Har du tenkt på hvor mange ting vi har som må lades? Jeg har mobil og klokke som stadig minner meg på at disse må lades for at de skal fungere. Noen har bil, husbonden har en gressklipper og det er sikkert mange andre greier og dubbeditter som stadig krever strøm og energi. Men hva med oss? Nå etter at de fleste er ferdig med ferien har vel vi fått «ladet batteriene»? Har du? Er du nå fulladet? Klar for høsten og det som skal komme?

I helgen var vi i Rosendal på Kammermusikkfestivalen og hørte vakker musikk og interessante foredrag. Vi hørte flinke, begavede mennesker framføre uendelig vakker, utfordrende og inntrykksterk musikk. Vi var fulladet da vi reiste hjem og jeg har noen perleøyeblikk jeg skal tenke tilbake på utover høsten. Men var jeg ferdig ladet for høsten? Langt i fra, jeg var ladet nok for denne gang, så må jeg som et vanlig batteri lades på nytt med mer musikk, flere opplevelser og inntrykk.

Er det slik med Guds Ord og? Ja, kanskje mer enn noe annet trenger jeg en daglig ladestund for det er så mye i meg og rundt meg som påvirker i en annen retning. Samtidig så har jeg jo Guds Ord i meg og kan «slite» på det om det blir vanskelig med direkte lading. Har vi sagt ja til Jesus, så har vi et batteri i oss med bra med strøm…

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Ef. 2;10

Vi er skapt fulladet, klar til å gå ut og gjøre godt, det er egentlig «bare» å sette i gang. Er du klar?

Konsertbildet er tatt av Jørn Kleiva

Har du tenkt på hvor fantastisk kroppen er satt sammen og virker? Det er virkelig et mirakel, eller egentlig uttallige mirakler som hvert sekund tikker i vei og gjør det hver enkelt celle skal. Jeg tenker ikke på det, ja, ikke før kroppen ikke fungerer som den skal.

For et par uker siden fikk jeg et hekseskudd. Jeg løftet radioen fra benken til gulvet, en lett radio og jeg gjør dette ofte, altså en dagligdags og ganske banal handling. Sa det knakk? Nei, tror ikke det, men ryggen syntes denne bevegelsen var utrolig vond og verre ble det utover ettermiddagen. Det var ikke annet å gjøre enn å avlyse alle avtaler og legge seg flat. De neste dagene var sofaen, varme tepper og puter mine beste venner. Jeg kom meg til legen som sa at dette var muskulært og at jeg skulle ta det med ro. Jo, takk, det var liksom ikke noe annet å gjøre…. ligge litt, gå litt, sitte veldig lite, sånn holdt jeg på og sakte gikk det over. Jeg begynte å glede meg til at jeg om en liten stund skulle klare å bøye meg uten at hele kroppen protesterte mot bevegelsen. For har du lagt merke til hvor mange ganger om dagen du egentlig har behov for å bøye deg? Det legger en først merke til når alle framoverbøyinger er smertefulle. Jeg er heldig, dette gikk over, men jeg tenkte på hvordan kroppen samarbeider, kompenserer for det den ikke får til og hjelper til med oppgavene, tross alt.

Bibelen beskriver menigheten som en kropp, ett legeme – hør bare her:

For om ett lem lider, lider de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham

1. Kor. 12;26-27

Ja, kroppen er slik. Intensjonen for dem som kaller seg troende, Jesus etterfølgere er slik, men fungerer det alltid som det skal? Det gjør jo ikke det, men vi kan minne oss selv og hverandre på disse ordene, de kan få oss på rett spor igjen, ikke sant?

Er du god? I heldige øyeblikk kan jeg også oppfattes som god, men som det står i Bibelen:

Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud

Markus 10;18

Ok! Med et slikt eksempel hva kan vi da gjøre? Ingen når opp til Gud, men vi kan gjøre litt, vår del. En av svigerdøtrene mine holder på å lære den yngste å ikke dælje leker og annet i hodet på broren eller andre som kommer i veien for ham og det han vil gjøre. «Husk, gode hender», sier hun. Da ser han på henne, hun nikker og gjentar «gode hender» og leketøyet senkes til gulvet igjen. Det er ikke alltid disse magiske ordene virker, men jeg ser at minsten husker noe og egentlig vil være lydig. Er det ikke slik med oss også? Når noe eller noen får oss til å stanse opp, tenke oss om og endre handlingen vi er i ferd med å gjøre? I litteraturen ser vi mange eskempler på hvordan en karakter endrer holdning og gjør handlinger han eller hun ut i fra sin natur ikke ville ha gjort. Hva er det som er forandret? En vakt empati? En ny opplysning? Et møte med godhet og omtanke? Det kan være forskjellige ting, men opplevd godhet setter spor, i litteraturen og i livet.

