Det forgjengelige

I den mest bortgjemte delen av hagen vår vokser det en Kystkvitrose. Den er stor, har hvite rene blomster og den dufter nydelig. Den har det sikkert fint der i kroken for jorden er dyp, det er litt fuktig og det er passe med sol og skygge, alt ligger til rette for en nydelig busk. Fordi den er så bortgjemt glemmer jeg stadig at den er der, men når jeg sneier forbi tenker jeg på den og noen ganger tar jeg inn en kvist for å nyte den inne i stuen. Det som skjer da er at den står fint noen timer, så begynner den å henge med hodet og dagen etter er den vissen og har mistet bladene. Jeg vet jo at dette skjer, hver gang. Likevel tar jeg inn en kvist, nyter den de timene den er fin og irriterer meg over at den ikke kan holde ut litt lenger. Hvem sin feil er dette? Min selvsagt. Jeg tar en nydelig rose vekk fra sitt rette element og forventer at den skal være like fin på et tørt og varmt sted. Jeg gir den ikke noen sjanse i det hele tatt til å klare seg. Jeg må lære meg å leve med at denne rosen gir meg et nydelig syn og deilig duft, noen timer. Eller, jeg kan ta med meg en stol og sette meg nær busken ute og nyte den i sitt rette element. Hva lærer denne blomsten meg? Livet er kort, skjønnhet forgjengelig, men det er noe som varer evig.

For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir. For alle mennesker er som gress og all deres prakt som blomsten i gresset. Gresset visner og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid. Dette ordet er evangeliet som er forkynt for dere.

1. Pet. 1: 23 – 25

Å velge …

Jeg var i Rosendal for et par dager siden, på en kammermusikkfestival med Ludwig van Beethoven og hans musikk som tema. Det var grøssende flott! En foreleser fortalte om krisen Beethoven opplevde i 1802 da han var på sitt årlige opphold i Heiligenstadt. Det var på den tiden han begynte å miste hørselen og det hadde blitt klart for ham at hørselen bare kom til å bli dårligere. Dessuten han hadde vært plaget av grusomme magesmerter og fordøyelsesbesvær gjennom lang tid. Livet var ikke bra, en pianist og komponist uten hørsel, hva er det for et liv? Han kjemper med seg selv, skal han ta livet av seg eller skal han fortsette å leve, tross alt? Han skriver et brev til brødrene sine der han sier at livet ikke er verdt å leve, men han har en oppgave, han har fortsatt musikk som må bli skrevet, så han velger livet tross den økende døvheten og de uutholdelige smertene. Dette brevet kaller han «Heiligenstadt testamentet» og vi vet at det er etter denne beslutningen han skriver de fantastiske symfoniene og mange andre vidunderlig vakre verk.

Jeg tenkte på Beethoven og hans valg. Jeg ble minnet om Paulus som også hadde veldige plager, som ønsket å dø, men som så det som sin plikt å bli i live fordi han på ingen måte var ferdig med det han skulle gjøre. De to hadde vært sitt utgangspunkt og syn på livet, men de hadde begge en visjon for livet sitt og den tjenesten de hadde. De brukte gavene sine og ga ikke opp.

Å leve er for meg Kristus, og døden en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette vet jeg at jeg skal bli i live, ja bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen.

Fil; 21 -25

Nå er vel ingen av oss en Beethoven eller en Paulus, men vi har alle noe vi skal gjøre, noe som er vår oppgave, noe som er viktig at nettopp du eller jeg gjør. Da gjelder det å velge det rette, tross alt som kan være ubehagelig eller komme i veien. Det er alltid hjelp å få om vi ber om det…

Harsk

Du har vel opplevde det du og, at noe har blitt harskt? Smøret, nøtter, det du trodde du hadde i beredskap, «plutselig» er det blitt harskt og kan ikke brukes mer, ihvertfall ikke uten alvorlige avskjær og kanskje ikke da en gang. Jeg oppdaget at til og med en leppepomade som jeg har hatt liggende «pluteslig» skilte seg og luktet vondt. Dessverre oppdaget jeg det ikke før jeg hadde gnidd den godt inn på leppene. Ughhhh! Det var ekkelt! Etterpå så jeg på utløpsdatoen og joda, den var vel over tiden. Jeg tenkte litt videre: når ting ikke blir brukt, når jeg ikke holder øye med hva jeg har og hva jeg har tatt i bruk, så kan nettopp dette skje: det harskner og blir ubrukelig. Er det slik med Guds Ord og? Eller relasjonen til Gud? Jeg vet jo at det skal en god del energi og mot til å ta kontakt med mennesker jeg ikke har hatt kontakt med på en stund. Hva da med Gud? Gud har alltid en dør åpen for meg til å komme til ham, kan jeg lese i Bibelen. Kan jeg oppleve det samme som David sier i Salmene? Fornyelse og forfriskning i fellesskapet med Gud.

Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen.

Salme 103;5

Dette er forlokkende, det høres ut som et bra liv og da kan det kanskje være en god ting å prøve?

Offer

Jeg har nettopp sett Richard Wagners opera Den flyvende Hollender, et veldig drama med evig forbannelse, hvileløse sjeler og en kvinne som ofrer sitt liv for å frelse Hollenderen og mannskapet hans. Forestillingen var full av drama, fortvilelse og lidenskap, men også kjærlighet og oppofrelse. Dette fikk meg til å tenke på de som ofrer livet for en større sak. Det finnes mange eksempler på dette både i litteraturen og i det virkelige liv. Vi har det rett foran øynene på oss i disse dager, når krigen raser og soldater gir livet sitt for landet sitt.

For meg er ikke veien lang til å tenke på Jesus som ga sitt liv for at vi skulle gå fri. Det er et stort og veldig offer å gi livet sitt for venner, for de nærmeste, for dem man elsker. Jesus ga sitt liv for alle! Det er nesten ikke til å begripe. Han spør ikke etter om du er slekt, venn, er god eller ond, han gir fordi han vil gi deg og meg frihet fra synd, dom og fortapelse.

Det er rørende å se Senta, kvinnen som gir sitt liv for å redde Hollenderen fra den evige forbannelsen, men hun gjorde dette i kjærlighet til den ene. Hvor mye større er ikke den kjærlighet Jesus viser oss ved å gi sitt liv? Han offer gjelder hver enkelt som vil ta imot.

For Gud er en og en mellommann er der mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus, han som ga seg selv som løsepenge for alle.

1. Tim. 2;5-6

Utprøving

Husbonden dyrker poteter. Han startet med poteter i et par bøtter og dette var så vellykket at han fortsatte med poteter i en pallekarm. Det viste seg også å gi et godt resultat. I år har han tatt potetdyrkingen noen steg videre og satt poteter i pallekarmen, i blomsterbed og i en bergskorte. Han går «all in» og kommer med jevnlige rapporter om hvordan de ulike dyrkingsstedene utvikler seg, entusiasmen er stigende. Jeg ser jo at det vokser litt ujevnt både her og der og det fikk meg til å tenke på en god venn som var bonde. Han pleide å ta imot flyktninger eller folk som var kommet litt skjevt ut i samfunnet og ga dem arbeid på gården sin. En gang hadde han latt en av dem kjøre ut med såmaskinenen for å så i en åker. Denne personen var ny i virksomheten, for når kornet kom opp var det svært ujevn vekst på åkeren. Det gikk virkelig i bølgedal. Da en av naboene spurte hva som hadde skjedd med åkeren hans, sa han: Å ja, den! Det er et forsøksfelt…

Noen ganger føler jeg at livet er som et forsøksfelt. Jeg prøver noe, det faller kanskje ikke så heldig ut. Så prøver jeg noe annet, det virker bedre, men klarer jeg da å holde fast ved det? Kanskje det er noe som er enda bedre? Skal jeg prøve det? Her en dag var det en som sa: «Gud gir oss gode tips for å leve godt» og leser vi i Bibelen finner vi ut at slik er det.

Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til å bygge opp.

1. Kor.10;23

Da er det vel min jobb å finne ut hva jeg kan gjøre som samsvarer med Guds gode råd og det jeg har lyst til å prøve? Hva tenker du?

Metamorfose

Metamorfose er forvandling står det når jeg googler. Hvorfor tenker jeg på det? Jeg har nettopp hørt to musikkstykker som begge hadde tittelen Metamorfose. De var så forskjellige, det ene atonalt og det andre mer tradisjonelt. De har hver sin komponist med hvert sitt uttrykk og hver sin historie, men de har begge laget musikk som en bearbeidelse av store og omveltende hendelser. Konfransieren som introduserte musikken sa at vi kan finne håp eller mismot i disse stykkene, den som lytter velger. Jeg valgte denne gangen å lytte etter håpet, det var der.

