Har du prøvd å lese tankene til noen? Hvordan gikk det? Jeg har selvsagt prøvd og noen ganger er det åpenbart hva personen jeg har foran meg tenker på, men som oftest er jeg helt på bærtur. Noen ganger når jeg prøver å få litt fart på en samtale, få noen til å ta en beslutning, finne ut hva vedkommende egentlig ønsker så kommer jeg med mange – og i mine øyne – gode forslag. Det blir ikke så godt mottatt og skal jeg være ærlig ( og det er vi jo her) så blir jeg superfrustrert om noen prøver å foreslå ting jeg kanskje kan tenke på, jeg blir virkelig grådig irritert. Derfor ble jeg kanskje ekstra oppmerksom da jeg leste i Matteus om Jesus som møtte to blinde på veien til Jeriko:

Da de dro ut av Jeriko, fulgte mye folk med ham. Ved veien satt to blinde, og da de fikk høre at Jesus gikk forbi, ropte de:»Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Folk snakket strengt til dem og ba dem tie stille, men de ropte bare enda høyere. «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Da stanset Jesus, ba dem komme og spurte dem:»Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?» De svarte:»Herre, la øynene våre bli åpnet!» Jesus fikk inderlig medynk med dem, og han rørte ved øynene deres. Straks kunne de se, og de fulgte ham.

Matt. 20:29 – 34

Dette er en innholdsrik historie med mange elementer som man kan legge vekt på, men for meg ble lyset særlig satt på dette at Jesus, enda det var ganske åpenbart hva som var deres behov, tok seg tid til å stanse, be dem komme bort til seg og spurte dem hva de ville han skulle gjøre for dem. Hvor lett ville det ikke vært å overse denne skrikingen eller bare feie innom for å gi dem synet tibake? Det er flere ganger vi leser om at Jesus spurte de han møtte om å si hva de ville han skulle gjøre for dem. Altså: formulere et ønske, et behov enda han helt sikkert ville visst det uansett. Jeg tror at Gud vet hva vi tenker, men han «driver ikke med tankelesing», han vil at jeg skal tenke etter og selv finne ut hva som er mitt egentlige behov og si det til ham. Og når jeg ikke skjønner det gir han meg ofte et tips. Vi må jobbe litt med å finne ut hva vi ønsker oss, men det bør vi vel tåle?

Nå runder vi januar og den første måneden av dette nye året er snart bak oss. Ble januar slik du hadde tenkt? Trente du like mye som du hadde tenkt da du bestemte deg for nyttårsforsettene? Begynte du på den nye hobbyen? Holder du på fortsatt? Jeg skal innrømme at jeg har sluttet å sette meg nye, hårete mål fordi jeg blir så skuffet over meg selv, hvor lite utholdende jeg faktisk er. Men jeg prøver å legge stor vekt på å fortsette med det jeg holder på med og det er min utholdenhetsøvelse.

Jeg leser en bibelleseplan og på lørdag begynte jeg å lese om Job og hvordan livet hans ramlet sammen rundt ham. Han fortsatte å sette sin lit til Gud og anklaget ham ikke for alt som rammet ham. I andakten som fulgte med var det snakk om å holde seg på sporet slik det står:

Stødig gikk jeg i dine spor, føttene vaklet ikke

Salme 17:5

Så hva kan vi gjøre for å holde oss på sporet? Jeg tenker at det handler om å fortsette der jeg slapp. Tilgi seg selv, slik Gud har tilgitt oss og ikke la seg trykke ned av det vi ikke får til. Det gjelder å holde blikket på målet og ikke gi opp – det var dette med å øve seg da…

Liker du perler? Noen er helt betatt av perler og når vi leser i eventyrene om skatter så er det ofte perler med i disse fortellingene. Til og med i Bibelen er perler med som et bilde på hvor viktig og verifullt himmelriket/ Guds rike er:

Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den

Matt. 13;45-46

Mine perler er nok ikke like verdifulle, men de er gode minner om menneskene jeg har fått dem fra og gleden de hadde av å gi dem til meg. Har du tenkt på hvordan perlene blir laget? Et lite irriterende rusk blir plassert inne i muslingen og den lager lag på lag med perlemor som dekker dette irriterende og etter mange år på denne måten blir den til en vakker perle. Det er nesten som å så:

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.

1.Kor. 3;6-7

Det tar tid å skape en perle og selv om vi kan forklare hvordan dette skjer så er det likevel slik Bibelen sier: Gud gir vekst. Uten Guds skaperkraft i naturen og i oss skjer det ikke mye. Vi kan gjøre vår del – plante, så og vanne og deretter vente på at veksten skal ta til. Slik er det også med oss, det tar tid å innarbeide nye vaner, styrke verdiene vi har i livet vårt, se det vi håper på skal bli virkelig. Klarer vi å utholde det? Vi kan jo øve oss og med hjelp fra Gud håpe på vekst.

