Ved et nytt år er det for mange en tradisjon å ta en kikk på året som har gått og deretter finne et nytt forsett eller mål for året som ligger foran. Eller, som også mange gjør, kan man bare legge det som har vært bak seg uten særlig ettertanke og gå løs på året som ligger foran. Det er lett å gå inn i samme sporet som har vært, men 2020 har vært et mer spesielt år enn de foregående. Jeg vil tro at ingen har lyst på et nytt år med sosial distanse, ikke klemme sine nære og kjære eller gå med munnbind. Selv om dette året har begynt med sterke restriksjoner på hva vi kan gjøre, har vi kanskje gjennom øvelse blitt flinkere til å se muligheter i det vi kan gjøre? Innenfor disse rammene kan jeg likevel legge mine mål om å gå ut i naturen, lese mer målrettet og øve meg på å lytte etter hva Gud vil si meg gjennom sitt ord. Ordet jeg leste idag, minnet meg på både å sette meg mål, gjøre det som må til for å nå målet og ikke minst å holde ut.

Idag ble jeg inspirert av denne bibelteksten :

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

1. Kor 9;24-27

Se på disse bildene! Hva ser du?

På det første bildet: En drøm om å nå de fjerneste fjelltoppene? Eller det som er helt nær? En vei som gir utsikt og kanskje oversikt og som forsikrer deg om at det er helt greit å ha som mål å komme seg ned på flat mark igjen.

På det andre bildet: Ser du trærne som stenger for sola? Eller er det sola som trenger igjennom trærne og liksom smelter trestammene?

Det er jeg som velger perspektivet, men det er gjenom Guds Ord vi får veiledning og visdom til å ta de rette valgene.