Husbonden og jeg gikk etter en del overveielser til innkjøp av en trepion. Vi har ikke vært så heldige med andre pioner vi har hatt tidligere, de har bare blitt mindre, mer pjuskete og til slutt ikke noe annet enn noen få blader. Så for fire år siden kjøpte vi en trepion. De er ganske dyre så her ble det plantet etter alle kunstens regler og spenningen var stor det første året… Det kom blader, men ingen blomst. Ok, tenkte vi, den skal sikkert etablere seg, men husbondens øyenbryn fór opp og ned på pannen hans (dårlig tegn). Det andre og tredje året kom det en knopp og en vidunderlig vakker blomst. Husbondens øyenbryn falt nesten til ro. I år er vi nær i ekstase for det er fem knopper, de vokser, den ene er i ferd med å åpne seg, as we speak! Det gledes! På samme måte har vi et plommetre som tok seg uhorvelig god tid før det ga frukt. Jeg måtte til og med true med å hugge det ned, men da kom det frukt i mengder og det fortsatte i mange år til det kom sykdom på treet. Da trådte husbonden til og sagde av alt som var sykt. Treet tok seg opp og skjøt igjen friske skudd og greiner. I fjor bar det frukt.

I livet er det også slik, det tar tid å etablere seg, slå ut i blomst så og si. Det tar tid å bære frukt. Om vi blir rammet av sykdom eller ulykker kan vi komme tilbake igjen. Ikke alltid på samme måte som før, men likevel i stand til å bære frukt og være til glede for Gud og de omkring oss.

Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver gren som bærer frukt, beskjærer han, så den kan bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett ikke gjøre noe. Joh. 15:2-5