Vi har kjøpt oss en el-bil og læringskurven er svært bratt, særlig for meg som verken har kjørt med automatgir eller vært i nærheten av el-bil kjøring. Fredag hadde vi vår første tur med el-bil over Hardangervidden. Vi visste at vi måtte lade og vi hadde hørt at pyttsann det var jo ingen sak og pause måtte vi jo ha uansett. Joda, vi kom til Geilo, fant ladestasjon og etter litt plunder begynte bilen å lade. Vi hadde planlagt turen med en halvtimes lading, men hva viste displayet? Et time og fem minutter! Kunne dette være riktig? Joda, skulle vi komme helt fram var det bare å bli stående. Vi gikk på kafé, vi sendte meldinger til folk vi skulle treffe – ting gikk ikke helt som planlagt.

Søndag forberedte vi hjemturen. Husbonden fant en ladestasjon utpå ettermiddagen og tenkte at det var vel noe å finne på i nærheten… det var det ikke. Ladeluka gikk ikke opp før etter mye fikling, ladingen tok like lang tid som sist og der satt han. Nå er jo husbonden en nysgjerrig mann, så han klikket rundt på displayet, leste i instruksjonsboka og oppdaget mange nye ting, så tiden i ensom venting var ikke bortkastet.

Disse viderverdighetene med ladingen fikk meg til å tenke på nødvendigheten av selv å være oppladet. Du har sikkert hørt utsagn som dette: «jeg trenger å lade opp». Hva betyr det? Jeg trenger å hvile meg, få nye krefter, ny motivasjon, jeg trenger å gjøre noe annet enn det daglige. Eller noen sier «jeg føler meg utladet» – jeg har ikke mer å gå på, jeg må få i meg næring både fysisk, sjelelig og åndelig.

Hva gjør jeg når jeg lader opp fysisk? Sover, hviler… Sjelelig: jeg hører på musikk, leser en god bok, strikker, går en tur… Åndelig: Jeg leser i Bibelen, ber, snakker med andre om Gud, venter på at jeg skal få svar på mine bønner. Jeg vet at jeg får en hurtiglading når jeg ber, men spør jeg Gud om noe annet må jeg gjerne vente og det er i ventetiden jeg trenger å lese i instruksjonsboka – Bibelen – der står det blant annet:

Vær modige og sterke, alle dere som venter på Herren.

Salme 31;25

Vi trenger alle opplading på ett eller flere områder, og jeg vet at den beste og som regel den kjappeste oppladingen er en god prat med Gud. Om jeg ikke får svar på alt med en gang så vet jeg at han er nær hos alle som kaller på ham.

Jeg har tenkt på dem som ikke har noen venner, de ensomme, de som gjerne skulle hatt en venn, men av ulike årsaker ikke har noen. Jeg har sett at noen setter inn en annonse i avisen og etterlyser venner, spør vil du være venn med meg? Det kjennes som et nederlag for samfunnet vårt at vi ikke kan tilby vennskap, relasjoner og møteplasser der vi kan ha en reell samtale med hverandre og gi hverandre vennskap. Fordi jeg har tenkt så mye på dette med venner og den eventuelle manglen på dem har salmen Hvilken venn vi har i Jesus surret og gått i hodet mitt. Det er en nydelig salme og den viser til en venn som aldri svikter:

Hvilken venn vi har i Jesus!
Alt han vet og alt formår!
Tyngste byrde han oss letter
Når i bønn til ham vi går

Akk, men titt vår fred forstyrres
Sorg og møye blir vår lønn
Blott fordi vi ikke bringer
Alle ting til ham i bønn

Blir du fristet eller prøvet
Synes livets kamp deg hård
Aldri skal du miste motet
Når i bønn til ham du går

Selv om kjærest venn deg svikter
Aldri svikter deg Guds sønn
Han alene deg kan trøste
Tal til ham om alt i bønn!

