Hørt om komfortsonen? Kjent på hvor behagelig det er å være i sin egen spesialdesignede komfortsone? Eller har du følt deg utfordret til å stige ut av dette behagelige og kontrollerbare stedet? Jeg liker meg veldig, veldig godt i komfortsonen. Jeg tenker av og til, faktisk veldig sjeldent på at jeg burde bevege meg litt utenfor, ja, om ikke annet så for å kjenne på hvordan det er. Det hender at jeg leser noe som utfordrer meg, noe som får det til å røske litt i mine godt innarbeidedete vaner. Da må jeg virkelig spørre meg selv om jeg ikke burde komme meg ut av denne deilige komfortsonen og gjøre noe nytt eller våge å handle der jeg ser det er nødvendig.

For noen dager siden leste jeg i Lukasevangeliet om Jesus som gikk inn i synagogen og underviste:

En annen sabbat gikk han inn i synagogen og underviste. Der var det en mann med en høyre hånd som var vissen. De skriftlærde og fariseerne holdt øye med Jesus for å se om han ville helbrede på sabbaten, så de kunne få noe å anklage ham for. Men han visste hva de tenkte, og sa til mannen med den syke hånden: «Reis deg og kom fram!» Han reiste seg og gikk fram. «Nå spør jeg dere» sa Jesus, «hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ødelegge liv?» Han så rundt seg på dem alle og sa til mannen: «Rekk fram hånden din!» Han gjorde det, og hånden ble frisk igjen. Da ble de helt fra seg av raseri og begynte å snakke sammen om hva de skulle gjøre med Jesus. Lukas6:6-11

Jeg ble veldig utfordret av dette avsnittet, for jeg vet ikke om jeg ville turt å bryte inn i gudstjenesten og komme med et slikt provoserende spørsmål, når jeg viste at mine fiender var der for å sjekke om jeg gjorde noe utenfor reglementet. Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt ville våge å gjøre noe som ikke var helt «innafor» i en slik sammenheng. Men Jesus gjorde det, ikke for å provosere eller henge ut, men for å møte et behov. Ville det stille seg anderledes om jeg så et behov og visste at jeg kunne bidra? Kanskje. Ja, kanskje hvis jeg ikke tenkte meg om, men handlet, jeg håper det. Det gjør jeg virkelig. Hva med deg?