På lading

Vi har kjøpt oss en el-bil og læringskurven er svært bratt, særlig for meg som verken har kjørt med automatgir eller vært i nærheten av el-bil kjøring. Fredag hadde vi vår første tur med el-bil over Hardangervidden. Vi visste at vi måtte lade og vi hadde hørt at pyttsann det var jo ingen sak og pause måtte vi jo ha uansett. Joda, vi kom til Geilo, fant ladestasjon og etter litt plunder begynte bilen å lade. Vi hadde planlagt turen med en halvtimes lading, men hva viste displayet? Et time og fem minutter! Kunne dette være riktig? Joda, skulle vi komme helt fram var det bare å bli stående. Vi gikk på kafé, vi sendte meldinger til folk vi skulle treffe – ting gikk ikke helt som planlagt.

Søndag forberedte vi hjemturen. Husbonden fant en ladestasjon utpå ettermiddagen og tenkte at det var vel noe å finne på i nærheten… det var det ikke. Ladeluka gikk ikke opp før etter mye fikling, ladingen tok like lang tid som sist og der satt han. Nå er jo husbonden en nysgjerrig mann, så han klikket rundt på displayet, leste i instruksjonsboka og oppdaget mange nye ting, så tiden i ensom venting var ikke bortkastet.

Disse viderverdighetene med ladingen fikk meg til å tenke på nødvendigheten av selv å være oppladet. Du har sikkert hørt utsagn som dette: «jeg trenger å lade opp». Hva betyr det? Jeg trenger å hvile meg, få nye krefter, ny motivasjon, jeg trenger å gjøre noe annet enn det daglige. Eller noen sier «jeg føler meg utladet» – jeg har ikke mer å gå på, jeg må få i meg næring både fysisk, sjelelig og åndelig.

Hva gjør jeg når jeg lader opp fysisk? Sover, hviler… Sjelelig: jeg hører på musikk, leser en god bok, strikker, går en tur… Åndelig: Jeg leser i Bibelen, ber, snakker med andre om Gud, venter på at jeg skal få svar på mine bønner. Jeg vet at jeg får en hurtiglading når jeg ber, men spør jeg Gud om noe annet må jeg gjerne vente og det er i ventetiden jeg trenger å lese i instruksjonsboka – Bibelen – der står det blant annet:

Vær modige og sterke, alle dere som venter på Herren.

Salme 31;25

Vi trenger alle opplading på ett eller flere områder, og jeg vet at den beste og som regel den kjappeste oppladingen er en god prat med Gud. Om jeg ikke får svar på alt med en gang så vet jeg at han er nær hos alle som kaller på ham.

Drosjesjåføren

I går ramlet jeg, jepp, fallt på flat mark mens jeg gikk på veien. Det er ikke så uvanlig at jeg faller verken i det fysiske livet eller i det åndelige, men det er ganske lenge siden jeg har klasket i bakken slik som i går. Alt var min feil, det var ikke glatt, det var ikke noe annet å snuble i enn mine egne føtter, så da gjorde jeg det. Jeg prøvde å reise meg med en gang, men du vet når man har falt sånn rett ut så tar det sin tid å komme seg på beina. Før jeg var helt oppe stanset det en drosje, et ungt, vennlig ansikt rullet ned vinduet og spurte hvordan det gikk. Jeg sa selvsagt at det gikk helt fint, bare tull selvsagt, og hun skjønte nok at dette ikke var helt sant. Hun spurte om hun kunne kjøre meg noe sted og i et anfall av fornuft spurte jeg om hun kunne kjøre meg hjem. Hun kjørte først pasasjeren som satt i bilen før hun kjørte meg hjem og ventet til hun så jeg var vel inne i huset igjen. For en omsorg!

Jeg tenkte på den barmhjertige samaritan, du vet han som tok seg av denne mannen som var falt blant røvere og samaritanen som var en fremmed tok seg av ham.

Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham.

Luk. 10;33

Jeg hadde nok klart å komme meg hjem uten altfor store ubehageligheter, men det var godt å kjenne omsorgen og villigheten til å strekke seg litt lenger for å bistå meg. Jeg sitter i dag og ser ut av vinduet, kjenner hånden dunke litt og tenker på at det skal ikke så mye til for å vise omsorg og barmhjertighet, det er bare å gripe sjansen når den byr seg. Jeg håper at hun som hjalp meg kjenner velsignelsen av den gode gjerningen – at det var verdt det…

Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet

Matt.5;7

Venneløs?

