Hvert år ved starten på adventstiden kjøper jeg en lilla azalea. Den er et fast innslag i pyntingen med lilla lys, adventsstake og annet småpynt i huset. Jeg liker denne adventstiden. Det er forberedelser til julen. Det er på en måte både en avslutning og en begynnelse som starter 1. desember og så kuliminerer med et brak når vi går ut av det gamle året og inn i det nye. Det er mye som skal gjøres i denne måneden, men det bør vel også være tid for refleksjon og oppsummering? Jeg er ikke så god på dette med oppsummeringer, men jeg har etterhvert forstått at om jeg tar meg tid til å reflektere over året som har gått, så får jeg i samme slengen noen hint om hva jeg bør unngå i året som kommer, og ikke minst være veldig takknemlig for ting som har gått mye bedre enn ventet. Det er disse refleksjonene som kan føre til både endringer i hva jeg bruker tid på og gode, meningfulle vaner som jeg tenker at jeg skal beholde.

Og da er vi tilbake til innkjøp av azalea. Jeg digger azalea! De er ofte store, flotte, blomstrer overdådig og de står lenge om de får nok vann. Og det er akkurat dette med vanningen som er utfordringen: de skal ikke druknes og samtidig så må de ikke tørke inn. Det krever en viss oppmerksomhet å holde dem passe fuktige slik at de holder gjennom hele desember og helst litt til.

Jeg tenkte på at de er som oss, vi må få passe med næring for å blomstre og holde oss i live. Får vi for mye, slår tarmene, hodet og hjertet seg vrange og får vi for lite så er det virkelig ikke bra det heller. Jeg tenkte på noen vers i Salmenes bok der det står:

Salig er den som ikke følger lovløses råd , ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er like et tre plantet ved rennende vann. Det gir sin frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes. Salmene 1: 1-3

Det handler om å ta seg tid til å ta til seg næring for både kropp, sjel og ånd også når dagene er travle og fulle av mer eller mindre viktige ting – vi klarer det – tror du ikke?

Det er mange barnesanger som dukker opp i hodet mitt disse dagene. De handler stort sett om trøst, at Gud er sterk og at det bobler av forventning, altså livet fra A til Å. Den sangen som har ligget og durt i bakhodet de siste dagene er: Når det stormer…

Når det stormer,når det stormer,
når det stormer rundt omkring.
Han er sterk, når jeg er svak,
hjelper meg å ta nye tak.
Når det stormer,når det stormer,
når det stormer rundt omkring.

Inni mitt hodet er det noen kraftfulle HEI på omtrent annen hver linje, men det er valgfritt. De kristne barnesangene er konkrete, bruker ikke lang tid på å komme til poenget og de setter seg så godt fast i hodet at man bør være litt forsiktig i omgang med dem slik at det ikke bare blir støy.

Når utfordringene kommer tett på og ting langt i fra blir som jeg hadde tenkt, da er det godt å ha noen enkle sanger eller vers å feste tankene på. Barnesangene er en del, men Guds Ord i Bibelen er en annen viktig del. For noen dager siden leste jeg dette verset:

Jeg, Herren har ikke forandret meg, og dere, Jakobs sønner, har ikke gått til grunne. Malaki 3:6

Dette var, for meg, virkelig en påminning om at Gud er den samme. Situasjoner forandrer seg, relasjoner, helse utfordringer og samfunnet forandrer seg, men altså, Gud er den samme. Og i samme setning: vi, slekten, har ikke gått til grunne, det er fortsatt liv i oss og i livet er det håp. Det er da ganske gode nyheter, midt i alt?

Bilde 1: Soloppgang Bilde 2: Sol på arbeidsrommet mitt.

