En dag satt jeg og så ut på tåka som lå mellom husene, en våt og ganske ugjennomtrengelig tåke. Sånn er det med tåke, den dekker til og gjør omgivelsene uoversiktlige. Selv kjente omgivelser blir fremmede og litt mer urovekkende å bevege seg i. Jeg tenkte at mye i dagens samfunn er i grunnen ganske tåkete. Det er vanselig å orientere seg og det er mange faste rammer som ikke lenger er faste eller selvsagte slik de en gang var. Noen av disse rammene er det virkelig bra at er borte eller blitt flyttet på, mens andre skulle jeg gjerne ha sett blitt stående.

Nå er det jo heldigvis slik at den fysiske tåka, den jeg har utenfor huset, den letter og solen kommer fram. Tåka jeg av og til kan kjenne på inne i hodet mitt, ja den kan også lette og gi meg noen klare tanker innimellom. Men samfunnet… jeg vet ikke…

Det jeg vet er at det hjelper å ha en lykt, det hjelper å ha lys, det hjelper å ha noe eller noen som viser vei. Bibelen som har gode ord til den som befinner seg i tåka;

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Salme 119:105

Det er Guds Ord som kan hjelpe oss til å finne veien, den rette veien, trøste oss når verden rundt ser mørk og skummel ut og tåka ikke ser ut til å lette. For meg er det Ordet som skaper håp om veileding og klarhet. Hva tenker du?