Hos oss sier husbonden: «Det er fint at vi får besøk av og til for da får vi endelig ryddet skikkelig opp». Jada, det høres ut som om vi bor i et rotehus der man må måke seg vei fram til sofaen. Det er ikke helt slik, men det skal innrømmes at vi har noen hauger med aviser, lapper, brev og ting som ikke har sin definerte plass. Når det da kommer et varslet besøk så klarer vi faktisk å rydde disse haugene vekk. Det er nesten som et mirakel! Ting som tidligere var nesten uplasserbare finner nå sin plass. Ting som jeg ikke klarte å ta stilling til, beholde eller kaste, ender veldig ofte i bosset. Hvor vanskelig er det egentlig? Under press er det mye som bare løser seg og stua ser ryddigere ut, luftigere og klar til å ta imot dem som kommer. Hvorfor klarer jeg ikke å prioritere denne miniryddingen i mitt daglige liv? Er det for mange beslutninger å ta? Higer jeg etter å få ros for hver gang jeg rydder? Må jeg ha det litt rotete rundt meg for å sette pris på orden? Eller er det så enkelt som at jeg vil at huset skal ta seg bra ut når noen kommer på besøk? Er denne ryddingen for min del eller deres?

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.

Fil.2;3

Det er godt å minne seg selv om hva Bibelen sier skal være mine prioriteter. Det er en stadig øvelse … driver du på sånn og?

Har du tenkt på hvor viktig det er med fyrlys? De lyser opp farefulle steder langs kysten og de minner oss om hvor sårbare vi er i møte med naturkreftene. I sangen «Navnet Jesus blekner aldri» er det er vers som er slik:

Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn, og hver hjelpløs seiler vinker inn til frelsens trygge havn….

Navnet Jesus blekner aldri

Vi kommer stadig i situasjoner der vi kan føle oss hjelpeløse og ha behov for en trygg havn. Det er når livet viser seg i all sin mangfoldighet enten det er de gode sidene eller de som utfordrer oss at vi trenger et fyrlys til å vise oss veien eller et tårn som kan redde oss fra livets bølger.

Her vi bor er det et fint restaurert tårn fra romertiden. På neset litt lenger øst for oss er det også et tårn, ikke så fint restaurert, men det er fortsatt et tårn, et minnesmerke fra den tiden da disse tårnene var vakttårn mot mulige fiender og tårn der man tente bål for å varsle om angrep og andre farer. I dag er disse minnesmerker, funksjonen er overtatt av andre måter å sende meldinger på, men de er en påminning på at vi trenger tårn, fyrlys til å guide oss gjennom livet.

Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget

Ordspråkene 18:10

På søndag hørte jeg et uttrykk jeg ikke har hørt før: siktejustering. Det vil si: av og til må man justere siktet slik at man treffer rett på målet. I denne sammenheng var det snakk om å treffe målet vi har for livet, den virksomheten, tjenesten vi skal ha i våre liv. Er jeg der Gud vil ha meg? Bruker jeg tiden min og kreftene mine på den rette måten? Vi var på gudstjeneste og jeg så mange mennesker i virksomhet på ulike måter: noen ønsket velkommen, noen delte ut salmebøker og program, noen var forsangere, noen leste teksten. Noen sjenket kaffe og delte ut kaker. Det var så mange som bidro og jeg hadde sett flere av de samme bidra i flere år. Hadde de justert sitt sikte? Eller kanskje de gjorde sin del fordi det var nødvendig, uten at kaffesjenking egentlig var livsmålet?

Jeg ble minnet på at vi er satt til å tjene og hjelpe hverandre, bidra der vi kan og der det er behov for oss, uten at det vi gjør nå, nødvendigvis skal være det vi gjør resten av livet. Måten vi tjener på kan ha betydning og være til inspirasjon for andre. En veldig blid mann, med et digert, ganske så heimespøta forkle på seg ble en påminning om holdningen til en som tjener: for jeg tenkte: er han klar over hvordan hen ser ut i det der??? Jeg måtte gå i meg selv, for denne mannen var ikke opptatt av hvor stilig eller ustilig han så ut, han var opptatt av å tilby meg en ekstra kopp kaffe og labbet venlig ut i solen, slik at jeg kunne sitte og nyte. – og jeg fikk en leksjon i nødvendigheten av siktejustering.

Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men være ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus.

Fil.2;2-5

Er du blant dem som stadig slipper ut et: herlighet! Noen ganger i begeistring, andre ganger som et irritert sukk. Jeg tenkte på herligheten i dag slik som i sangen med dette refrenget: Hele jorden skal bli full av Herrens herlighet slik som vannet dekker havets bunn.