Det er godt å gjøre godt, gjøre det jeg vet er rett og vil være godt for både meg og andre. Det er en fin følelse som jeg kan leve på en god stund. I Bibelen finner vi ord som oppfordrer oss til dette:

Være gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus

Ef. 4;32

Det er ingen av disse øvelsene som er lette, men vi kan forsøke – øve litt hver dag, er du med?

En bemerkning fra husbonden fikk meg til å tenke på forfall. Det var antakelig positivt ment, men for meg traff ikke dette utsagnet helt blink. Eller kanskje gjorde den det for jeg begynte å tenke på hvordan ting omkring meg og ikke minst jeg selv forfaller med tiden. Jeg tror nok jeg kan si at jeg kjemper ganske heftig imot forfallet, men når jeg ser meg i speilet er det ikke lenger helt glatt hud som er det mest i øynefallende. Det har hendt at jeg har sett meg selv i butikkvinduet og lurt på hvem den damen jeg ser der er. Jeg skal ikke røpe hva jeg har tenkt da, men jeg har tenkt på hvor ofte jeg bedømmer mennesker ut i fra deres ytre. Det er langt i fra alltid at det er til fordel for noen, verken for den jeg bedømmer eller for meg selv som dommer. Jeg blir selv truffet, når jeg gjør denne øvelsen med å se på meg selv som en ukjent person, hva ser jeg da?

Det handler om omtanke. Det jeg ser, er det nødvendigvis det denne personen er? Disse rynkene og de ekstra kiloene, ja, hva forteller det egentlig om dette mennesket – utover at det har levd en stund? Livet fører til slitasje på ting og på kroppen, men er det slitasje på sjela og ånden også? Ikke i følge Bibelen, les bare her:

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag

2. Kor.4;16

OK, jeg tenker at det er en fin deal, hva er glatt hud mot en vakker sjel, et friskt og oppegående indre? Jeg vet hva jeg vil velge… vet du?

Baker du brød? Det gjør jeg, av og til nå, men da gutta var små bakte jeg brød hver lørdag. Hele dagen gikk med til å bake brød for her skulle det måles, blandes, heves, bakes ut, heves og stekes – før de endelig var ferdige og vi kunne sette tennene i ferskt, varmt og nybakt brød. Det var flere grunner til at jeg bakte, men det var vel hovedsaklig for å spare penger, dessuten er hjemmebakte brød drøyere – i hvert fall når det ikke er nystekt. Brød er viktig for kostholdet i svært mange land og kulturer, enten det blir formet i brødformer, som lange tynne brød eller som runde leiver. Godt brød er en velsignelse! Brød er omtalt mange steder i Bibelen og da Jesus lærte disiplene sin å be, var bønn om brød en del av den.

Gi oss i dag vårt daglige brød

Matt. 6;11

Samtidig formaner Bibelen oss om ikke å bli altfor opphengt i brød, hva vi skal spise, omstendigheter og alt som kan friste oss til å bruke tid og krefter på:

Jesus svarte:» Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene , men av hvert ord som kommer fra Guds munn».

Matt. 4;4

Det er en balanse i alt, gleden over godt brød, gleden, trygghet og oppmuntringen som Guds Ord gir oss, vi trenger alt sammen.

Du har sikkert kjent hvor deilig det er å ta en pause, særlig etter at du har holdt på med noe over tid og kjenner at både kropp og hode har ytt noe. Jeg kjenner stadig på dette, denne velfortjente pausen når jeg har fartet rundt i huset med klut, håndkle og vaskemidler. Når jeg har vannet alle blomster og sett til at alle har det bra – eller ok, da er det godt å ta en pause, en liten hvil. Når jeg jobbet var det godt med en pause fra kjedelige oppgaver, krevende oppgaver, masete oppgaver, ja, i det hele tatt var det godt med en pause fordi jeg hadde vært i aktivitet og det kjentes.

Nå, når det er sommer tenker jeg på pause på en annen måte. Jeg vil jgerne ha en pause fra det daglige livet, gjøre noe annet, noe som er kjekt og stimulerende og som tar meg litt vekk fra «den daglige dont».

I Bibelen kan vi lese om Jesus som tar med seg disiplene for å hvile etter at de har vært ute på oppdrag:

Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene , og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.

Markus 6;31

Så gjenkjennelig! – så nødvendig med en pause, en liten hvil: Disiplene hvilte sammen med Jesus, de snakket sikkert om det som hadde skjedd tidligere, kanskje sjekket de gnagsårene… men de var sammen og hvilte. Hvem hviler du sammen med? Folk? Alene? Med Jesus? God pause!

