Etter som alderen sniker seg på meg blir jeg stadig mer opptatt av å være takknemlig for alt som fungerer i kropp og sjel. Kroppsdeler som jeg aldri har tenkt på før begynner å knirke og bære seg. Knær som jeg aldri har tenkt på som annet enn greie ledd som gir meg bevegelighet begynner å si i fra om at de er til stede. Andre har utfordringer med hørsel og de som har tinitus, har min sterkeste medfølelese. Det suser av og til mellom mine ører også, men jeg har ikke en jevn lyd gående hele tiden. Jeg er takknemlig for det!

Det var dette med tinitus som satte tankene i gang for noen dager siden. Vi var på bibelgruppe og vi snakket om å høre fra Den Hellige Ånd. Da var det en relativt ny deltaker som sa: – Jeg har jo denne tinitusen… så det er vanskelig å høre.

Jeg må bekalgeligvis si at jeg og de andre i gruppen brølte av latter. Etterpå prøvde en å samle seg og si at vi hører, føler eller oppfatter det Den Hellige Ånd sier til hver enkelt troende på forskjellige måter og at fysisk hørsel ikke har noen betydning i den sammenhengen.

For meg ble det en påminning om at det er mange slags tinituser, de eller det som tar fokus bort fra det Gud og Den Hellige Ånd prøver å si til meg. Noen ganger er det til og med jeg selv som stikker fingrene i ørene og nynner slik at ingen tale eller tanke trenger i gjennom min egen lydmur. Men Gud har sine metoder til å få meg i tale og jeg vet jo at det beste ved å leve i og ved Den Hellige Ånd er samhandlingen med ham og som i beste fall fører til frukt. Se bare her:

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvfornektelse. Slike rammes ikke av loven! De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær. Lever vi ved Ånden så la oss vandre i Ånden. Gal:5:22-25

Fall til ro, og kjenn at jeg er Herre.
Fall til ro, ja, sett deg bare ned.
Fall til ro og kjenn at jeg er din Gud,
jeg vil gi deg av min fred.

Har du hørt denne sangen før? Det er referenget på en speidersang som har blitt og kanskje blir sunget ved leirbålet etter en lang og innholdsrik dag.

Jeg har tenkt på dette med å falle til ro, for etter noen uker med folk og hendelser som har virvlet rundt oss kjennes det som et påtrengende behov for å falle til ro. Det har slett ikke vært dramatiske ting, men bare livet slik det av og til er, med alt sitt. Det betyr at vi har vært litt ute av rutinene våre og folk i vår alder blir litt urolige av det. Vi vil gjerne ha våre vante gjøremål pent på rekke og rad, – det liker vi.

Jeg har tenkt på hva det er som får meg til å falle til ro. Er det mitt deilige, tunge teppe vi kjøpte i Wales for lenge siden? Er det tanken på at jeg har gjort alt som stod på listen over gjøremål? Eller er det en tekst i Bibelen som gir meg løft og retning? I Matteus evangeliet står det mange gode ord, blant annet disse:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for dere sjel. For mitt åk er godt og min byrde er lett. Matt. 11: 28-30

Dette handler ikke om å ligge på sofaen, men å sette en fot i bakken og finne den rette balansen mellom aktivet og hvile – og bare tenk på sjelen – utsatt for inntrykk i ett kjør. Da er kanskje den beste hvile å la noen ord fra Bibelen seile gjennom hodet og så – se langsomt ut i lufta?

Det er ikke akkurat tiden for å skrive om beskjæring nå, for det meste av beskjæringen gjør vi gjerne om våren før alt begynner å spire og vokse igjen. Grunnen til at beskjæring har vært i tankene mine er faktisk resultatet av beskjæringen. I vår tok husbonden fatt på den årlige beskjæringen av rosene i hagen. Han skar dem ganske drastsik ned og det har gitt overveldene resultater. Rosene våre er helt fantastiske i år. Det kommer knopp, på knopp og når de åpner seg (som flertallet gjør) er blomstene store og struttende. De har selvsagt fått både vann og gjødsel, men jeg tror nok det var beskjæringen som skal ha æren for dette fine resultatet, de er en fryd for øyet!

