handlinger jeg kan gjøre i løpet av veldig kort tid. Men heldigvis så finnes det håp, det gjelder å holde fast i dette håpet, ikke sant?

En av sønnene mine sendte en snapp med bilde av Færder fyr. Sjøen var rolig, det var sommernatt, men likevel stod fyrlyset der og blinket stødig over havet. Dette var tidlig i juli og sommernatten var lys og fin.

Likevel begynte jeg å tenke på hvor viktig dette lyset er også midt i sommernatten. Ja, det er et fyrlys, men det er også et landemerke. Det viser hvor du befinner deg og varsler om at her er det snart land og her kan det være skjær i sjøen. Jeg tenkte på hvor viktig lyset er for å se og forstå både i det daglige praktiske arbeidet og i vårt sjelelige og åndelige liv. Jeg tenkte på hvordan Gud og Guds Ord hjelper oss til å forstå andre mennesker og situasjoner som vi ellers ville være helt uforstående til.

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte av overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. Salme 36:8-10

Salmen viser til Guds kjærlighet som er helt nødvendig for oss, men hos meg har den siste setningen festet seg: For hos deg er livets kilde, i ditt lys, ser vi lys. Livet er en forvirrende tilstand. Verden er et enda mer forvirrende sted. Da trenger jeg både en kilde der jeg kan finne kjærlighet og glede, og lys til å se og forstå (hvis det er mulig….).

Jeg har tenkt mye på to vers som står i Romerbrevet:

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov. Rom.8:1-2

Det er kraftfulle og svært befriende vers. Det gir en vei ut av livets bølgedaler der det er lett å befinne seg av ulike grunner. Å skli ned i fordømmelsens grøft er noe som skjer når jeg ikke får til eller glemmer ting jeg burde, skulle, måtte gjøre. Så tramper jeg rundt nede i denne grøfta og det blir stadig vanskeligere å få fast grunn under føttene og se på realitetene og ikke bare mine oppjagede følelser.

For hva står det egentlig? Det er jo et frigjøringsbrev. Er du i Kristus? Ja, så har du stempel i panna og er klar til å stige ut av dette sleipe, sugende stedet. Husker jeg på det når det stormer som verst? Nix! Eller, jo så vidt… for når jeg setter meg ned og prøver å puste rolig, da kommer det til meg, friheten til å søke inn til kjernen, til det Jesus gjorde og vite at det gjelder. Det gjelder uansett vær og føreforhold både i det ytre og i det indre. Hvilken gave! Den gjelder for deg også.