Det er vår og det er travle tider. Avslutninger, fester, folk som kommer og går. Det sluses folk ut og inn av dørene og vår vanligvis så rolige tilværelse har gått inn i et raskere modus. Hvordan skal jeg da få tid til å lese og be når det summer av aktiviteter over alt? Det er særlig i slike tider at behovet for en en stille stund er mest påkrevd. Det er da jeg trenger å finne lønnkammeret mitt, det stille rommet både fysisk og i det åndelige. Mens jeg var i arbeid og dagene var langt mer krevende enn det de er nå, fant jeg ut at bilen er et fint sted å be og snakke med Gud. Det ble vel ikke de dypeste samtalene, men de var garantert de mest inderlig følte og bestod stort sett i ett ord: HJELP!

Nå når livet er mye roligere kan jeg sette av god tid til både å lese i Bibelen og be og gjøre som det står i dette verset:

Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte , skal lønne deg. Matt. 6:6

Men så skjer det likevel at dagene blir fulle av aktiviteter og folk som trenger at jeg er til stede både fysisk og psykisk og da blir tiden i det stille rommet med bønn og Bibel redusert til raske bønner på vei hit og dit. Gjør det mitt liv med Gud dårligere, mindre solid? Nei, det er jeg sikker på at det ikke gjør, for som det står i dette verset, så er Guds kjærlighet til oss bunnsolid!

Verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom 8;39

En dag med sol tenkte jeg på Salme 1 om det å være plantet ved rennende vann. Det er lett å tenke slik når solen skinner, hvitveisen popper opp både her og der, fuglene begynner å få det styggtravelt og livet i grunnen er helt fint. Våren er fin, livsbejaende og gir meg en ekstra sterk følelse at det er mulig å begynne på nytt med både det ene og det andre. Denne følelsen av vår, gir meg også følelsen av at alt er mulig, at alt jeg hittil har mislyktes med også kan la seg gjøre å gjennomføre. Det er nesten til å bli overmodig av! Men Salme 1 har ikke bare premier i seg, men også en del utfordringer, ting vi også må gjøre for å oppnå denne posisjonen – å være plantet ved rennende vann. Her står det:

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør skal han lykkes. Salme 1;1-3

Her er det noen forutsetninger som må granskes før vi kan nyte vår plass ved rennende vann.

1. Ikke følge lovløsese råd. Hva sier samvittigheten din? Er dette rådet jeg fikk et godt råd?
2. Ikke gå på synderes vei. Er det jeg har tenkt å gjøre nå rett, er det godt, er det til skade for noe eller noen?
3. Ikke sitte i spotteres sete. Ikke gjøre narr av noen, si noe negativt eller nedlatende om noen….

Det er vel et par av disse punktene jeg skulle klare å holde meg sånn passe innafor, men oj, oj, oj, å ikke gå i fella på punkt tre… Ikke si noe negativt om andre… Jeg svetter bare ved tanken på hvor ofte jeg har sagt eller tenkt noe i den retning. Her trengs det øvelse! Hvordan skal jeg unngå det? Jo det kommer et godt tips: Men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt Der har vi redningen, for gjennom Ordet blir vi motivert og gjennom Ordet får vi hjelp og veiledning til å ta de rette valgene. Derfor kan vi nyte livet ved rennende vann, ikke bli vissne og lykkes med det vi gjør. God deal – eller?

Det er lettere å søke de gode følelsene enn å avstå. Det er lettere å konsumere enn å være nøktern. Det er lettere å ta til seg det som er søtt enn det som er surt.

Vi er fortsatt i fastetiden og jeg har oppdaget at det er ganske utfordrende å avstå fra det jeg i utgangspunktet hadde tenkt å bruke mindre tid på. For eksempel: Jeg leser mye, noen vil sikkert si at jeg leser altfor mye, men det er ikke lesingen i seg selv som er problemet, det er hva jeg leser… og her er utfordringen for meg. Jeg leser lassevis av feelgood bøker. Bøker som er romantiske, har happy-ending og egentlig er skrevet over mye av den samme lesten, nesten som et formular. Etter at jeg har lest en liten haug, sitter jeg igjen med samme smak som når du har spist deg kvalm på sukkerspinn. Jeg vet at dette ikke er bra for systemet, kroppen og ikke minst hodet, men det er som dop, jeg må ha det. Jeg prøver å kompensere med bøker som gir noe mer til tanken og ånden, men suget etter det søte og enkle er der. Jeg har det nok litt som Hebrerne som Paulus skrev til:

Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds Ord. Dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde. For den som lever av melk, er et spedbarn og forstår seg ikke på budskapet om rettferdighet. Men fast føde er for de fullvoksne, de som ved å bruke sansene har øvd dem opp til å skjelne mellom godt og ondt. Hebr. 5;12-14

Forfatteren av brevet til Hebrerne hadde nok større forventninger til dem, men han gir ikke opp med å undervise dem. Slik er det med Gud og, om jeg eller vi surrer vekk tiden vår, tankene våre, så gir han oss ikke opp, nei vi får begynne på nytt og være i en utviklende relasjon med ham.

