Vil du ha kraft? For et tåpelig spørsmål, hvem vil ikke ha kraft? Uten kraft og styrke hvor var vi da? Det er så mange slags kraft, men nå i disse tider hvor vårfornemmelsen har begynt å røre på seg så tenker jeg mye på spirekraft. Den utrolige og gjennomgripende kraften som ligger i frø og løk, røtter og knoller som er klare til å vokse og utvikle seg til vakre planter og nyttige vekster. Det er spennende og det er vakkert og dette får vi oppleve hver vår, det er til å bli takknemlig av. Og takknemlighet er også en kraft, en kraft som løfter tanker og sinn og lar det som tynger forsvinne for en stund.

Når vi tenker på kraft så er det også kanskje muskelkraft? Eller styrke til å bære vanskelige ting, styrke til å komme igjennom en utfordrende situasjon eller kraft til å stå i en situasjon der det ikke er utsikt til noen løsning eller forandring på en stund som ligger fremst i pannebrasken. (Her kan man assosiere fritt i dagsaktuelle tema).

Men i Bibelen er det i møter mellom Gud og mennesker, og menneskers omsorg for hverandre der kraft blir formidlet eller bedt fram. Muskler hjelper ikke så mye hvis det indre mennesket ikke har kraft og nettopp det er det Paulus skriver om her til Efeserne:

Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Ef 3:16

Når blir vi ferdig vokst? Har du tenkt på det? Når blir vi helt voksne, helt ferdige med å lære nye ting, ferdige med å gjøre feil, ferdige med å stadig måtte be om tilgivelse eller innse at akkurat nå var jeg slett ikke på mitt beste? Etter som jeg har grublet på dette, har jeg kommet fram til at – vi blir ikke ferdige, ikke så lenge vi lever, kanskje når vi blir forfremmet til herligheten som Frelsesarmeen sier, hvem vet? På en måte er det fint, aldri å bli ferdig, det betyr egentlig nye muligheter til å lære noe nytt, til stadig å være i utvikling. På den andre siden betyr det og at vi alltid vil ha noe uferdig og umodent hengende ved oss om vi ikke hele tiden arbeider med å forstå og erfare ulike sider ved livet og relasjoner som livet bringer oss.

For noen dager siden hørte jeg en andakt og det som satte seg fast hos meg var dette: We never outgrow our need for repentance ( Vi vokser aldri fra behovet for omvendelse) I dette ligger også det nødvendige i å være i utvikling, se på det som jeg gjorde før og vurdere det. Kanskje det trengs en omvendelse? Kanskje en ny vurdering av vaner og virkesomhet til nå? Så lenge det er liv er det håp, sier vi. Kanskje vi også skulle si så lenge det er liv og håp er det muligheter for vekst og utvikling både i det fysiske, det psykiske og det åndelige? For vi ønsker vel å være i vekst?

Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde. Ef.4:11-13

Jeg elsker tulipaner! De er så vakre og spennende og særlig når det er rett før de faller. Da er de fullmodne, tydeligere i mønster, farger og former. Det er da de er på sitt mest fasinerende, akkurat som en del mennesker som trenger tid for å modnes. Kanskje det er slik med vårt forhold til Gud også, vi trenger tid for å komme i en virkelig dyp relasjon til ham, eller?

Jeg har skrevet om det før og jeg kommer vel til å gjenta meg selv, men mørke tanker om natten har en tendens til å gjenta seg og særlig når ting ikke går helt som jeg hadde tenkt. Hva gjør jeg da, når jeg egentlig burde sove og hente krefter til neste dag? Jeg prøver å overtale meg selv til å tenke på noe annet, be, eller tenke på kjekke ting. Jeg snakker strengt til meg selv og sier at dette jeg holder på med er bare tull. Sånn driver jeg på til jeg omsider kommer fram til den beste løsningen:

Du gir varig fred til dem som har et stødig sinn, for de stoler på deg. Stol på Herren til alle tider, for han Herren, er en evig klippe. Jes.26;3-4

Det er gjennom Bibelens ord at jeg finner roen. Tenk på det: Varig fred står det i verset, det er vel få ting som er bedre enn det? Det er ved å lime øynene fast på Jesus og alt han har gjort og gjør for meg, at hvilepulsen kommer. Jeg trenger den stadige gjentakelsen av løftene om at han er med, han gir meg fred og alt jeg trenger til enhver tid og i enhver situasjon. Jeg skulle bare ønske at jeg kom på dette litt før tankekjøret blir som verst, men jeg kan jo øve meg… Hva med deg?