Jeg har tenkt på dem som ikke har noen venner, de ensomme, de som gjerne skulle hatt en venn, men av ulike årsaker ikke har noen. Jeg har sett at noen setter inn en annonse i avisen og etterlyser venner, spør vil du være venn med meg? Det kjennes som et nederlag for samfunnet vårt at vi ikke kan tilby vennskap, relasjoner og møteplasser der vi kan ha en reell samtale med hverandre og gi hverandre vennskap. Fordi jeg har tenkt så mye på dette med venner og den eventuelle manglen på dem har salmen Hvilken venn vi har i Jesus surret og gått i hodet mitt. Det er en nydelig salme og den viser til en venn som aldri svikter:

Hvilken venn vi har i Jesus!
Alt han vet og alt formår!
Tyngste byrde han oss letter
Når i bønn til ham vi går

Akk, men titt vår fred forstyrres
Sorg og møye blir vår lønn
Blott fordi vi ikke bringer
Alle ting til ham i bønn

Blir du fristet eller prøvet
Synes livets kamp deg hård
Aldri skal du miste motet
Når i bønn til ham du går

Selv om kjærest venn deg svikter
Aldri svikter deg Guds sønn
Han alene deg kan trøste
Tal til ham om alt i bønn!

Er ditt hjerte fullt av uro?
Tror du trengsler forestår?
Jesus er den beste tilflukt
Når til ham i bønn du går

Kan en sådan venn du finne
Som Guds egen kjære sønn?
Bær i gleden som i sorgen
Alle ting til ham i bønn!

Skrevet av Joseph Medlicot Scriven

Jesus er den mest trofaste du kan finne blant venner, med ham er du aldri venneløs, i ham har du en klippe i livet:

Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.

Joh. 15;15

Rydding

Hos oss sier husbonden: «Det er fint at vi får besøk av og til for da får vi endelig ryddet skikkelig opp». Jada, det høres ut som om vi bor i et rotehus der man må måke seg vei fram til sofaen. Det er ikke helt slik, men det skal innrømmes at vi har noen hauger med aviser, lapper, brev og ting som ikke har sin definerte plass. Når det da kommer et varslet besøk så klarer vi faktisk å rydde disse haugene vekk. Det er nesten som et mirakel! Ting som tidligere var nesten uplasserbare finner nå sin plass. Ting som jeg ikke klarte å ta stilling til, beholde eller kaste, ender veldig ofte i bosset. Hvor vanskelig er det egentlig? Under press er det mye som bare løser seg og stua ser ryddigere ut, luftigere og klar til å ta imot dem som kommer. Hvorfor klarer jeg ikke å prioritere denne miniryddingen i mitt daglige liv? Er det for mange beslutninger å ta? Higer jeg etter å få ros for hver gang jeg rydder? Må jeg ha det litt rotete rundt meg for å sette pris på orden? Eller er det så enkelt som at jeg vil at huset skal ta seg bra ut når noen kommer på besøk? Er denne ryddingen for min del eller deres?

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.

Fil.2;3

Det er godt å minne seg selv om hva Bibelen sier skal være mine prioriteter. Det er en stadig øvelse … driver du på sånn og?

De faste lys

Har du tenkt på hvor viktig det er med fyrlys? De lyser opp farefulle steder langs kysten og de minner oss om hvor sårbare vi er i møte med naturkreftene. I sangen «Navnet Jesus blekner aldri» er det er vers som er slik:

Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn, og hver hjelpløs seiler vinker inn til frelsens trygge havn….

Navnet Jesus blekner aldri

Vi kommer stadig i situasjoner der vi kan føle oss hjelpeløse og ha behov for en trygg havn. Det er når livet viser seg i all sin mangfoldighet enten det er de gode sidene eller de som utfordrer oss at vi trenger et fyrlys til å vise oss veien eller et tårn som kan redde oss fra livets bølger.