Er ditt hjerte fullt av uro?
Tror du trengsler forestår?
Jesus er den beste tilflukt
Når til ham i bønn du går

Kan en sådan venn du finne
Som Guds egen kjære sønn?
Bær i gleden som i sorgen
Alle ting til ham i bønn!

Skrevet av Joseph Medlicot Scriven

Jesus er den mest trofaste du kan finne blant venner, med ham er du aldri venneløs, i ham har du en klippe i livet:

Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.

Joh. 15;15

Hos oss sier husbonden: «Det er fint at vi får besøk av og til for da får vi endelig ryddet skikkelig opp». Jada, det høres ut som om vi bor i et rotehus der man må måke seg vei fram til sofaen. Det er ikke helt slik, men det skal innrømmes at vi har noen hauger med aviser, lapper, brev og ting som ikke har sin definerte plass. Når det da kommer et varslet besøk så klarer vi faktisk å rydde disse haugene vekk. Det er nesten som et mirakel! Ting som tidligere var nesten uplasserbare finner nå sin plass. Ting som jeg ikke klarte å ta stilling til, beholde eller kaste, ender veldig ofte i bosset. Hvor vanskelig er det egentlig? Under press er det mye som bare løser seg og stua ser ryddigere ut, luftigere og klar til å ta imot dem som kommer. Hvorfor klarer jeg ikke å prioritere denne miniryddingen i mitt daglige liv? Er det for mange beslutninger å ta? Higer jeg etter å få ros for hver gang jeg rydder? Må jeg ha det litt rotete rundt meg for å sette pris på orden? Eller er det så enkelt som at jeg vil at huset skal ta seg bra ut når noen kommer på besøk? Er denne ryddingen for min del eller deres?

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.

Fil.2;3

Det er godt å minne seg selv om hva Bibelen sier skal være mine prioriteter. Det er en stadig øvelse … driver du på sånn og?

Har du tenkt på hvor viktig det er med fyrlys? De lyser opp farefulle steder langs kysten og de minner oss om hvor sårbare vi er i møte med naturkreftene. I sangen «Navnet Jesus blekner aldri» er det er vers som er slik:

Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn, og hver hjelpløs seiler vinker inn til frelsens trygge havn….

Navnet Jesus blekner aldri

Vi kommer stadig i situasjoner der vi kan føle oss hjelpeløse og ha behov for en trygg havn. Det er når livet viser seg i all sin mangfoldighet enten det er de gode sidene eller de som utfordrer oss at vi trenger et fyrlys til å vise oss veien eller et tårn som kan redde oss fra livets bølger.

Her vi bor er det et fint restaurert tårn fra romertiden. På neset litt lenger øst for oss er det også et tårn, ikke så fint restaurert, men det er fortsatt et tårn, et minnesmerke fra den tiden da disse tårnene var vakttårn mot mulige fiender og tårn der man tente bål for å varsle om angrep og andre farer. I dag er disse minnesmerker, funksjonen er overtatt av andre måter å sende meldinger på, men de er en påminning på at vi trenger tårn, fyrlys til å guide oss gjennom livet.

Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget

Ordspråkene 18:10

På søndag hørte jeg et uttrykk jeg ikke har hørt før: siktejustering. Det vil si: av og til må man justere siktet slik at man treffer rett på målet. I denne sammenheng var det snakk om å treffe målet vi har for livet, den virksomheten, tjenesten vi skal ha i våre liv. Er jeg der Gud vil ha meg? Bruker jeg tiden min og kreftene mine på den rette måten? Vi var på gudstjeneste og jeg så mange mennesker i virksomhet på ulike måter: noen ønsket velkommen, noen delte ut salmebøker og program, noen var forsangere, noen leste teksten. Noen sjenket kaffe og delte ut kaker. Det var så mange som bidro og jeg hadde sett flere av de samme bidra i flere år. Hadde de justert sitt sikte? Eller kanskje de gjorde sin del fordi det var nødvendig, uten at kaffesjenking egentlig var livsmålet?