Har du tenkt på at når du har noe, så må du regne med reparasjoner? Det er nesten helt garantert at med en gang du skaffer deg noe,så vet du at du før eller seinere må sette i gang med en reparasjon. Det gjelder både ting, klær, hus og ikke minst relasjoner til folk. Det kan være vanskelig å begynne på en reparasjon. Noen ganger fordi du ikke vet hvordan greia skal fikses eller – og det skjer ofte – at det er noen øvelser man må gjør før reparasjonen kan settes i gang og det er anstrengende. Jeg må erkjenne at jeg er lat når det gjelder å gjøre ting som krever noe av meg. Jo lenger tid det går før jeg gjør noe med det, jo tyngre blir det å komme i gang. «Forherdelsesobjekt» kaller husbonden det når ting jeg har lovet å reparere blir liggende. Dette gjelder ting, men når det gjelder relasjoner til mennesker … enda verre! Jeg liker ikke å ha uoppgjorte eller uavklarte relasjoner til folk, men gjør jeg noe med det med en gang? Niks. Jeg lar det heller gnage en stund før jeg innser at her er det ikke annet å gjøre enn å krype til korset og be om tilgivelse, godt vær eller det som trengs for å opprette gode forhold igjen. Jeg vet sååå godt at det er bedre å ta tak i folk og ting med en gang, men …

Noen ganger er det jeg som trenger en reparasjon fra legemlig sykdom eller fra tankekjør som trykker ned. Da er det godt å gå til Guds Ord, Bibelen og finne ord til trøst og oppmuntring.

Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet. Salme 103:3-4

Reparasjoner som blir liggende er som en sykdom. Det handler om å ta tak i livet sitt og la Gud og mennesker hjelpe til med å sette i stand det som er ødelagt. Gud stiller opp og det gjør fakstisk folk også om du spør dem…

Vi er i sesongen for stormer. Det ene lavtrykket etter det andre feier over oss og vi som bor i varme, tette og tørre hus stikker knapt nesen utenfor døren. Vi tjorer fast løse deler og kikker hver morgen ut for å se om noe har flyttet på seg, om alle trær står og ting ser ut som de gjorde dagen før. Vi som må ut en tur for ikke å bli helt brakkesjuke, kler på oss og sørger for at luer og hetter sitter ordentlig på. Vi kan gjøre en god del for å sikre oss mot de naturlige stormene, og de går over etter hvert.

Når det gjelder livets stormer derimot, hva gjør vi da? Det er noen stormer vi ikke kan sikre oss mot. De er hendelser som snur livet opp ned fra det ene øyeblikket til det andre. Hva gjør vi da? Det finnes mange råd om hva en kan og bør gjøre i slike situasjoner, men er det nok? Takk og lov for alle dem som arbeider i hjelpetjenestene både av fysisk og psykisk art, men hva med det åndelige? Av og til er ikke hjelp til det fysiske eller det psykiske nok. Noen ganger (kanskje veldig ofte) trenger vi den åndelige, den guddommelige hjelpen. Noen ganger trenger vi det kristne fellesskapet og noen ganger trenger vi bare et ord og et nærvær som løfter oss opp og vekk fra stormen, gir oss en pause. Da er kanskje denne invitasjonen akkurat det vi trenger…

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. Matt 11;28-29

Vi har ikke kommet så langt inn i det nye året ennå og nesten daglig ser jeg i mailboksen at flere mennesker jeg følger på sosiale medier legger ut lange lister over hva som fungerte og ikke fungerte i løpet av året som gikk. Det er et slags årlig «livsregnskap» – hvordan gjorde jeg det egentlig i året som gikk med hensyn til aktivitet, helse, prosjekter osv.