Her vi bor er det et fint restaurert tårn fra romertiden. På neset litt lenger øst for oss er det også et tårn, ikke så fint restaurert, men det er fortsatt et tårn, et minnesmerke fra den tiden da disse tårnene var vakttårn mot mulige fiender og tårn der man tente bål for å varsle om angrep og andre farer. I dag er disse minnesmerker, funksjonen er overtatt av andre måter å sende meldinger på, men de er en påminning på at vi trenger tårn, fyrlys til å guide oss gjennom livet.

Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget

Ordspråkene 18:10

Siktejustering

På søndag hørte jeg et uttrykk jeg ikke har hørt før: siktejustering. Det vil si: av og til må man justere siktet slik at man treffer rett på målet. I denne sammenheng var det snakk om å treffe målet vi har for livet, den virksomheten, tjenesten vi skal ha i våre liv. Er jeg der Gud vil ha meg? Bruker jeg tiden min og kreftene mine på den rette måten? Vi var på gudstjeneste og jeg så mange mennesker i virksomhet på ulike måter: noen ønsket velkommen, noen delte ut salmebøker og program, noen var forsangere, noen leste teksten. Noen sjenket kaffe og delte ut kaker. Det var så mange som bidro og jeg hadde sett flere av de samme bidra i flere år. Hadde de justert sitt sikte? Eller kanskje de gjorde sin del fordi det var nødvendig, uten at kaffesjenking egentlig var livsmålet?

Jeg ble minnet på at vi er satt til å tjene og hjelpe hverandre, bidra der vi kan og der det er behov for oss, uten at det vi gjør nå, nødvendigvis skal være det vi gjør resten av livet. Måten vi tjener på kan ha betydning og være til inspirasjon for andre. En veldig blid mann, med et digert, ganske så heimespøta forkle på seg ble en påminning om holdningen til en som tjener: for jeg tenkte: er han klar over hvordan hen ser ut i det der??? Jeg måtte gå i meg selv, for denne mannen var ikke opptatt av hvor stilig eller ustilig han så ut, han var opptatt av å tilby meg en ekstra kopp kaffe og labbet venlig ut i solen, slik at jeg kunne sitte og nyte. – og jeg fikk en leksjon i nødvendigheten av siktejustering.

Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men være ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus.

Fil.2;2-5

herlighet

Er du blant dem som stadig slipper ut et: herlighet! Noen ganger i begeistring, andre ganger som et irritert sukk. Jeg tenkte på herligheten i dag slik som i sangen med dette refrenget: Hele jorden skal bli full av Herrens herlighet slik som vannet dekker havets bunn.

Hvorfor tenkte jeg på det? Jo, vi satt utenfor huset med en teslant i koppen og nøt den fine morgenen. Da sier husbonden som har sin egen fugleradar: se tårnfalken! En rovfugl, seilende over oss med vingene, lyse brune spilt ut, seilende på en nesten ufølbar vind og med den lange stjerten bak seg. Herlighet, det er dette som er herligheten, å se vingene gjøre det de skal, helt perfekt. Vi gikk ned på stranden seinere og så på havet. I dag var det stille, nesten helt flatt, men det dekket alt jeg kunne se foran meg. Skarvene stod på skjæret og luftet vingene, slik de må gjøre for å holde dem i orden. Det er en kunnskap som er innvevd, innebygget i dem. Jeg tenkte på at slik er det med kunnskapen om Gud, den er egentlig inne i oss, men vi trenger å fremkalle denne, minne oss selv på at vi er bare et lite pust, sukk unna Gud og kunnskapen om han, livet med ham. Noen ganger trenger vi hjelp for å framkalle hvem Gud er og hva han gjør og kan gjøre for oss, andre ganger åpnebarer herligheten seg foran oss og vi kan bare nyte den. Hva trenger du? Litt hjelp, kanskje? Sammen forstår vi mer av hvem Gud er og sammen hjelper vi hverandre til mer innsikt og mer åpenbaring, det er ganske fint, ikke sant?

Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet slik vannet dekker havbunnen

Habakkuk 2;14

Bienvenido

Velkommen: sa naboen da vi kom ramlende med kofferter, vesker og jakker. Så hyggelig å bli ønsket velkommen! Vi kan nesten ikke forstå hverandre fordi vi ikke snakker så mye spansk, men likevel ønsket han oss velkommen tilbake. Tidligere på dagen hadde vi kjappet oss ut av huset, reist med bil og fly, sittet trangt i et sete i flere timer for så endelig å komme fram. Det var deilig på flere måter og særlig det å bli ønsket velkommen. Nå er naboen vår en høflig mann, så denne hilsenen var ingen overraskelse slik sett, men like vel fint å oppleve.