I helgen var husbonden og jeg sammen med en av sønnene våre. I løpet av en av samtalene våre spurte jeg ham hva som lå foran denne uka. Han nevnte opp møter i fleng: avdelingsledermøte, HMS, HR, det ene og det andre. Midt i dette kom det: ja, og livsgledemøte. Jeg satte meg opp i stolen: Hva var dette? Livsgledemøte?? Jo, de hadde altså et møte der de så på hvordan de kunne øke graden av livsglede hos beboerne. Jeg må si jeg ble henrykt! Så flott! Hadde det ikke vært topp hvis noen som kjenner historien din setter seg ned og tenker på hva som kan gjøres for at livsgleden din kan økes?

Jeg bestemte meg for at jeg skal begynne å ha livsgledemøte med meg selv, kanskje det drypper litt på dem omkring meg og? Men for at jeg skal finne ut av dette, trenger jeg å vite hva som gir meg livsglede. Vet du det?

Livsglede er vel det som fører til takknemlighet? Livsglede er noe du gjerne vil gjøre mere av, gå dypere inn i? Det er bare å la tankene gå og erkjenne at det er mye livsglede i helt alminnelige ting, ting som jeg kan ta som en selvfølge, men savne når det ikke er der?

I Bibelen står det et vers som er et godt utgangspunkt for å øke livsgleden:

Gelde dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil 4:4

Livet med Gud er et fint utgangspunkt for glede, glede over livet og alt hva livet kan innebære. Det gjelder vel da å finne ut av hva som gir glede, altså livsglede. Jeg vet ikke med deg, men jeg tror at jeg skal legge inn et» «livsgledemøte» i planene i tiden som kommer. Det kan være noe å tenke på i mørketiden. Hva med deg? Vi får ønske hverandre: Lykke til!

Bilde 1:Solnedgang over Hardangervidda Bilde 2: Soloppgang over Salhusfjorden

Vi har nettopp begynt på november. Vinden og regnet er daglige følgesvenner og de små pausene når det ikke regner er helt vidunderlige. Når det blåser og regner som verst tenker jeg på hvor heldig jeg er som har et tett og varmt hus å bo i. Når jeg har vært ute og gått en tur i vinden, så priser jeg meg lykkelig for at jeg kan gå inn i et hus der det er varmt og stille. Vi trenger steder hvor vi kan søke ly for de ytre kreftene, få beskyttelse mot regn, vind og kulde. Like mye trenger vi beskyttelse mot de indre kreftene som vil skape uro og slite oss ut mentalt og åndelig.

I de siste ukene har jeg prøvd å komme på en sang som vi pleide å synge for mange år siden. Ja, det er vel helst et refreng eller en del av en sang som var satt sammen til en kanon. Jeg grov skikkelig i minneboksen og fikk tak i en flik, et ord, og så en liten bit til, inntil jeg fant ut at det er denne:

The name of the Lord is a strong tower, the righteous run in to it and is saved

Slik er det med Jesu navnet, det vi mumler fram, det vi synger ut, det vi klamrer oss til når livet viser seg fra den mørkere siden. I Bibelen finner vi verset i Ordspråkene:

Herrens navn er et festningstårn, den rettferdige løper ditt og finner vern. Ordspråkene 18:10

Så da er det bare å gjøre som ordet sier: Konstatere at i Jesus er jeg rettferdig og at i enhver situasjon jeg kommer i kan jeg springe til ham og det vernet han gir hver dag, hvert minutt og sekund som jeg trenger det.

I dag hørte jeg et nytt ord, nytt for meg ihvert fall! Det var «egenberedskap». Det er til og med Egenberedskapsuka 2025 denne uka. Det handler om å gjøre tiltak og konkrete forberedelser slik at man kan klare seg selv i en uke. Målet for årets uke er å skaffe seg en : Beredskapsvenn

• Vi oppfordrer alle til å bli en beredskapsvenn. Finn ut hvem du kan hjelpe – og hvem du
  kan få hjelp av.
• Med ulike egenskaper og kunnskaper, kan familie, venner og naboer hjelpe hverandre.
• Samarbeid og fellesskap er viktig i kriser. Snakk med dem rundt deg om hva som kan
  skje, og hvordan dere kan klare dere sammen.
• Beredskapsvenner kan hjelpe hverandre med
  o omsorg og støtte
  o opphold og overnatting
  o deling av utstyr og varer
  o praktiske oppgaver