Så hva skal jeg gjøre? Hva gjør vi med barn når de har hengt seg opp i noe de vil gjøre men ikke bør? Jo, vi avleder dem og får dem til å tenke på og være opptatt av noe annet. Jeg har tenkt å bruke samme metode på meg selv – avledning og rasjonering, for jeg blir ikke avvendt på et blunk, litt realist er jeg jo tross alt. Hva med deg?

I dag er vi ca halvveis inn i fastetiden. Hva tenker du på når du hører ordet faste? Jeg tenker som oftest sult, ubehag, nei til alt jeg synes er godt (først og fremst), nei til det som er gøy, nei til det behagelige, med andre ord nei,nei,nei…

Men så i dag tenkte jeg at det er jo mulig å snu på flisa, det vil si at om jeg sier nei til noe, vil jeg lage plass til noen ja også. Det høres mer positivt ut. Høres dette ut som noe jeg har prøvd å oppnå, men ikke fått til? Sier jeg nei til å hive i meg alt jeg kommer over av snop og snacks, vil jeg kanskje gå ned i vekt og få et ja fra bukselinningen som har vært i kampmodus en stund. Sier jeg nei til å stadig være på sosiale medier så vil jeg få et ja til å bruke mer tid på å lese i Bibelen eller andre bøker. Sier jeg nei til å se så mye på TV, så vil jeg få et ja til å ha mer tid til andre ting, andre folk… og sånn kan jeg holde på.

Det står en del om å faste i Bibelen, både om hvor nødvendig det er, hvordan man skal te seg og hva Gud har behag i. Når jeg leser disse versene fra Bibelen virker dette med faste er mer som handling og aksjon, eller i hvert fall minst like mye om ettertanke og kontemplasjon, eller hva tenker du? Bare les her:

Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har allerede fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at de faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. Matt. 6;16-18

Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: Å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, setter understrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg. Jes. 58;5-8

Herre, du ransaker meg og du vet- / du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker./ Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier./ Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. / Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. / Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det. Salme 139; 1-8

Dette leste jeg for noen dager siden og tenkte på hvor godt og skummelt det er å være så godt kjent! Det er fint å være så inderlig kjent at alle mine bevegelser, tanker og intensjoner er kjent av Gud, og når til og med Gud er for meg og heier på meg, hva er da bedre? Eller er det kanskje litt beklemmende likevel, for jeg kjenner altfor godt til at mine tanker og handlinger på ingen måte er hvite som snø! – og jeg hater å bli avslørt!

Kan denne invaderende følelsen ha sin grunn i at jeg gjerne vil fremstå som bedre enn det jeg er? At jeg ikke er fullt så sur, negativ og lat som jeg egentlig er? Det er ikke behagelig å bli avslørt, men noen ganger er det til det beste slik at jeg ikke roter meg bort på veien eller ender på et sted som ikke er bra for meg.

Når jeg tenker på det på den måten og leter etter Guds intensjon ved å si det han gjør gjennom David i denne salmen, så er det fordi han elsker oss som han har skapt. Deg og meg – og det kjennes vel bra, eller?

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. Ef. 2;4-5

Å komme hjem er deilig, særlig når man har vært borte noen uker og kommer hjem til det kjente og kjære. Men det finnes andre hjemkomster og. En av de fineste bønnedamer jeg kjenner døde for noen dager siden. Det er uendelig trist, men samtidig er det med takknemlighet jeg tenker tilbake på det vi fikk ha sammen. Om noen dager skal vi feire livet hennes og det hun betydde for mange i nabolaget og i bygda.

Det er viktig å sørge, men det er og viktig å feire det som har vært. En feiring av hennes liv som ikke er i mellom oss lenger og en feiring av at hun nå er hjemme hos Gud. I Frelsesarmeen sier de når en av deres soldater har gått bort at denne personen «har fått hjemlov» eller også han eller hun er «forfremmet til herligheten». Jobben er gjort, permisjonen er innvilget og arbeidsforholdet avsluttet. Det er en fin måte å se på døden på.

Det er vel ingen som egentlig ønsker døden velkommen, men har man levd lenge nok og kanskje med krevende sykdom, så snakker vi om at «det er godt å slippe».

Det er ikke lett, det der med døden. Alle skal dø, ingen vet når, men den kommer til oss alle sammen. Da er det godt å tenke på at det står en gjeng på den andre siden og vil feire hjemkomsten med oss.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Joh 3;16

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.

2. Kor. 5;1

På kontorveggen min hadde jeg en kopi av et bilde, dette her:

Dette bilde har jeg tatt fra nettet, men bildet på kontorveggen min hadde jeg fått av en kollega. Det var til felles glede og oppmuntring – og jeg har fått gleden av å gi det videre til andre «trengende». Jeg så ofte på dette bildet når jeg følte meg trengt opp i et hjørne, når forventningene ble overveldende eller arbeidsoppgavene stod i kø og ropte på meg.