Hvorfor kjentes dette så fint? Jeg var trøtt, det var en lang dags ferd mot natt og jeg kunne ha ignorert det han sa, men det er noe med oppriktigheten i ordene som satte i gang disse tankene. Er det ikke slik at når noen med oppriktighet sier noe hyggelig til deg så er det som en ekstra og uventet gave?

I Bibelen finner vi flere slike utsagn, men denne gangen tenker jeg på dette

Men Jesus skjønt hva de tenkte i hjertet. Han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg og sa til dem: «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.»

Luk.9;47-48

Det gjelder å ta imot, et vennlig ord, et barn, en handling, Jesus. Det er ikke så vanskelig, det handler bare om å ta imot det som blir tilbudt deg.

Å tilgi

Jeg tenker på tilgivelse. Jeg har skrevet om å få tilgivelse et par ganger tidligere, men nå tenker jeg på det å tilgi når noen har gjort noe mot deg. Å, det kjennes så urettferdig, så vondt, så nedverdigende…. Jeg kommer aldri til å glemme det som er gjort mot meg og hva har jeg gjort for å fortjene dette?!

Ja, slik kan vi tenke, føle og klage over. Jeg føler at jeg har rett til å klage og bære meg fordi det jeg opplevde var ikke rett, var urettferdig, var sårende…. og slik kan jeg holde på, gjerne på repeat i lange tider.

Hjelper det noe? Kanskje, hvis tilhøreren er enig, eller i hvertfall medfølende. Hjelper det meg? Nei, det er snarere tvert imot, jeg graver meg bare ned i det urettferdige og de sårede følelsene.

Jeg sier ikke at det er greit å bli såret, urettferdig eller nedverdigende behandlet, langt i fra, men det handler om å tilgi og om å gå videre. Det kan være kjempevanskelig å tilgi, kanskje helt håpløst? Det kan kjennes som nok en fornærmelse eller angrep om noen foreslår at dette bør du tilgi, eller sier: du kommer deg ikke videre om du ikke tilgir dette. Hva skal man med slike venner? – de er kanskje de beste vennene du kan ha – om jeg skal våge meg fram på så og si.

Peter stilte spørsmål til Jesus:

Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange ganger som sju? «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!»

Matt. 18;21-22

Jeg tror nok Peter tenkte at han tok godt i, men Jesus vil at vi skal komme ut av telling på gangene vi tilgir. Hvorfor det? Det er godt for oss, det er en lettelse å få tilgivelse og det er å sette dobbelstrek i regnskapet ved å tilgi.

Helhet

Fredag var jeg på konsert og hørte Gustav Mahlers første symfoni, det var fantastisk og mektig. Det som likevel satte seg mest fast hos meg var introduksjonen før konserten, der vi fikk høre at Mahler hadde en tanke om at der den første symfonien slutter skulle den andre begynne. Slik skulle alle symfoniene henge sammen i et hele, som et totalt og helhetlig verk. Jeg vet ikke om han gjennomførte dette i de ni symfoniene han til slutt lagde, men tanken er besnærende for jeg liker sammenhenger og tydelige mønster. Samtidig har jeg de siste ukene lest en andaktsbok der forfatteren skriver om å forstå Guds Ord rett. Han skriver:

Når vi seier at summen av dine ord (Salme 119;160) er sanning, seier vi også at vi må la Bibelen tolka Bibelen. Klare utsegn må kasta lys over det som kan vera dunkelt og tvitydig. Vi må sjå eit vers i samanheng i kapittelet og kapittelet må forståast i lys av heile boka. Kvar bok i Bibelen må tolkast i lys av det resten av Bibelen seier. (Thu, E.: Bibelen – Ein trygg vegvisar. s. 365)

Det er noe vakkert med dette at ting henger sammen. Musikken henger sammen, selv om akkurat Mahler putter mange rare ting inn i sin musikk. Bibelen motsier ikke sitt egentlige innhold, selv om det er mye vi ikke umiddelbart forstår, men en dag vil vi forstå slik det står her:

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg full ut.

1. Kor. 13;12

Det er håp! Det er fint, jeg liker det, du og?