Regnskapsføreren sender ut meldinger om fakturaer som mangler, ufullstendige kvitteringer, og andre økonomiske hendelser som jeg må ta tak i. Det er heftige tider der regnskap skal gjøres opp og stadfestes før jeg kan begynne på et helt nytt år uten altfor mange heftelser. Jeg går tilbake i regnskapet, sjekker, klør meg i hodet og irriterer meg over at jeg må gjøre dette.

Likevel, det er noe rensende og oppfriskende ved å få alt i orden, ja, får regnskapet til å gå opp. Javisst er det kjedelig, til og med frustrerende, men når det er gjort og ting er kommet på rett plass, ja, så kjennes det ganske bra ut.

I vårt daglige liv må vi leve med poster ut og poster inn, både når det gjelder regnskap og det vi omgir oss med. Ett år prøvde jeg meg på en avtale om at for hver ny ting jeg kjøpte skulle en annen ting ut av huset. Nytt klesplagg inn, gammelt klesplagg ut. Det gikk dårlig, det finnes ikke en annen måte å si det på.

I Bibelen får vi et annet og synes jeg et bedre perspektiv på hva som er viktig:

Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.

Matt.6:19-21

Regnskap er godt å ha for å vite hva vi har, hva som er viktig, verdt å beholde, verdt å jobbe videre med og hva som med fordel kan kasseres eller gis videre til andre. Det gjelder å finne skatten, den det er verdt å holde på. Vet du ikke hva skatten din er ennå? Let og du skal finne!

En dag rundt nyttårsaften kom jeg over en tegning der to sitter og snakker sammen, den ene sier til den andre: Jeg lurer på hva 2025 kommer til å bringe? Den andre svarer: 365 muligheter.

For et fint svar! Tenk på det, nye muligheter hver dag! Kanskje det virker litt overveldende eller litt manisk? For meg handler muligheter om forventning til at noe skal skje, helst noe fint, men det finnes det ingen garanti for eller løfte om, men det er lov å håpe. Nyttår er tiden for å tenke tilbake, evaluere, revudere og kanskje starte på noe helt nytt. Skal jeg gjøre det samme som jeg gjorde i fjor eller året før der? Skal jeg kaste en terning og se hvor den lander eller skal jeg ta litt ekstra tid og be Gud lede meg til en rett og god plan for året? Det er her mulghetene og forventningene kan få sin plass.

Slik som i dette forventningsfulle verset i Bibelen:

Se, Jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei ørkenen, elver i ødemarken. Jes.43;19

Det er ikke alt nytt man ser med en gang. Ofte tar det tid før nye vaner, nye tanker og handlinger får sin form eller blir tydelige, men da gjelder det å holde fast ved beslutningene man har tatt og holde utkikk etter forandringene, for de vil komme – etterhvert…

Det skjedde i de dager… dette er innledningen til juleevangeliet i Lukas kapittel 2, en tekst som er kjent og lest gjennom århundrer. Disse versene, som beskriver Jesu fødsel og alt som ledet opp til denne merkedagen, er et felleseie i vår vestlige verden, for alle som er kristne eller som kjenner til den kristne arven. Denne fortellingen er det sentrale i vår julefeiering, eller er den det? Butikkene bugner, ikke akkurat av kristne symboler og ting som leder tanken inn på hva som egentlig er grunnlaget for feiringen, men heller på egen nytelse og hva som passer for oss og våre nærmeste. Det er så lett å bli grepet av travelheten juleforberedelsene bringer med seg og ikke ta seg tid til å sette seg ned og tenke på denne gaven vi fikk for så mange år siden.