Husbonden og jeg er så heldige at vi har flere barnebarn. Noen av dem elsker å lage ting og de liker å vise dem fram og noen ganger gi dem bort. Etterhvert har det kommet tegninger, små installasjoner, pyntegjenstander og annet inn i huset, ledsaget av en tindrende begeistring over hva de har laget. Det er ikke alltid jeg skjønner hva tingen skal framstille eller hva som er motivet for tegningen, men som oftest er giveren så begeistret at forklaringen kommer susende uten at jeg må prøve meg på en tolkning eller spørre når gjettingen ikke har ført fram. I julen kom det seglende både tegninger og annet som fikk sin rettmessige plass på hyllen ved spisebordet slik at alle kunne se mestervekene og rosen kunne komme skaperen til gode. Dette fikk meg til å tenke på versene i Bibelen:

Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Man tenner heller ikke en lampe og setter den under en skjeppe, men på lampefoten, så den lyser for alle i huset. La da deres lys skinne slik for menneskene at de ser de gode gjerningene dere gjør, og priser deres Far, han som er i himlene.

Matt. 5;14-16 (Bibelen oversatt av K.A.Pollestad, 2023)

Våre barnebarn er ikke preget av beskjedenhet når det gjelder egne ferdigheter og vi er slett ikke uhildet når det gjelder deres kapasiteter, men det jeg misunner dem litt er denne begeistringen over å få til ting. Denne umiddelbare gleden over å lage noe og gi det til noen du vet vil sette pris på det – uansett hvor vellykket eller mislykket det er. Jeg tror Gud ser på oss med minst den samme velviljen som vi ser på våre barnebarn. Han vil at vi skal vise fram og ikke skjule våre gaver og talenter, ikke for å skryte over oss selv, men for å gi ham ære, han som har skapt oss.

En ny plan, en ny aktivitet, ett nytt forsett…. Er det ikke det vi gjør når det nye året begynner? Mange av oss lager oss et nyttårsforsett i januar og håper (?) at det skal bli realisert i løpet av året. Treningssentrene er fulle av ivrige folk som lar svetten strømme, folk begynner på kurs i det ene og det andre og vi leser om periodisk faste. Det må liksom skje noe når det nye året begynner.

Jeg gjør denne øvelsen hvert år. Jeg bestemmer meg for noe jeg skal begynne med, eller fortsette med og så kjører jeg løs. Hvordan går det da? Jo, det jeg skal fortsette med, det går fint, men det nye som jeg skal begynne med går superfint de første dagene, så halter det mer og mer inntil alt stopper opp og jeg må enten forkaste tiltaket eller legge om planen og starte på nytt. Det er akkurat her tanken kom til meg, det som står i salmene i Bibelen:

Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn.

Salme 37;5

For når jeg legger mine tanker og planer fram for Gud, så vil han gi meg noen gode og kloke tanker og innskytelser slik at årets nye planer kan lykkes.

Og hvem har forresten sagt at vi bare kan begynne med nye kjekke ting i januar? Hver dag er en ny begynnelse, en ny mulighet, har du tenkt på det?

Juledekorasjoner og andre kreative aktiviteter innebærer ofte bruk av lim. Slik var det her i heimen for et par dager siden. Barnebarn var på besøk og vi skulle lage små figurer til pynt rundt omkring. Jeg var til og med forberedt på at dette kunne skje og hadde gått til innkjøp av en pakke med ulike remedier til den slags aktiviteter. På pakken stod det: inneholder ikke lim. Det tenkte jeg ikke på som noe problem, det vil si før vi satte i gang og ganske fort fant ut at uten lim kom vi ingen vei. Operasjon: leting etter limpistol ble satt i verk, med den var og er borte. Hva gjør man så? Jo, da gikk vi løs på Karlsons lim. Som kjent limer det alt unntatt knuste hjerter. Det var ikke så enkelt som man skulle tro for denslags lim tørker langsomt, i hvert fall mye langsommere enn en limpistol. Så satt vi der da og holdt delene tett på hverandre og ventet, ventet og ventet til de hang sammen. Vi ble ferdige til slutt, men det tok tid.

Dette fikk meg til å tenke på ulike typer lim og hva som binder oss sammen som mennesker og som troende. Hva er det som gjør at man blir knyttet til mennesker? Er det den umiddelbare kontakten, tradisjoner, familierelasjoner eller vennskap og kjennskap som er bygd over en lengre tid og en dypere kunnskap om hverandre? I løpet av min grubling fant jeg ut at vi har hurtiglim som limer med en gang, men ikke er så holdbart, så har du det som trenger litt lengre tid for å holde og tilslutt dette limet som har flere (to – i følge folk med kunnskap) komponenter i seg. Det er flere grunner til at vi trenger å bli knyttet sammen og en av dem er denne:

Jeg ønsker at de skal få nytt mot i hjertet, bli knyttet sammen i kjærlighet og få hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds mysterium, som er Kristus

Kol.2;2

Så – hvem og hvordan er du limt/knyttet sammen med menneskene som er rundt deg? Det kan være noe gruble over i dagene som kommer! Til og med være takknemlig for!

