Sommeren er for mange tiden for å besøke familie og venner. Vi avtaler, gleder oss og prøver å tenke på hva som kan være belastende både for vertskapet og vi som skal komme på besøk. Det er ikke bare enkelt å bli revet ut av sine deilige vaner og måtte ta hensyn til andre som plutselig har invadert huset, legger ting både her og der og tar plass. Samtidig overstråler gjensynet, gleden over å enda en gang å få være sammen, se hverandre fysisk og snakke sammen gjennom dager og lange, lyse kvelder, disse egentlig minimale ulempene.

I sommer var vi en tur til Arendal på besøk til familien. Hver kveld satt vi ute og så mot vakre Torungen fyr og kjente sommernatten senke seg. Det var utrolig vakkert, men litt kaldt og. Faktisk så kaldt at vi hentet et stort teppe, lot meter´n fare og krøp godt sammen. «Ja, nå har vi teppefellesskap», sa vertinnen og så lo vi litt av det.

Etterpå tenkte jeg på at slik er fellesskapet også, tett, varmt og vi deler.

Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm? Om en blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort.

Forkynneren 4; 9-12

Fellesskap, enten det nå er under et teppe en kjølig sommerkveld eller når vi møtes i forskjellige sammenhenger, handler om å dele, være nær og være oppmerksom. Det krever litt, mer gir uendelig mye mer.