Dette skriver Statsforvalteren og da bør man legge merke til det. Venner er en strålende ting. Gode venner kan ikke overvurderes. Venner som bryr seg og som trår til når det trengs både med konkret, sjelelig og åndelig hjelp. Tenk så stusselig livet ville vært uten gode venner? Men i denne meldingen fra Statsforvalteren står det også om å gi hjelp, være en beredskapsvenn, slik det er det i vanlige vennskap også. Vennskap går begge veier, man må både gi og få.

Nå var det altså ikke den praktiske delen av beredskap jeg tenkte på idag, men heller den åndelige beredskapen slik som dette ordet fra Bibelen:

… men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. 1- Peter 3:15

Jeg tenkte på den beredskapen som er nødvendig for at jeg skal kunne gi et forsvar for håpet jeg har. Jeg må tenke igjennom hva det betyr for meg, jeg må ha formulert det i tanker og i ord. Det er en type beredskap som er der i et nanosekund, på samme måte som vi kaster oss etter små barn på vei ut i en farlig situasjon, en ryggmargsrefleks. – og da må vi vel tenke etter og øve oss?

For en tid siden kom jeg over en bønn som er omtrent slik:

Gud, tal dine ord til meg i dag: Frykt ikke.
Når jeg er engstelig: Frykt ikke,
Når jeg tviler: Frykt ikke.
Når jeg trenger at din hånd holder i min: Frykt ikke.
Led meg på den rette vei.
Minn meg på at jeg tilhører deg.
Forsikre meg om at din beskyttelse og omsorg alltid er hos meg.
I Jesu navn
Amen

I Bibelen står det Frykt ikke eller bekymre deg ikke 365 ganger.
En gang for hver dag. Det er fantastisk! Det er som en veldig forsikring om at Gud alltid er der og han vil at vi skal gå trygt inn i hver eneste nye dag.
Jeg er veldig glad for det, for jeg er en pingle. Jeg tørr ikke se på altfor spennende filmer (det er særlig der gutta mine ler av meg) Jeg synes ting jeg ikke har gjort før er utrolig krevende og jeg kan grue meg i veldig lang tid i forveien – noe som, som regel er helt bortkastet gruing.

Men når jeg husker at Jesus ga alt for meg og at han hver dag minner meg på at jeg ikke behøver å frykte så ser dagen med en gang anderledes ut.

David skriver i Salme 18: 2 – 4
Herre du er min styrke, jeg har deg kjær. Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern. Jeg ropte til til Herren, han som får lovsang og jeg ble frelst fra mine fiender.

Jeg har tenkt på dette med frykt for i noen sammenheng er frykt faktisk veldig fornuftig. Frykt i form av at vi skal passe oss, være forsiktig i ulike situasjoner og finne løsninger på vanskelig eller farefulle situasjoner.
Det står også i Bibelen at vi skal frykte Herren vår Gud, men det er heller typen ha respekt for, være redd for å gjøre imot – ikke en lammende frykt, men en som viser respektfull tillit.

Men frykt kan holde oss tilbake fra å gjøre det rette, ta det første steget og våge å dele tanker og handlinger slik at det blir til berikelse og hjelp for vår neste, den som sitter ved siden av deg, den neste personen du møter eller den du blir minnet på.

Vi må håndtere frykt og ikke la frykt herje med oss, som den av og til gjør. Men vi kan få hjelp til det ved å minne oss selv på Guds Ord. Det ordet som hver dag sier til oss: Frykt ikke, jeg er med deg. Men vi må tro på Guds Ord og vi styrker troen ved å be og tilbe.
Det er utrolig hva bønn og tilbedelse kan gjøre i det å forandre fokus fra oss selv og frykten, og til Gud og tilliten til ham. Så det kan vi øve oss på!