Denne bloggen tar ferie en stund. God jul og godt nytt år!

Dette er tiden da fristelsene står i kø. Vi har planlagt kakebaking og innkjøp av diverse herligheter. Selv elsker jeg nøtter – det er jo sunt, men kanskje ikke i slike mengder som jeg noen ganger stapper i meg. Reklamen velter inn over oss med gode tilbud og ting vi bare må ha for at julen og tiden sammen med familie og venner skal bli optimal.

Ja, slik er det for oss som lever i dette gode, fredelige landet. Vi klarer alltid å finne noe å la oss fristes av. Vi finner alltid noe vi må unne oss fordi vi kan og i noen tilfeller synes at vi faktisk fortjener.

Jo, klart vi fortjener noe, men fortjener vi så uendelig mye og det hele tiden? Og er det egentlig bra for oss? Hør hva Bibelen sier:

Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp. Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste.

1. Kor.10;23-24

Jula er tiden for omtanke, la oss derfor tenke oss om og sjekke om dette jeg nå står i ferd med å gjøre egentlig er godt for meg og ikke minst utvide tanken til å omfatte andre også. Kan det jeg gjør, det jeg har være godt for andre? Kanskje jeg skulle tenke litt mer på dem? Dette kan vi øve oss på i de kommende dagene.

Noen dager tar de negative tankene over og kjører over meg med kraft og intensitet. Jeg blir helt matt og lar meg herje med i lange tider. Vi, jeg og tankene mine hadde en slik runde i forrige uke. Jeg hadde en vag ide om at jeg ikke hadde vært på mitt beste i løpet av en samtale og jeg tenkte på om jeg hadde sagt noe dumt eller om noe kunne oppfattes feil. Mer skulle det ikke til før kjøret var i gang og som vanlig forsvant både kapasitet, positivitet og selvtillit som dugg for solen.

Jeg tenkte jo at dette er et angrep, her er det noen som vil ta fra meg frimodigheten, her er det bare å «steppe opp og ta styringen» … men det hjalp bare ikke. Jeg var like flattrykt, selv etter noen gode runder med kraftfulle bibelvers som

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk

Fil 4;4

Tankene fortalte meg jeg jeg hadde nok ikke styrke til å ta tak i dette verset og gjøre det til mitt. Riktignok hadde jeg på det tidspunktet kommet så mye til meg selv at jeg fant ut at jeg må gå løs fra en annen kant:

Han sa så til dem:» Gå og spis fete retter og drikk søt vin, og send mat som gaver til dem som ikke har noe! For denne dagen er hellig for vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke«

Neh 8;10

Jeg tenkte: hva kan jeg fokusere på slik at jeg ikke vaser rundt i denne myra av negativitet og oppgitthet? Jo, gleden! Gleden over frelsen, over det jeg har, gleden over dem jeg har rundt meg, gleden i det daglige, gleden over de små, gode tingene som livet gir.

Det var ikke så vanskelig etterhvert og det ble en ny påminning om å være oppmerksom på hvor jeg fester blikket, på meg selv eller på Gud.

Jeg leste en andakt på engelsk her en dag og jeg ble så grepet av disse ordene: As for me and my household we will serve the Lord (Josva 24:15) Dette er det gamle testamentet med alle sine voldsomme og merkelige historier, der folket handler mot Guds bud og styrer på, og der Josva må konfrontere dem og be dem velge hvilken vei de vil gå. Han og familien har bestemt seg: vi vil følge Herren med alle konsekvenser det måtte få. Så ber han de andre om å gjøre sine valg.

Dette er sikkert en rystende stund for dem, en avgjørende handling, men slik er det også når en person bestemmer seg for å bli en kristen, velge å tro på Gud og hans ord. Vi velger hver dag, kanskje ikke så alvorlige valg, men noen ganger er det et mer alvorlig, avgjørende valg når jeg tenker på hva som er viktig for meg, hvilke verdier har jeg som det er verdt å stå opp for og kjempe for. Jeg må spørre meg selv: Hva velger jeg å holde fast ved uansett?

Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er , vil også hjertet ditt være.

Matt. 6:19-21

Noen ganger må man faktisk velge mellom det behagelige, det som ser flott ut i øyeblikket og det som varer og kanskje koster litt mer å få tak i. Bibelen oppmuntrer oss til nettopp det, velg det som varer.