Mens jeg betraktet rosene kom jeg på versene i Bibelen der det også står om beskjæring eller rensing:

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort , og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Joh. 15:1-5

Det er sterke ord Johannes formidler i disse versene, men tenk på dette med rensing/ beskjæring da. Det ser ganske stusselig ut når et rosebed er beskjært. Det virker helt utrolig at det kan komme noe ut av disse tilsynelatende tørre pinnene, men se hva som skjer etter noen uker! På samme måte er det for oss; det er ikke noe stas å bli renset, bli gjort oppmerksom på alle mine tilkortkommenheter, andre feil og uheldige handlinger jeg kan gjøre i løpet av veldig kort tid. Men heldigvis så finnes det håp, det gjelder å holde fast i dette håpet, ikke sant?

En av sønnene mine sendte en snapp med bilde av Færder fyr. Sjøen var rolig, det var sommernatt, men likevel stod fyrlyset der og blinket stødig over havet. Dette var tidlig i juli og sommernatten var lys og fin.

Likevel begynte jeg å tenke på hvor viktig dette lyset er også midt i sommernatten. Ja, det er et fyrlys, men det er også et landemerke. Det viser hvor du befinner deg og varsler om at her er det snart land og her kan det være skjær i sjøen. Jeg tenkte på hvor viktig lyset er for å se og forstå både i det daglige praktiske arbeidet og i vårt sjelelige og åndelige liv. Jeg tenkte på hvordan Gud og Guds Ord hjelper oss til å forstå andre mennesker og situasjoner som vi ellers ville være helt uforstående til.

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte av overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. Salme 36:8-10

Salmen viser til Guds kjærlighet som er helt nødvendig for oss, men hos meg har den siste setningen festet seg: For hos deg er livets kilde, i ditt lys, ser vi lys. Livet er en forvirrende tilstand. Verden er et enda mer forvirrende sted. Da trenger jeg både en kilde der jeg kan finne kjærlighet og glede, og lys til å se og forstå (hvis det er mulig….).

Jeg har tenkt mye på to vers som står i Romerbrevet:

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov. Rom.8:1-2

Det er kraftfulle og svært befriende vers. Det gir en vei ut av livets bølgedaler der det er lett å befinne seg av ulike grunner. Å skli ned i fordømmelsens grøft er noe som skjer når jeg ikke får til eller glemmer ting jeg burde, skulle, måtte gjøre. Så tramper jeg rundt nede i denne grøfta og det blir stadig vanskeligere å få fast grunn under føttene og se på realitetene og ikke bare mine oppjagede følelser.

For hva står det egentlig? Det er jo et frigjøringsbrev. Er du i Kristus? Ja, så har du stempel i panna og er klar til å stige ut av dette sleipe, sugende stedet. Husker jeg på det når det stormer som verst? Nix! Eller, jo så vidt… for når jeg setter meg ned og prøver å puste rolig, da kommer det til meg, friheten til å søke inn til kjernen, til det Jesus gjorde og vite at det gjelder. Det gjelder uansett vær og føreforhold både i det ytre og i det indre. Hvilken gave! Den gjelder for deg også.

I dag tenker jeg på talenter. I Bibelen finner vi en fortelling om en mann som reiste vekk, delte ut talenter og overlot alt han eide til tjenerne sine. Han må ha hatt stor tillit til disse folkene! For jeg har googlet og viser det seg at et talent ville veid 26 kilo i gull! En tjener fikk fem talenter, en annen fikk to og den tredje fikk en. De handlet svært forskjellig med det de hadde fått. De to første drev handel og tjente det dobbelte av det de hadde fått utdelt, mens den tredje tok pengene og grov dem ned. Det sier seg selv at mannen som hadde delt ut pengene til tjenerne sine ble ganske sur da han kom tilbake og oppdaget at den ene hadde gravd ned hele herligheten og at talentet ikke hadde gitt avkastning.