På fredag var husbonden og jeg på konsert. Vi hørte Ørjan Matre sin komopsisjon Lyriske stykker II. Han er inspirert av Edvard Grieg sin komposisjon Lyriske stykker og i den korte introduksjonen han ga, fortalte han om hvordan han prøvde å skape forbindelser til Grieg sin komposisjon og på den måten se bakover og framover til vår tid. Det var en vakker, spennende og litt utfordrende konsert, men vi følte oss beriket da vi kjørte hjem. Under framføringen satt jeg innimellom og tenkte på hvordan denne musikken bandt oss som satt i den nydelig aulaen sammen og jeg tenkte på hvordan disse trådene bakover knyttet sammen fortid og nå tid. Vi hørte opptak fra 1903 og 1906 av Grieg som spilte sine egne verk, en lyd som kom fra en knitrende voksrull og vi hørte lyden av gater, kirkeklokker og daglig klirr. Vakkert og forunderlig.

Etter konserten har jeg tenkt på tråder. De tynne, som ser ut som om de kan briste når som helt, men som er skikkelig harde å ryke, de tykke som ser kraftige og sterke ut, men som løsner lett bare du drar litt i dem. Slik er det med trådene i våre liv også. Vi er knyttet sammen med mennesker og båndene kan være faste eller løse og vi må ofte gjøre en liten innsats for å bevare dem vi ønsker å bevare.

I Forkynneren kan vi lese om ensomhet og fellesskap:

Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm? Om en blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort. Forkynneren 4;9-12

Det er noe fasinerende med den tretvinnede tråden. Den er ikke så lett å få fra hverandre, den er sterk og den er vakker. Har du tenkt på at Gud, Jesus og den Hellige Ånd omtales som Treeningheten? Så om vi finner hverandre i fellesskapet, troen og ordet – hvor sterkt blir ikke det?

I helgen hadde vi besøk av ett av våre barnebarn. Det var både hyggelig, aktivt og fylt av lyd. Han hadde nemlig funnet to filmer om Knutsen og Ludvigsen og disse gikk på repeat gjennom helgen. Husbonden og jeg har våknet med melodiene som Dum og deilig, Juba juba og andre hjerneinfiserende låter, men med en aktiv type susende rundt oss så har dette gått helt fint. Barnet ble hentet av foreldrene og vi tenkte at dett var dett, men så våkner jeg opp i dag og synger Det er ikke morsomt å spise sin mat når den ligger i pakke og ikke på fat… Hjelp! Tiden var mer enn moden for å sette inn et støt og skape motlyd slik at disse sangene kunne komme seg ut av hodet og jeg kan høre og ikke minst tenke på noe annet.

Noen dager før han kom hadde jeg lest en bønn som blant annet inneholdt disse ordene : «Du gir styrke for dagen og håp for i morgen» Jeg syntes dette lignet veldig på en sang eller salme, men jeg kom ikke på hvor dette passet inn. Jeg prøvde å google, men uten ressultat. I dag, da jeg tenkte hardt på at jeg må fylle hodet med noe annet, kom jeg plutselig på at det er jo sangen «Stor er din torfasthet Herre og Fader«

Stor er din trofasthet, Herre og Fader,
skiftende skygge når aldri din sti.
Du er den samme, din miskunn er evig,
slik som du var, skal du alltid forbli.
Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet,
dag etter dag ga du nåde på ny.
Himmelske hender gir alt jeg behøver.
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly.

Tidene skifter med dager og netter.
Soler og stjerner har oppmerket gang.
Syng, all hans skapning, og pris ham som styrer.
Lov den allmektige Herre med sang.
Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet,
dag etter dag ga du nåde på ny.
Himmelske hender gir alt jeg behøver.
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly.