Hvorfor tenkte jeg på det? Jo, vi satt utenfor huset med en teslant i koppen og nøt den fine morgenen. Da sier husbonden som har sin egen fugleradar: se tårnfalken! En rovfugl, seilende over oss med vingene, lyse brune spilt ut, seilende på en nesten ufølbar vind og med den lange stjerten bak seg. Herlighet, det er dette som er herligheten, å se vingene gjøre det de skal, helt perfekt. Vi gikk ned på stranden seinere og så på havet. I dag var det stille, nesten helt flatt, men det dekket alt jeg kunne se foran meg. Skarvene stod på skjæret og luftet vingene, slik de må gjøre for å holde dem i orden. Det er en kunnskap som er innvevd, innebygget i dem. Jeg tenkte på at slik er det med kunnskapen om Gud, den er egentlig inne i oss, men vi trenger å fremkalle denne, minne oss selv på at vi er bare et lite pust, sukk unna Gud og kunnskapen om han, livet med ham. Noen ganger trenger vi hjelp for å framkalle hvem Gud er og hva han gjør og kan gjøre for oss, andre ganger åpnebarer herligheten seg foran oss og vi kan bare nyte den. Hva trenger du? Litt hjelp, kanskje? Sammen forstår vi mer av hvem Gud er og sammen hjelper vi hverandre til mer innsikt og mer åpenbaring, det er ganske fint, ikke sant?

Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet slik vannet dekker havbunnen

Habakkuk 2;14

Velkommen: sa naboen da vi kom ramlende med kofferter, vesker og jakker. Så hyggelig å bli ønsket velkommen! Vi kan nesten ikke forstå hverandre fordi vi ikke snakker så mye spansk, men likevel ønsket han oss velkommen tilbake. Tidligere på dagen hadde vi kjappet oss ut av huset, reist med bil og fly, sittet trangt i et sete i flere timer for så endelig å komme fram. Det var deilig på flere måter og særlig det å bli ønsket velkommen. Nå er naboen vår en høflig mann, så denne hilsenen var ingen overraskelse slik sett, men like vel fint å oppleve.

Hvorfor kjentes dette så fint? Jeg var trøtt, det var en lang dags ferd mot natt og jeg kunne ha ignorert det han sa, men det er noe med oppriktigheten i ordene som satte i gang disse tankene. Er det ikke slik at når noen med oppriktighet sier noe hyggelig til deg så er det som en ekstra og uventet gave?

I Bibelen finner vi flere slike utsagn, men denne gangen tenker jeg på dette

Men Jesus skjønt hva de tenkte i hjertet. Han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg og sa til dem: «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.»

Luk.9;47-48

Det gjelder å ta imot, et vennlig ord, et barn, en handling, Jesus. Det er ikke så vanskelig, det handler bare om å ta imot det som blir tilbudt deg.

I morges da jeg leste dagens vers kom jeg til å tenke på forberedelser. Verset for dagen er slik:

Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte.

2. Tim.2;15

Bare ordet prøve får meg til å tenke på skole og eksamen, eller oppgaver og saker man skal stå til regnskap for på en eller annen måte. Det er slikt som innebærer både arbeid og utfordringer både mentalt og fysisk. Prøve kan fremkalle de verste minner fra skoletiden da leksene var ganske sjuskete gjennomført og jeg håpet inderlig at lærerradaren skulle overse meg. Eller når en sak skulle legges fram og jeg på ingen måte var så godt forberedt som jeg synes at jeg burde være.

Samtidig så tenker jeg på de gangene hvor jeg virkelig var godt forberedt, jeg hadde kost meg med forberedelsene, jeg gledet meg til å legge fram det jeg hadde funnet ut og selv gjennom nervetåka som lett legger seg over meg, klarte jeg å gi en god framstilling, svarte på spørsmål og hadde den gode følelsen av at «dette gikk jo bra!».

Når jeg tenker på disse følelsene – i hver sin ende av skalaen, så og si, så lurer jeg på hvorfor forbereder jeg meg ikke nok til det jag skal gjøre? Kan det være så vanskelig? – Ja, det er det. Livet skjer og livsveien kan ha rikelig med både snublesteiner og -tråder som vi kan møte på. Verset jeg begynte med er en oppfordring, det er en langsiktig øvelse, for det gjelder ikke bare for en oppgave, en sak, men det er en livsholdning. Og livet, ja, det øver vi oss på dag for dag. Lykke til!

Jeg arvet et pyntehåndkle fra min svigermor. Det er laget i engelsk broderi og jeg var überhappy da det tilfalt meg ved fordelingen av arvegods. Det passet ikke på mitt kjøkken som er lite og uten særlig plass til pynt. Derfor har det hengt i dørvinduet til vaskerommet til pynt og skjul for alt rotet som befinner seg innenfor. Her en dag at jeg så et ganske stort hull i pyntehåndkleet, hm, det må jeg da kunne reparere? Ved nærmere ettersyn ser jeg at hele broderiet er tynnslitt, det holder bokstavelig talt på å falle fra hverandre. Jeg hadde tenkt at jeg kunne feste et stykke stofff i en kontrastfarge bakom, slik at jeg kunne beholde broderiet, men nå ser jeg at det er for seint, jeg vil bare ødelegge begge deler og tiden for pyntehåndkleet er definitivt over. Skal jeg virkelig kaste dette? Skal jeg lappe eller skal jeg la det resirkuleres?

Selvsagt sier Bibelen noe om slike ting og:

Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da vil den nye lappen rive med seg et stykke av det gamle plagget, og riften bli verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, og både vinen og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin i nye skinnsekker!»

Markus 2;21-22

Disse ordene kan man ta som en en konkret veiviser i behandlingen av gamle ting. Men enda mer handler de om at Jesus kom med en ny pakt, evangeliet skal nå være for alle mennesker, ikke bare for jøder. Det er en påminning om å forlate gamle tanker og ta imot det nye som Jesus kan gi. Noe for deg?