I ettertid har jeg tenkt på at om jeg ønsker eller vil ha en endring, så og si en forvandling, ja så må jeg se på det karakteristiske ved andre ting som forvandles. Vi ser det tydelig i naturen. Tenk på sommerfuglen fra en gråbrun puppe til en fantastisk skapning. Eller bier som vi frykter og samtidig trenger. Mennesket er jo også et resultat av en metamorfose, vi går igjennom forvandlende stadier. Vi blir unnfanget, utvikles gjennom svangerskapet, blir født og er egentlig i stadig utvikling igjennom hele livet. Men kjennes det alltid slik? Er det ikke noen ganger du føler at «nå har jeg stanset helt opp, det skjer ikke noe mer med meg»? Ser vi på naturen rundt oss er det en stadig bevegelse fra morgen til kveld, fra årstid til årstid. Vi lever i dette og jeg vil tro at vi lar oss påvirke av livet rundt oss, men noen metamorfose kan vi vel ikke snakke om? Forvandlig, ja, det er vel et tilbakelagt stadium? Si ikke det!

I Bibelen leser vi ord som oppmunterer oss til stadig å søke, bli forandret, holde oss i utvikling og bli stadig mer bevisst på hva Gud vil med våre liv.

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

Rom. 12;2

Si takk!

Kan du huske fra barndommen din? Der mor eller far minnet deg på: «Nå må du huske å si takk» når du hadde fått en gave, en kake eller noe godt. Etter som årene går lærer vi å si takk og med det følelsen av å være innenfor normen av det vi kaller god oppførsel. Jeg synes jeg sier takk i de nødvendige eller forventede situasjonene, men når jeg reiser for eksempel til England blir jeg minnet om at jeg virkelig kan strø mer rundt meg med flere takk. Det takkes på alle bauer og kanter og jeg føler meg litt som en barbar når jeg kommer på hvor lite jeg egentlig sier takk. Jeg har spurt meg selv om denne takkingen er oppriktig eller om det er et overfladisk utsagn som jeg bare slenger på når jeg får noe eller mottar en tjeneste? Jeg kan ikke dømme om hva andre tenker eller føler, men jeg kan ta kontroll over mine egne ord og jeg må vel si at jeg føler meg bedre når jeg sier takk med en ektefølt takknemlighet.

Jeg leste en artikkel for noen dager siden med tittelen «On becomming greateful». Den handlet om å øve seg i takknemlighet, bli bevisst på hva jeg er takknemlig for og ha en utveksling av å gi og motta takk. Jeg la merke til at artikkelforfatteren mente at dersom man øver seg på å se etter hva jeg har å være takknemlig for og si takk for, så vil bevisstheten om hva jeg kan takke for bare øke. Jeg ble også minnet på en tale jeg hørte for mange år siden, der taler sa at takk var som en pinkode, den åpner opp og skaper kontakt mellom den som takker og den som mottar takken.

I Bibelen er det mange oppfordringer om å takke:

Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.

1. Tess. 5;18

Jeg skal innrømme at det er ikke enkelt å si takk under alle forhold, men jeg tror at om jeg lar Gud hjelpe meg, så finnes det alltid noe å si takk for. Det skader vel ikke å prøve?

Fristelse

Du har vel en eller annen gang «falt i fristelse» for ett eller annet. Det er egentlig et rart uttrykk for vi «faller» vel egentlig ikke? Hvis noen faller pleier vel de fleste av oss å si «stakkars deg, gikk det bra?» Men når det gjelder å falle i fristelse så smiler vi kanskje gjenkjennende og tenker at det har jeg gjort også, mange ganger. Du har sikkert sett eller hørt reklamen, «det er bare å la seg friste» og hvorfor skal vi det? Er det ikke nettopp for å «falle for fristelsen»? Hva er det så galt med å gjøre nettopp det? Kanskje ingenting, eller kanskje alt? Jeg har tenkt på at når jeg faller for en fristelse, så er det noe jeg helst bør unngå å gjøre, ellers er det jo ingen fristelse. Jeg bør ikke spise for mye usunne ting, jeg bør ikke bruke for mye penger på klær jeg egentlig ikke trenger, jeg bør ikke sitte i lange tider å surre rundt på sosiale medier osv, osv. Men så faller jeg for fristelsen og gjør det likevel. Hva skjer da? Jo, jeg gir fra meg kontrollen, jeg lar følelsene styre meg, jeg lar «omstendighetene» ta valgene for meg og jeg bruker tiden og ressursene mine på en måte som jeg egentlig ikke ønsker. Kanskje jeg blir litt flau og?

