Jeg har tenkt på ordet rotfestet, hva vil det si å være det? Når jeg ser i synonymordboka finner jeg en hel rekke med positive synomymer slik som: bestandig, konstant, motstandsdyktig, stabil, urokket, uutryddelig. Mange av disse ordene tiltaler meg fordi de snakker om et liv som står seg i stormene livet kan bringe med seg. Samtidig er det noen synonymer som slett ikke er så oppløftende slik som: forstokket, inngrodd, tilvant og uforanderlig. Det er vel ikke så mange som gjerne ser på seg selv som forstokket? Innholdet av ord er viktige, hva vi assosierer dem med, er det positive og byggende eller er det ord som bryter ned og gnager på selvfølelsen?

Men ordet rotfestet har flere betydninger. Om vi ser på hva vil det si å bli rotefestet? Jeg tenker meg at det handler om tid. Det å vokse inn i noe, forandre seg og bli noe annet enn det man er nå. Vi som holder på med stiklinger vet at det er ulike metoder for at de skal rote seg. Noen skal rett i jorden, andre må stå i vann en stund slik at røttene kan få utvikle seg. Uansett metode så en tid en nødvendig faktor. Det handler om å være tålmodig, legge til rette for at resultatet kan bli best mulig. Selv da er det slett ikke alltid at jeg lykkes, men da gjelder det å sjekke, gjorde jeg det rette, var forutsetningene gode?

På samme måte er det med forholdet til Gud, det er en relasjon i utvikling og jeg trenger å minne meg på utgangspunktet, forutsetningene for at denne relasjonen skal bli bra og være i vekst.

Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre. Lev da i ham, vær rotfestet i ham og bygd på ham! Hold fast ved den tro dere er opplært i, med overstrømmende takk til Gud!

Kol. 2;6-7

Godt nytt år! Det er en begynnelse som ligger foran oss, det er «en forventning i lufta». En forventing om at noe fint skal skje, at det er noe godt i vente, at vi får lov til å kjenne på optimismen. Noen har tøffe ting i vente, noen har urolige tanker, noen kjenner på økonomiske byrder, men ved et årsskifte trenger vi å løfte blikket, søke etter det som kan fylle oss med takknemlighet og glede tross alle dystre utsikter. Du kan gjerne si at dette var da voldsomt til «gladtenkning», men om du leter, tror du ikke du vil finne en god del å glede deg over?

I flere år har jeg skrevet en «takknemlighetslogg». Hver morgen tenker jeg etter; hva hendte av gode ting i går som jeg virkelig kan være takknemlig for? Det behøver ikke være en stor ting, det er som oftest ikke det, men jeg kan ha hatt en fin prat med naboen eller det var sol ( eit storhende for oss på Vestlandet) eller at jeg faktisk gikk den turen, skrev den meldingen, gjorde det jeg hadde planlagt. Om du leter vil du finne noe.. Ved årets begynnelse ser jeg tilbake på loggen og ser at alle disse små tingene faktisk var en strøm av gode ting jeg har fått oppleve.

Det var selvsagt ikke bare gode ting som har skjedde. Venner har fått alvorlige diagnoser, familiemedlemmer har hatt utfordringer og det har vært perioder hvor ting har rotet seg sammen for meg. Likevel, jeg velger hva jeg vil fokusere på midt i alt. Så akkurat nå vil jeg fokusere på begynnelser. En begynnelse på et nytt år, en begynnelse på en nye muligheter og nye begynnelser.

Han som sitter på tronen sa: «Se, jeg gjør alle ting nye». Og han la til: » Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord»

Åp 21;5

Kanskje du og jeg nettopp skal gjøre det dette året? Skrive ned alle de nye, og alle de gode tingene som skjer med oss og for oss i 2023.

Godt nytt år!