Jeg ble minnet om dette bildet en dag jeg følte meg skikkelig motløs. Jeg har bedt om helbredelse for en kjær venninne i lange tider og det føltes så tungt og nedslående at jeg tenkte at dette går ikke lenger, jeg gir opp. Men da ble jeg minnet om hvor mange ganger det står i Bibelen at vi skal be og ikke gi opp slik det står i brevet til Romerne:

Vær glde i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Rom.12;12

Bildet får meg til å le og samtidig trekke på meg krigerhabitten. For vi skal ikke gi oss for den tilsynelatende overmakten, men stå i mot. Og krigerhabitten den har vi her:

Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige. Ef. 6:13-18

Og du – ikke gi opp! Lykke til!

Vil du ha kraft? For et tåpelig spørsmål, hvem vil ikke ha kraft? Uten kraft og styrke hvor var vi da? Det er så mange slags kraft, men nå i disse tider hvor vårfornemmelsen har begynt å røre på seg så tenker jeg mye på spirekraft. Den utrolige og gjennomgripende kraften som ligger i frø og løk, røtter og knoller som er klare til å vokse og utvikle seg til vakre planter og nyttige vekster. Det er spennende og det er vakkert og dette får vi oppleve hver vår, det er til å bli takknemlig av. Og takknemlighet er også en kraft, en kraft som løfter tanker og sinn og lar det som tynger forsvinne for en stund.

Når vi tenker på kraft så er det også kanskje muskelkraft? Eller styrke til å bære vanskelige ting, styrke til å komme igjennom en utfordrende situasjon eller kraft til å stå i en situasjon der det ikke er utsikt til noen løsning eller forandring på en stund som ligger fremst i pannebrasken. (Her kan man assosiere fritt i dagsaktuelle tema).

Men i Bibelen er det i møter mellom Gud og mennesker, og menneskers omsorg for hverandre der kraft blir formidlet eller bedt fram. Muskler hjelper ikke så mye hvis det indre mennesket ikke har kraft og nettopp det er det Paulus skriver om her til Efeserne:

Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Ef 3:16

Når blir vi ferdig vokst? Har du tenkt på det? Når blir vi helt voksne, helt ferdige med å lære nye ting, ferdige med å gjøre feil, ferdige med å stadig måtte be om tilgivelse eller innse at akkurat nå var jeg slett ikke på mitt beste? Etter som jeg har grublet på dette, har jeg kommet fram til at – vi blir ikke ferdige, ikke så lenge vi lever, kanskje når vi blir forfremmet til herligheten som Frelsesarmeen sier, hvem vet? På en måte er det fint, aldri å bli ferdig, det betyr egentlig nye muligheter til å lære noe nytt, til stadig å være i utvikling. På den andre siden betyr det og at vi alltid vil ha noe uferdig og umodent hengende ved oss om vi ikke hele tiden arbeider med å forstå og erfare ulike sider ved livet og relasjoner som livet bringer oss.

For noen dager siden hørte jeg en andakt og det som satte seg fast hos meg var dette: We never outgrow our need for repentance ( Vi vokser aldri fra behovet for omvendelse) I dette ligger også det nødvendige i å være i utvikling, se på det som jeg gjorde før og vurdere det. Kanskje det trengs en omvendelse? Kanskje en ny vurdering av vaner og virkesomhet til nå? Så lenge det er liv er det håp, sier vi. Kanskje vi også skulle si så lenge det er liv og håp er det muligheter for vekst og utvikling både i det fysiske, det psykiske og det åndelige? For vi ønsker vel å være i vekst?

Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde. Ef.4:11-13

Jeg elsker tulipaner! De er så vakre og spennende og særlig når det er rett før de faller. Da er de fullmodne, tydeligere i mønster, farger og former. Det er da de er på sitt mest fasinerende, akkurat som en del mennesker som trenger tid for å modnes. Kanskje det er slik med vårt forhold til Gud også, vi trenger tid for å komme i en virkelig dyp relasjon til ham, eller?

Jeg har skrevet om det før og jeg kommer vel til å gjenta meg selv, men mørke tanker om natten har en tendens til å gjenta seg og særlig når ting ikke går helt som jeg hadde tenkt. Hva gjør jeg da, når jeg egentlig burde sove og hente krefter til neste dag? Jeg prøver å overtale meg selv til å tenke på noe annet, be, eller tenke på kjekke ting. Jeg snakker strengt til meg selv og sier at dette jeg holder på med er bare tull. Sånn driver jeg på til jeg omsider kommer fram til den beste løsningen:

Du gir varig fred til dem som har et stødig sinn, for de stoler på deg. Stol på Herren til alle tider, for han Herren, er en evig klippe. Jes.26;3-4

Det er gjennom Bibelens ord at jeg finner roen. Tenk på det: Varig fred står det i verset, det er vel få ting som er bedre enn det? Det er ved å lime øynene fast på Jesus og alt han har gjort og gjør for meg, at hvilepulsen kommer. Jeg trenger den stadige gjentakelsen av løftene om at han er med, han gir meg fred og alt jeg trenger til enhver tid og i enhver situasjon. Jeg skulle bare ønske at jeg kom på dette litt før tankekjøret blir som verst, men jeg kan jo øve meg… Hva med deg?