Jeg ble minnet på at vi er satt til å tjene og hjelpe hverandre, bidra der vi kan og der det er behov for oss, uten at det vi gjør nå, nødvendigvis skal være det vi gjør resten av livet. Måten vi tjener på kan ha betydning og være til inspirasjon for andre. En veldig blid mann, med et digert, ganske så heimespøta forkle på seg ble en påminning om holdningen til en som tjener: for jeg tenkte: er han klar over hvordan hen ser ut i det der??? Jeg måtte gå i meg selv, for denne mannen var ikke opptatt av hvor stilig eller ustilig han så ut, han var opptatt av å tilby meg en ekstra kopp kaffe og labbet venlig ut i solen, slik at jeg kunne sitte og nyte. – og jeg fikk en leksjon i nødvendigheten av siktejustering.

Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men være ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus.

Fil.2;2-5

Er du blant dem som stadig slipper ut et: herlighet! Noen ganger i begeistring, andre ganger som et irritert sukk. Jeg tenkte på herligheten i dag slik som i sangen med dette refrenget: Hele jorden skal bli full av Herrens herlighet slik som vannet dekker havets bunn.

Hvorfor tenkte jeg på det? Jo, vi satt utenfor huset med en teslant i koppen og nøt den fine morgenen. Da sier husbonden som har sin egen fugleradar: se tårnfalken! En rovfugl, seilende over oss med vingene, lyse brune spilt ut, seilende på en nesten ufølbar vind og med den lange stjerten bak seg. Herlighet, det er dette som er herligheten, å se vingene gjøre det de skal, helt perfekt. Vi gikk ned på stranden seinere og så på havet. I dag var det stille, nesten helt flatt, men det dekket alt jeg kunne se foran meg. Skarvene stod på skjæret og luftet vingene, slik de må gjøre for å holde dem i orden. Det er en kunnskap som er innvevd, innebygget i dem. Jeg tenkte på at slik er det med kunnskapen om Gud, den er egentlig inne i oss, men vi trenger å fremkalle denne, minne oss selv på at vi er bare et lite pust, sukk unna Gud og kunnskapen om han, livet med ham. Noen ganger trenger vi hjelp for å framkalle hvem Gud er og hva han gjør og kan gjøre for oss, andre ganger åpnebarer herligheten seg foran oss og vi kan bare nyte den. Hva trenger du? Litt hjelp, kanskje? Sammen forstår vi mer av hvem Gud er og sammen hjelper vi hverandre til mer innsikt og mer åpenbaring, det er ganske fint, ikke sant?

Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet slik vannet dekker havbunnen

Habakkuk 2;14

Velkommen: sa naboen da vi kom ramlende med kofferter, vesker og jakker. Så hyggelig å bli ønsket velkommen! Vi kan nesten ikke forstå hverandre fordi vi ikke snakker så mye spansk, men likevel ønsket han oss velkommen tilbake. Tidligere på dagen hadde vi kjappet oss ut av huset, reist med bil og fly, sittet trangt i et sete i flere timer for så endelig å komme fram. Det var deilig på flere måter og særlig det å bli ønsket velkommen. Nå er naboen vår en høflig mann, så denne hilsenen var ingen overraskelse slik sett, men like vel fint å oppleve.

Hvorfor kjentes dette så fint? Jeg var trøtt, det var en lang dags ferd mot natt og jeg kunne ha ignorert det han sa, men det er noe med oppriktigheten i ordene som satte i gang disse tankene. Er det ikke slik at når noen med oppriktighet sier noe hyggelig til deg så er det som en ekstra og uventet gave?

I Bibelen finner vi flere slike utsagn, men denne gangen tenker jeg på dette

Men Jesus skjønt hva de tenkte i hjertet. Han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg og sa til dem: «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.»

Luk.9;47-48

Det gjelder å ta imot, et vennlig ord, et barn, en handling, Jesus. Det er ikke så vanskelig, det handler bare om å ta imot det som blir tilbudt deg.