Nå har vi rundet Lussilangnatt, solen har snudd og vi kan nå bare glede oss til at dagene skal bli et «hanefjed» lysere for hver dag som går. Om noen få dager går vi inn i et nytt år og vi legger det som har vært bak oss. Hva venter i det nye året? Ingen vet, vi kan bare håpe og møte dagene med en forventning om at de fleste dagene skal bli gode. I hele desember har vi tent lys både ute og inne. Kanskje du har opplevd noe veldig fint som har tent lys inne i deg? Eller kanskje du ar opplevde noe som har slukket lyset du hadde i deg? I denne mørke tida trenger vi å lete etter lys, lete etter det som lyser opp enten det er mennesker eller hendelser. Det er håp og styrke i lyset. Jeg vet om en sikker lyskilde:

Igjen talte Jesus til folket og sa: Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys»

Joh. 8;12

Virker dette for enkelt? Du vet ikke før du har prøvd.

Kjære du som leser dette, du som kanskje har lest flere av Livsdryppene som jeg har sendt ut dette året: Tusen takk for at du har lest! Til de som har delt; Tusen takk!

Jeg ønsker hver enkelt av dere et velsignet nytt år og takker for det som har vært.

Husbonden har sett det som sin plikt å holde liv i fuglene vi har rundt huset i vinter. Hver dag, opptil flere ganger om dagen er han ute og fyller opp beholdere og fuglebrett. Fuglene har nesten blitt som husdyr og flytter seg såvidt når han kommer med bollen med frø og brødsmuler. Han håper selvsagt at han, når våren kommer skal bli belønnet med vakker sang, men selv nå er det mye glede i å se ivrige fugler som kaster seg over fete frø.

I disse tider bruker vi mennesker også mye tid til å tenke på mat. Det er snart jul og tradisjonene gir ikke bare retningslinjer , men også noen krav om hva som må være med for at «det skal bli ordentlig jul». Tanken på at det kan gjøres enklere har streifet meg opptil flere ganger, men så er det disse tradisjonene da… og maten er viktig, men det er vel også behov for noe mer enn bare den fysiske maten?

Jesus ble av noen av sine motstandere kalt for «storeter og vindrikker» (Luk.7;34). Når jeg leser dette verset blir jeg begeistret, for dette sier noe om Jesus sin glede ved å være sammen med folk. Samtidig hadde han et oppdrag som han tok på det største alvor og som hele tiden preget det han gjorde, enten alene, sammen med disiplene eller i tjeneste for mennesker.

Men Jesus sa til dem: Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg og fullføre hans verk

Joh.4;34

Det handler om den fysiske maten, men også om den åndelige føda, klarer vi å holde to tanker, to perspektiv i hodet samtidig? Det gjør vi, jeg har trua…

Har du mulighet til å ta en dusj? Ikke alle har det, men jeg er blant de priviligerte som kan det. Når jeg har vært på trening for eksempel, bør jeg ta en dusj. Ikke bare for mitt eget velbefinnende, men for andres del også slik at de slipper å ha en svetteluktende person rundt seg. Dessuten, nå om dagen så bør jeg helst holde meg tørr og varm slik at ikke forkjølelsen og det som verre er får tak igjen. Noen ganger tenker jeg: å, det er da så kjedelig å stå i denne dusjen, såpe og vann, tørking av både kropp og hår, men tenker jeg litt lenger så er det deilig når det er gjort. Jeg føler meg bedre og folk omkring meg blir ikke plaget av sur svettelukt.

Jeg har tenkt på at slik er det med det åndelige livet også. Jeg trenger å ta en daglig dusj i Guds Ord. Det setter meg på rett spor, jeg kan ha noe godt å si til folk og kanskje bli reddet fra å komme med sure bemerkninger.

Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann i kraft av et ord.

Ef:5;25-26

Har du tatt deg tid til dette badet, flytende i de gode ordene du har hørt eller lest? Eller har du tatt et dypdykk og sett hva som ligger bak disse ordene slik at de gir deg en bedre forståelse av hva Gud vil si til deg? Det kan kjennes litt rart ut med en gang kanskje, men det er alltid verdt innsatsen. Du anger aldri på en timeout eller dusj i Guds ord.

