Har du noen gang vært så trøtt og sliten at tanken på å gjøre noe som egentlig skulle være gøy bare får deg til å sette deg ned og grine? Sånn hadde jeg det noen ganger da barna var små og vi skulle på ferie. Jeg hadde begynt ferie fra jobben, skolenferien var begynt og jeg skulle pakke slik at vi kunne komme oss av sted…

Jeg husker hvor lite motivert jeg var til å sette i gang og så innmari sliten. Jeg satt meg ned og gråt for hvordan skulle jeg orke å reise på ferie med alle de forventningene, alt dette styret og null overskudd? Men av og til hjelper det å grine litt og så reise seg opp og sette i gang. Vi kom oss alltid av sted, litt skjelvende, men vi dro og ferien ble vel egentlig bra etterhvert.

Nå er det igjen juni, det er litt hurlumhei med avslutninger og barnevakter og jeg på ingen måte sliten, men likevel finner jeg disse versene fra Bibelen både trøstende og utfordrende:

Matteus kapittel 11: 28 – 30
«Kom til Meg , alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile! Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres. For Mitt åk er gagnlig, og Min byrde er lett.»

Denne invitasjonen fra Jesus til oss er fantastisk! Vi skal få hvile, sjelen skal få hvile – og noen ganger er det akkurat det vi trenger. I hverdagens turbulens er det kanskje sjelen som strever mest med å finne ro og få nok tid til å hente seg inn. Det er hos Jesus den beste hvilen finnes.
Men disse versene sier også noe annet: Ta mitt åk på dere – hva er Jesu åk? Kan dere tenke dere det? Hva var Jesu byrde?

Å vise folk hvem Gud er? Å møte menneskers behov? Han var opptatt av andre, opptatt av å gi Gud ære. Han sier også Mitt åk er gagnlig ( nyttig) hva kan et nyttig åk være? Et åk hjelper kroppen til å bære tungt og til å gå rakrygget. Og når du bærer et åk må du se framover, ikke se tilbake, se på folk du møter, og det er kanskje både Jesu åk og byrden han bærer. Å være tilstede for andre.

Men Jesus sier at min byrde er lett – det vil si at når vi tar hans åk på oss så er det ikke en tung bør. Det er lett, det er en invitasjon til en vandring sammen med Jesus. Og det er en hjelp til å vende blikket bort fra oss selv og på Jesus.

Jan Magnus Bruheim har skrevet et nydelig dikt som er slik:

Um å bera

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.

Men fatigsleg, liti og arm

er den glede
som du vil ha åleine.

Hjelpelaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn –

Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Dette diktet sier noe om fellesskapet mellom oss mennesker, men fellesskapet med Jesus er av et helt annet kaliber: Det har kraften i seg til å sette oss fri fra det som tynger, gi oss nytt mot og hjelpe oss til å ha fokus på ham og livet med ham.

Dette vil jeg at vi skal tenke på når sommeren kommer. Når livet blir heftig og sjelen trenger hvile – da kan vi komme til Jesus og få nettopp det!