Så anderledes alt blir hvis det er jeg som bestemmer at denne blusen vil jeg virkelig ha, denne sjokoladen har jeg bestemt meg for å nyte, eller nå bruker jeg noen minutter på sosiale medier. Da er det jeg som styrer, da er det jeg som bevisst bestemmer hva jeg velger å bruke tiden min til og den svarte samvittigheten som pleier å komme snikende etter en lang scrolle-økt, ja den kan jeg bare avvise.

Bibelen er en vidunderlig bok, der står det råd og oppmuntringer som kan brukes i en hver situasjon, slik som denne her:

Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut.

1. Kor.10;13

Så når jeg møter på en fristelse kan jeg minne meg selv på at denne fristelsen er ikke overmenneskelig. Jeg kan tenke etter og velge: nyte fristelsen som en bevisst handling eller å stå over.

Gi slipp

I forrige uke hørte jeg et foredrag om meningen med livet. Foredragsholderen som var både flink og underholdende snakket om ting vi gjør og sier når vi er atten som er svært sjarmerende. Men når årene går og man fremdeles snakker om det samme, ja, da har sjarmen forsvunnet og da er tiden inne til realitetsorientering. Han snakket om nødvendigheten av å «gi slipp». Det fikk meg til å tenke på hvor lett eller vanskelig det er å gi slipp på noe jeg har sett for meg at «dette skal jeg gjøre». Det er livssituasjoner som naturlig tar slutt: Jeg tenker på den tiden da barna bodde hjemme og jeg hadde rimelig grei oversikt over hva de holdt på med. Ja, dette er tider som absolutt er over og som jeg faktisk synes er helt greit å ha gitt slipp på. Det er som en bittersøt opplevelse. Eller da jeg bestemte meg for å slutte å jobbe. Ikke så enkelt, men jeg fikk jo bestemme det selv. Er det grunn til å sørge? Nei, for i det jeg gir slipp på noe, gir jeg rom for at noe annet kan komme istedet. Jeg kan la noe annet vokse fram og det er et gode. Bibelen er full av løfter om vekst, om fornyelse og ny kraft. Jeg blir fylt av energi bare jeg leser vers som dette.

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.

Jes 43;19

Eller dette:

Han gir den trette kraft og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren får ny lraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.

Jes. 40;29-31

Potetene spirer, ikke så raskt, men de er i farten. Grønnsværet ved elva kommer gradvis fram og gir håp om en fin vår. Slik kan det som er nytt for meg og kanskje for deg vokse fram, det er grunn til å glede seg.

Påfyll

Jeg hadde sett det en stund, blekket i fyllepennen min minsket, men den skrev fortsatt og siden det alltid er en del søl med å fylle pennen ventet jeg til siste dråpe var skvist ut. Blekket tok slutt, midt i en skriveøkt, selvsagt, og en annen penn måtte hentes. Skriften ble preget av at jeg skrev med en annen penn og en annen farge, det var i det hele tatt så tydelig at jeg hadde latt tilfeldighetene råde. Nå var ikke dette et veldig viktig dokument og det var bare til privat bruk, men jeg funderte litt over dette her med å la ting, tanker, følelser bli tømt. Hva skjer da? Jo, ting tørker inn og det blir enda mer styr for å få det igang igjen. Det samme skjer med relasjoner. Lar vi relasjonen «gå tom», ja, så tørker den inn og da skal det litt innsats til for å få den gode kontakten igjen.

Dette gjelder også relasjonen til Gud og hans Ord. Når vi har et daglig inntak av Ordet og en god prat med ham, ja så er det mye som er lettere i livet. Lar vi derimot relasjonen tørke inn, vet vi at da er det mange motkrefter som gjør veien til Gud tung og full av motstand. Da trenger vi noen som kan hjelpe oss igjennom slik som Paulus ba for Efeserne:

Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli istand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde!

Ef 3; 16-19

Når vi blir fylt opp igjen håper jeg at vi alle går fra tørke til full foss, ikke sant?