Eller skal jeg heller si å få nye oppgaver? Er du av dem som synes det er fantastisk å få en ny oppgave? Eller er du en som liker at ting er som de alltid har vært? Jeg liker nye oppgaver, men jeg liker best å velge dem selv, veldig spesielt… ikke sant? Jeg er ikke glad i det hele tatt i å få nye oppgaver eller nye situasjoner tredd ned over hodet på meg. Når noe hender med familie eller venner, hendelser som gir grunn til bekymring, jeg liker det ikke i det hele tatt. Da kommer jeg på alt jeg burde vært takknemlig for mens tidene var gode og ikke minst gitt uttrykk for dem. Samtidig blir det å forholde seg til en ny situasjon, nye oppgaver, en mulighet til å se Gud i arbeid både i meg selv og i andre.

I dag leste jeg om Moses som innsatte Josva til å lede israelsfolket inn i det lovede land. Moses visste at hans tid snart var over og noen andre måtte fullføre oppgaven. Josva hadde vært hans følgesvenn gjennom lang tid. Josva var sikkert vant til sin rolle, men nå skulle han tre fram og være leder. Kanskje han ikke syntes det var så greit? Slik som jeg og kanskje dere har det når noe nytt skal inntas, men så sier Moses til både han og folket disse forløsende ordene:

Vær modige og sterke Vær ikke redde og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke.

5.Mos.31;6

Med dette ordet i ryggen kan vi fatte mot og gå på, inn i det ukjente, det uoversiktlige og vite at det er hjelp å få.

Noen i familien har fått hund. En valp som er superskjønn og ikke minst, den er som en baby. Han skal bli kjent med familien, både den nærmeste, den utvidede, venner og kjente. Han skal lære masse så treningen begynte med en gang. Det har gått noen uker og treningen for tiden er å lære seg «bli». Bli på anvist plass, ikke kråle seg vekk fra teppet, ikke undersøke denne utrolig spennende tingen som ligger under bordet. Nei, han skal lære å bli. Det er ikke lett med så mange fristelser og ikke minst forstyrrelser som kommer vandrende rett foran nesen hans. Treningen går langsomt framover takket være tålmodige trenere og mange godbiter.

Jeg har blitt opphengt i ordet bli. Hva betyr det for oss som ikke skal trenes? Eller kanskje vi nettopp skal trenes? Trenes til å bli i det vi er i akkurat nå. Trenes til å holde ut, bli værende i det Gud har for oss og ikke gi opp.

Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.

Joh. 15;4

Kanskje sammenligning med valpens trening kan virke litt drøy? I vår fragmenterte verden trenger vi å bli, bli værende og være delaktig i det Gud vil gjøre gjennom deg. Han vil gi deg muligheten til å oppleve og kjenne hans godhet når vi blir værende. Noen ganger kjennes det enklere å gi opp, slutte, dra seg tilbake, men hva skjer da? Vi opplever ikke gleden ved å være en del av et fellesskap og andre blir frarøvet gleden ved å være med deg. Skal vi ta en treningsøkt denne uka i å bli, bli værende?

Har du sett disse fantastiske solnedgangene vi har hatt i november? Ja, når sola har bevilget oss et besøk da… Det er som et varmende flammehav. Det er som en påminning om hvor viktig lyset er for oss. Jeg sitter på arbeidsrommet mitt og ser på fjorden, nå er den gråblårosa fordi den speiler himmelen og lyset fra den. Det er vakkert og det får meg til å tenke på hva lyset gjør med sinnsstemningen. Lyset påvirker oss både fysisk og psykisk, vi er avhengig av lys, det gir energi, det gir vekst og det gir framfor alt håp. … Og håp er viktig, hvor var vi uten det?

I denne måneden, november, den vi bare skal leve igjennom mens vi venter på desember og alle herlighetene den bringer med seg, trenger vi lys og håp. Vi lever igjennom året som veksler mellom den mørke og den lyse årstiden. Det er lett å glemme hvor mørkt det blir i den mørke årstiden når vi befinner oss i den lyseste sommeren. Når vi nå er i den mørke årstiden og vi vet at det skal bli dager med enda kortere perioder med dagslys, da trenger vi å minne oss selv om at det finnes et annet lys som ikke er påvirket av årstider eller omstendigheter, men lyser like sterkt året rundt.

Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys»

Joh. 8;12

Vi trenger både det indre og det ytre lyset, har du tent det indre lyset? Kanskje du skal tenne det i dag?

Har du tenkt på hva det vil si å ha mot, eller å være modig? Jeg som per definisjon er en pingle i det meste, møter stadig på behovet for å være modig. Jeg må våge å tørre å si ting, gjøre noe jeg synes er uttrolig ubekvemt eller handle langt utenfor min komfortsone. Nå synes jeg jo at det meste er ukomfortabelt og jeg prøver å si til meg selv, at «nå må du jammen ta deg sammen». Noen ganger fungerer denne tilsnakkingen, mens andre ganger gjør den slett ikke det, snarere tvert imot. Noen ganger når kravet om å være modig lar meg være i fred, når jeg selv kan finne ut at «jeg tørr dette», «jeg tar sjansen», ja da er det lettere å være modig.

Ett av mine barnebarn sa det så fint: » Jeg syntes det var skummelt og jeg var litt redd, men jeg gjorde det likevel». For en seier! Det ble en tankevekker for meg, for det er lett å la seg skremme eller holde tilbake når ting virker skumle, men for en vidunderlig følelese av seier og mestring når en bryter fri fra det som skremmer.

Når jeg har turt å gjøre noe som jeg har kvidd meg til og skal fortelle det til andre, høres det ut som en mikroskopisk filleting, men for meg var det utfordrende. Da må jeg anerkjenne at jeg turde noe jeg ikke turde før. Jeg er sikker på at Gud og englene jubler når jeg eller kanskje du overvinner det som skremmer eller holder oss tilbake.

En av mine helter i Bibelen er Gideon, han var ikke særlig modig, han prøvde å vri seg unna oppgaven som Gud hadde gitt ham, men Gud så at det bodde mer i ham enn det han så selv. Det er interessant og spennende å lese om hvordan Gideon ber om det ene tegnet etter det andre, Gud svarer og langt om lenge erkjenner Gideon at Gud vil være med ham. Dette kan vi lese om i Dommerne kapittel 6. Hva har dette å si for meg eller for de av oss som ikke er så modige? Gud er tålmodig, han er med når vi går hans vei. Og når vi er inne på favoritter, les dette her da…

Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme og minst ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.

Josva 1;9

Jeg har tenkt på det å være trofast. Spenning er ikke det første som kommer i tankene mine, men heller ro, stabilitet, etterrettelighet og faktisk godhet. Når vi gifter oss avlegger vi et løfte om å være trofast hos partneren til døden skiller oss ad. Når vi bestemmer oss for å gå inn i en relasjon, en klubb, en organisasjon eller en menighet så avlegger vi ikke noe løfte, men vi har en intensjon om å bli i denne relasjonen, eller?

Før i tiden var det mange som kalte hunden sin for Trofast og vi har en forestilling om at dyr er trofaste, men vi må kanskje gjøre oss fortjent til denne trofastheten?

Dyr er en ting, men trofaste mennesker er enda viktigere. Folk du kan stole på, er så viktige! Folk som gjør det de sier de skal gjøre, folk som ikke snakker negativt om deg bak ryggen din, folk som prøver så godt de kan å ta alt opp i beste mening, kan det bli bedre?

Ja, det kan faktisk det – for opplevelsen av Guds trofasthet overgår det mennesker kan prestere. Folk vil skuffe deg, såre deg og svikte når det gjelder som mest, men slik er ikke Gud. Han sårer ikke, skuffer ikke, svikter ikke. Han er grunnfjellet som jeg kan stole helt og fullt på. Det blir ikke bedre enn det.

Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre

1. Kor.1;9

Hva da om jeg svikter? Gud´s holdning til meg forandrer seg ikke. Det er nesten ikke til å tro, men les bare her:

Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.

2. Tim.2;13

Det er håp for alle, uansett! Har du tenkte på hvordan du kan vise eller være trofast?