Nåde for synder og fred uten like.
Mesterens omsorg til støtte og stav.
Styrke for dagen og håp for i morgen.
Signing for barnet, som Gud tar seg av.
Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet,
dag etter dag ga du nåde på ny.
Himmelske hender gir alt jeg behøver.
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly.

Det er en nydelig salme og for meg skaper den en motlyd til dagens mange lyder, aktiviteter og det som tar fokus vekk fra det viktigste: den daglige vandringen med Gud. For det er noen dager da de daglige lydene, jaget etter noe, blir overveldende og motstandskraften blir svekket og det jeg egentlig vil, blir dynget ned av hverdagen. Det er da denne sangen og dette verset får meg opp av grøfta:

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. 2.Tim.1;7

Bedre utrustning er det vel nesten ikke mulig å få? Hva tenker du?

I går tenkte jeg på: hva skal jeg skrive om denne uka? Da kom jeg på dette flotte verset:

La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han (Jesus) som ga løftet, er trofast. Hebr.10;23

Jeg satte meg fast i dette ordet: urokkelig og i dette: håpet. Dette er ord som forteller om det viktige og nødvendige ved å holde fast i noe, bestemme seg for at: ja, jeg vil håpe, det skal ingen ta i fra meg, selv om verden rundt ser skremmende urolig ut. Da dette brevet til Hebreer menigheten, ble skrevet var vel også verden ganske skremmende, med trusler som kunne gjør hvem som helst urolig og engstelig, slik som idag. Derfor er denne oppfordringen så viktig: å holde urokkelig fast, ikke la seg skremme og ikke gi opp å håpe på at det Jesus har sagt, det vil han også gjøre. Og selv om det kan være vanskelig å fortsette å håpe har Paulus alltid et ord som kan hjelpe:

For i håpet er vi frelst. Et håp som vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Ro. 8;24

Vi lever altså i og med et håp, det er det som holder oss oppe, det er det som kan gi oss nytt mot, og derfor så holder vi og blir oppfordret til å holde urokkelig fast på det. Vi får ønske hverandre lykke til!

Da huset vårt var ganske nytt plantet vi et plommetre utenfor slik at vi kan se det fra kjøkkenvinduene. Det er Victoriaplommer som modnes seint, men er store, søte og gode. Problemet med dette treet vårt var at det varte og rakk før det kom noe frukt på det. Vi tenkte at det ville ta litt tid før det ble frukt for treet står litt skyggefullt og jorden er ikke helt topp og vi fant i det hele tatt mange forklaringer på hvorfor det ikke kom noe frukt. Etter mange år begynte vi å snakke om at vi bare burde hugge det ned og jeg tok en prat med treet og sa at om det nå ikke tok seg sammen og produserte noe så var det slutt mellom oss! Året etter fikk vi frukt, mengder av frukt! Slik holdt det på i mange år, til det for to – tre år siden begynt å vise tegn på sykdom på bladene. Husbonden sagde ned en grein, så en grein til men det hjalp liksom ikke. Frukthøsten ble dårlig og det så ut til at nå var det endelig slutt for dette treet. Vi kjøpte et nytt plommetre og plantet det i en annen del av hagen og det begynner nå veldig sakte å gi litt frukt.

Husbonden lurte stadig på hva vi skulle gjøre med Victoriaatreet og bestemte seg for drastisk å sage ned toppen av treet og ta vare på de friske greinene som vokste fram fra stammen. Det var lurt, for i år blomstret det opp igjen og ga nydelige plommer som husbonden kunne sylte. Treet er ikke lenger et vakkert tre, men det bærer frukt.

Det får meg til å tenke på mennesker som eldes, blir preget av sykdom og mister den ytre skjønnheten, men har vunnet erfaringer, kanskje visdom og kan dele dette med andre. Men jeg tenker også på lignelsen om fikentreet som ikke bar frukt – for hva lærer den oss? Ikke gi opp, prøv alt…

Så fortalte han denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vinårgen hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden? Men gartneren svarte: Herre la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned» Luk. 13:6-9