Idag leste jeg dette verset i Salmene:

Til deg, Herre, tar jeg min tilflukt. la meg aldri i evighet bli til skamme. Frels meg ved din rettferdighet. Salme 31:2

Når dagene er som de er: kongen er død og familien hans og folket er i sorg. Da møter jeg stadig mennesker som sier: Jeg er mer emosjonell enn jeg hadde forstilt meg. Tårene triller oftere enn jeg hadde trodd, klumpen i halsen er der stadig vekk.

Når dagene er vanskelige og det som jeg visste at før eller senere ville skje, faktisk har skjedd, så er denne salmen en påminning om at tilflukten til Guds Ord og minnet om alle som har ropt til Gud i nød, er et slags fellesskap. Vi sørger på hver vår måte, men vi er sammen. Vi tar vår tilflukt i forskjellige ting, prøver å avlede oss fra tristheten som sitter i. Samtidig er det håpet i Guds og hans ord, som løfter tankene og som lar oss se bakover i takknemlighet og framover med håp. – Og vi har en ny konge som tydelig sier at han håper på Guds hjelp og folkets tillit og støtte, ja, da er dette fortsatt et godt vers å gå til.

Tilflukten til Gud og hans ord, er som et stort varmt teppe, som en ekstra kraft og som et tydelig lys i dager som er tunge.