Jeg må innrømme at jeg tenker lite på juleevangeliet når det skal bakes, når måltider skal planlegges, når gavene skal kjøpes og pakkes. Jeg innrømmer også at jeg finner andre radiokanaler når det blir for mye julemusikk, det blir på en måte overdose og jeg slutter å høre etter ordene som synges, selv om jeg i begynnelsen av desember synes alt dette er superkoselig. Når jeg merker at jeg blir julelei, prøver jeg å ta et skritt tilbake og tenke at nå skal jeg lese denne teksten som for første gang. Det er ikke en lett god øvelse, men noen ganger lykkes det. Dessuten har jeg funnet meg et «julevers» som jeg går og tenker på:

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Jes.9;6

Dette verset er et kjernevers, et vers som forteller om Jesus og det han skulle bety og betyr idag. Jeg prøver å tenke på hva dette betyr for meg her og nå. Underfull rådgiver – en mulighet til å spørre om råd og hjelp. Veldig Gud – skaperen av alle ting. Evig Far – en far trenger vi alle. Fredsfyrste – fred, hvem lengter vel ikke etter fred? Fred i verden, fred med vår næremeste, fred i vårt indre. – og slik går jeg rundt og lar tankene fly. Hva med deg? Hva tenker du?

Nå tar denne bloggen en pause til vi runder et nytt år. Takk til deg som har lest! Ha en velsignet god jul og et godt nytt år!

Har du lagt merke til at når du er stresset så blir det ganske trangt over alt? Pusten blir trang, musklene knyter seg sammen og lunta blir farlig kort. Nei, dette gjelder nok ikke deg, men jeg blir sånn. Tåka legger seg over sinn og skinn og jeg er langt i fra en hyggelig og vennlig person. De jeg treffer er heldigvis bare i kontakt med meg en kort stund, men tenk på meg da, som må vandre i denne hissige, litt sure stanken hele dagen? Hva gjør jeg med dette, når jeg endelig oppdager at jeg har alle disse ekle symptomene på stressa dame? Jeg tar en dukkert i Ordet, jeg setter meg ned og leser litt i Bibelen, da får jeg ofte noen veldig gode råd, slik som dette:

La alle mennekser få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Fil.4:5

Før dette verset står det om å glede seg i Herren! Og etter verset står det om å ikke være bekymret, men å kaste alt på Gud. Denne gangen var det verset om å være vennlig som stanset meg og som fikk meg til å tenke på hvor utrolig lite det koster å være vennlig! Det handler om å løfte blikket fra sin egen trange vei og se litt utover seg selv. Det handler om å se seg omkring, lete etter gleden ved å tenke på hva som kan glede andre og bruke et par minutter på å skrive den meldingen som du ble minnet på. Klart at mange har det travelt og mye de ønsker å gjøre. Det er nærmest en tadisjon å gå/galoppere pesende gjennom desember, men det går kanskje an å vurdere om alt er nødvendig?

Husker du historien om Marta og Maria? De var venner av Jesus. De ble glade når han kom på besøk og de, ihvertfall Marta kjeftet på han når han kom for sent den gangen broren Lasarus døde. En skikkelig godt vennskap tenker jeg, de var trygge på hverandre. I det siste har jeg tenkt på Marta, hun som suste omkring og fikk hus og hjem til å fungere. Uten Marta hvordan hadde det sett ut da? Tenk etter: Har du jobbet et sted der renholderne har streiket? Det tar forferdelig kort tid før kontoret eller arbeidsplassen ser lurvete og ekkel ut. Vi er avhengig av våre Martaer som gjør en god jobb og gjør livet behagelig for veldig mange. Likevel er det Marta som blir «hengt ut» som den litt sure, fornærma dama som blir stående alene med gryter og bøtter. Tenk hva hadde du gjort om tretten personer hadde kommet veltende inn i ditt hus? Det hadde blitt lite å få i kroppen og koppen om det ikke hadde vært for Marta… jeg bare nevner det.

Til tross for Marta sin uunværlige tjeneste er det likevel Maria sitt valg som blir framhevet som det gode valget, hvorfor er det slik? Det er noe med det å ikke la det praktiske ta overhånd, ikke bli helt Marta i hodet, som bare ser gryter og bøtter, men at vi klarer å løfte blikket og se at det går an å sette seg ned, lytte til Jesu ord og la gryter og bøtter få stå i ro en stund. Skal vi prøve i denne adventstiden? Øve oss…?

Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at søsteren min har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte og sa til henne: marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne. Lukas 10;40-42.