Jeg har egentlig alltid syntes litt synd på han som var så redd for sjefen at han grov ned talentet sitt, men sett i lys av at verdien av dette talentet var såpass stor som den var, ville det ikke da være naturlig å prøve å få til noe? Likevel virker det jo veldig strengt det som ble resultatet av denne nedgravingen:

Også han med to talenter kom fram og sa: «Herre, du ga meg to talenter; se jeg har tjent to til» Herren hans svarte: Bra du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre! Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa:»Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og og gikk og gjemte talentet ditt i jorden. Se, her har du ditt». Men herren svarte ham: Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talentet fra ham og gi den til til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Matt 25:22- 29

Men jeg kan ikke la være å tenke på at sjefen viste denne tjeneren stor tillit og at denne tjeneren faktisk ikke var tilliten verdig. Hva med oss? Hva gjør vi med våre talenter? Graver vi dem ned? Prøver vi å gjøre noe ut av dem? Gir vi opp når vi har prøvd og mislykkes? Det står ikke noe i denne lignelsen at sjefen hadde blitt sur om tjeneren hadde prøvd og mislykkes. Nei, det var dette – han prøvde ikke, han bestemte seg for at : dette går ikke, jeg graver hele greia ned. Jeg spør meg selv, graver jeg ned det jeg har fått? Jeg tror jo ikke det, men det kan være betimelig å spørre seg om dette, sånn innimellom.

I går satt jeg og tenkte på hva jeg skulle skrive i dagens blogg. Jeg lurte på om jeg i det hele tatt hadde noe å melde, for av og til så kan det gå litt «tørt». Mens jeg satt der og så ut i luften falt blikket på palmen som står utenfor huset og jeg begynte å tenke på kraft. Denne palmen har stått der i all slags vær og den bare vokser og vokser. Det går langsomt, men den har røttene gravd godt ned i jorden og den tåler den kraftige vinden som er her av og til. Det var da jeg kom på at alt tørker inn når man ikke holder seg nær til kilden og holder man seg unna kilden blir man slapp både sånn og slik. Hver enkelt av oss trenger påfyll av mat og drikke, men også at menneskelig nærvær, av gode hendelser og av Guds Ord. Når det daglige Ordet ikke er nok så trenger jeg å grave litt dypere, sitte med Guds Ord og virkelig granske hva det betyr og hva det kan gi meg akkurat her og nå – og ikke minst noe å leve på framover.

Det er når dagen eller dagene blir slappe og tanken ikke henger med at jeg trenger Guds Ord for å få både bein og tanker i gang igjen. Det er da det er godt å lese et ord som dette:

Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Jes. 40;29

Disse bildene er fra Alcala del Jucar der elven går sakte gjennom byen og gir liv og næring til landskapet omkring. Elven har gravd seg dypt ned i kalkfjellet og nærværet av denne gjør hele dalen grønn og vakker. Slik er det også med Guds Ord, om vi lar det grave seg dypt inn i oss, vil det gi oss næring og kraft.

For et par uker siden var vi på gudstjeneste i Minnekirken, noe vi pleier å gjøre når vi er i Spania. Denne gangen var det en spesiell gudstjeneste der personer med nedsatt funksjonsevne deltok og alle deler av gudstjenesten var innrettet mot dem. Det var en heftig opplevelse! Jeg satt med klump i halsen og tårer i øynene gjennom hele gudstjenesten og kjente ufiltrert omsorg og kjærlighet strømme gjennom rommet. Jeg har aldri noen gang blitt på grineren av å synge (eller prøve å synge) «På Golgata stod det et kors», men her gikk ordene rett i hjertet på meg og det som ble sagt, sunget og spilt ble så utrolig forsterket gjennom den iveren, oppriktigheten og mestringsgleden dette ble utført med.