Det er sommer og det er tid for gjester, reiser og andre festligeheter. Det betyr at innleggene på denne bloggen vil komme ut litt uregelmessig de neste månedene.

Ja, og mens vi snakker om sommer, da kommer også gjestene. De etterlengtede gjestene, de overraskende og de som jeg kvir meg litt for å ha på besøk. Husbonden og jeg lever et rolig liv, litt for rolig kan det virke som. For når det kommer gjester, enten de er etterlengtet eller ikke så virvles det opp menge følelser. Vi skal lage mat, vi skal re opp senger, vi skal tenke ut kjekke aktiviter og ting vi kan gjøre sammen. Etter noen dager er jeg ganske gåen og det sier meg at jeg driver på med altfor mye og glemmer å sitte stille og bare nyte fellesskapet og det å være sammen.

Bibelen minner meg på at det er et privilegium å ha gjester:

Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engeler som gjester, uten å vite det

Hebr.13;2

Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage

1.Pet.4;9

Det er lett å klage når det blir mye arbeid og krevende situasjoner, men det gjelder å stanse seg selv og være takknemlig for hver eneste en som velger å stanse i huset vårt og dele noen stunder med oss. Er det slik for deg og?

Jeg rekker opp en genser. Egentlig er jeg litt lettet fordi jeg omsider har bestemt meg for hva jeg skal gjøre med den. Fargene er fine, men det er fasongen som er problemet. Jeg har prøvd å prakke den på et par stykker, men de har snodd seg behendig unna. Jeg har prøvd den og det er med litt tungt hjerte jeg må si at den er faktisk helt mislykket. Jeg lurte en stund på om jeg skulle gi den til Fretex? – men nei, det ble også helt galt. Jeg stappet den inn i et skap og prøvde å glemme hele greia, men hver gang jeg åpnet skapet lå den der og «så» på meg. Da jeg endelig bestemte meg for å rekke den opp var det som om jeg hadde funnet en god løsning.

Så er det opprekkingen da… Har du prøvd å rekke opp en genser strikket i et veldig loddent garn? Det har ikke jeg gjort før i hvert fall. Det er mye fikling, tråder som nærmest har klistret seg inn i hverandre, tråder som tvinner seg sammen og lager små knallharde ullkuler og er nesten urikkelige. Jeg har holdt på i nesten to uker med dette, det vil si hver ettermiddag har jeg hatt en økt med opprekking. Jeg har lovet meg selv å ikke begynne på noe nytt strikketøy eller andre prosjekter før jeg har rekt opp hele genseren. Så i tillegg til å gjøre denne bestemmelsen, har dette også blitt et utholdenhetsprosjekt og et omformingsprosjekt.

Det skal bli en ny genser, men med en annen oppskrift. Jeg tenker at denne formingen i garn som jeg holder på med ligner på leiren som flere tekster i Bibelen snakker om, slik som her

Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig.

Jer. 18:4

Tenk på dette: vi er laget av samme materialet, men så forskjellige! Da er det godt å vite at Gud ser på oss med milde øyne og at han har kontrollen.

Jeg var på vei til for å hente et barnebarn som hadde vært med på et arrangement. Jeg kjørte gjennom den fine solblanke dagen og alt var fint til jeg begynte å tenke på stedet jeg skulle til. Jeg må vel si at jeg ikke er så veldig glad i å kjøre bil og det med å rygge har jeg i grunnen aldri fått helt til – det må bare innrømmes. Jeg har hatt noen av mine svetteste stunder når jeg har vært nødt til å rygge mer enn rett bakover. Jeg hadde vært på stedet jeg skulle hente ham dagen før og da var parkeringsplassen full og jeg lirket meg forsiktig inn på en plass – og ventet med å kjøre ut til plassen var tom.

På veien for å hente barnebarnet fordypet jeg meg derfor i mulige problemer som kunne oppstå. Min mentale himmel skyet over og gleden over det fine været og den behagelige temperaturen forduftet. Da kom det pipplende en liten tanke: Du bekymrer deg for noe som antakelig ikke kommer til å skje! Jeg ble minnet på disse versene:

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Matt.&:33-34

Dagens plage var usikkerheten om jeg ville mestre det jeg kunne komme til å møte, men det hjalp meg ikke det minste å bekymre meg om dette før jeg faktisk var der og kanskje fikk erfare det. Jeg tenker at Gud prøvde å lære meg noe om ikke å ta bekymringene på forskudd, det er helt unødvendig! – det viste seg at bekymringene var totalt bortkastet, men påminningen var nyttig, så jeg øver meg videre…