I ettertid har ikke denne opplevelsen forlatt meg og jeg har tenkt på dette med filter. Vi setter opp filter, ja noen ganger murer rundt oss fordi vi ikke vil bli involvert, vi vil ikke involvere andre fordi vi kan bli såret, vi vil ikke bli berørt for denne berøringen vil gjøre noe med oss. Samtidig så vet vi at vi trenger fellesskap og vi trenger både kjærlighet, omsorg og mestring. Vi trenger det og vi har det i oss om vi skal tro Guds Ord (og det skal vi jo…)

Håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss. Rom. 5;5

Da vi gikk fra gudstjenesten fikk vi hver vår sommerfugl, på den står det skrevet: Du er verdifull! Disse henger nå på lampene i leiligheten vår og flagrer hver gang vi går forbi og minner oss på våre privilegier og vårt håp.

Husbonden og jeg er i Spania på en helt annen tid enn det vi pleier. Det er uvant, men det er fint for vi har oppdaget et grønnere og mer frodig landskap enn det vi vanligvis ser. Det var husbonden som bemerket en dag vi var ute og gikk at så mange blomster som nå har vi ikke sett tidligere. Jeg sa at vi er her jo på en helt annen tid og så begynte tankene å svirre… for når er den rette tid? Når er det tid for noe annet, hvordan merker vi det?

Kanskje et ønske eller et behov har modnet fram eller det har noe med sesongen å gjøre? Her er det tid for å beskjære palmene og mannen som gjør dette sier i fra at nå må klesvasken inn og vinduene lukkes. Vår frodige palme er snart bare en lang stake med en liten dusk på toppen. Det ser sørgelig ut med en gang, men den blir flott og frodig igjen i løpet av sommeren. Hva om den ikke hadde fått denne «klippen» nå? Da hadde den fått et veldig vindfang og vært en fare for oss som bor tett under.

Slik er det med oss og, vi trenger både litt «beskjæring» og vi trenger å få gjort det i rett tid. For handlinger gjort i den rette tid er til det gode og gir vekst, mens handlinger gjort på feil tid gir i beste fall langsommere vekst.

Salomos ordspråk har mye godt å si om tiden og tider, ser her:

Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rett tid. Ordspr.25;10

Har du møtt velvilje hos noen eller vært i en situasjon der du var på en litt gyngende grunn og trengte velvilje? Jeg har tenkt en del på velvilje i det siste. To av sønnene våre har skiftet jobb og i den forbindelse har selvsagt mammaen vært ganske så opptatt av at dette jobbskiftet skal være bra for dem og bra for bedriftene de skal inn i. (I mine øyne burde bedriftene prise seg lykkelige for at de har kapret noen så enestående arbeidere – men jeg er ikke helt uhildet) Husbonden og jeg har bedt om at de skal komme raskt inn i arbeidet og vi har bedt om at de skal bli møtt med velvilje. Av egen erfaring vet jeg hvor viktig det er å bli møtt med velvilje, noen som er positive til at nettopp du fikk jobben, fikk tilbudet, ble valgt osv. Det er mer enn nok av utfordringer å finne seg til rette på en arbeidsplass om man ikke skal jobbe i uviljens motvind også. Det meste av arbeidet må man jo gjøre selv, men disse nydelige spørsmålene om hvordan har du det, hvordan går det, kjekt å se deg her…. Det er som honning for sjelen.

På den andre siden: hvordan møter jeg mennesker? – de nye på jobben? Med velvilje? Med en forståelse av at ting tar tid og at det er lov å gjøre feil? Det er en stadig utfordring å møte mennesker med en positiv og åpen holdning, for noen er man raskt på bølgelengde med, mens med andre trenger jeg gjerne både to og tre runder før vi kommer fram til en fredelig sameksistens. Det er handlinger og holdninge som går begge veier og vi befinner oss fortsatt i prosessen. Bibelen har gode råd:

Min sønn, glem ikke min rettledning, ta vare på mine bud i hjertet! For de gir deg mange år og et langt liv og overflod av fred. Gi aldri slipp på godhet og troskap! Bind dem om halsen, skriv dem på hjertets tavle! Da får Gud og mennesker velvilje for deg og ser at du er forstandig. Ordspråkene 3;1-4

.