Dette sier reven i en av Æsops fabler når han etter flere forsøk på å få fatt i rognebærene må gi opp. Jeg kom på dette utsagnet da jeg gikk en tur og så rognetrærne bugne av bær. Hvorfor har dette ordtaket blitt en del av vår kultur og historie? Vi sier det når vi ikke får noe vi har lyst på og blir litt snurt på grunn av det. Jeg har ikke tenkt på dette som noe annet enn en konstatering at slik er det av og til. Da jeg så disse knallrøde bærene henge der mot en stor blå himmel, tenkte jeg at når jeg blir nektet noe eller når jeg innser at dette får jeg ikke tak i samme hva jeg gjør, hvordan er følelsene mine da? Er jeg i stand til å se at dette ikke er bra for meg? Er jeg i stand til å se at når det gjelder disse «bærene», bør jeg faktisk være takknemlig for at de er utenfor min rekkevidde? Neida, ofte blir jeg like sur som reven, men noen ganger, etter litt tid, kan jeg si med Paulus:

Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.

1.Kor 6;12

Jeg må erkjenne at ofte, veldig ofte, kan jeg i ettertid se at det jeg hadde lyst på slett ikke tjente til det gode verken for meg eller dem rundt meg. Derfor kan det være på sin plass å tenke etter: er det sant, er det godt, er det noe jeg virkelig trenger? Da kan det hende at jeg kikker opp på rognebærene og tenker: de er fine, men passer best som fuglemat…

Naboen mater fugler. Det gjør vi og, men bare når det ikke er noe mat å finne ute. Naboen derimot mater hele året. Det har han begynt med i år og vi har en strøm av fugler som sneier forbi kjøkkenvinduene våre, lander i plommetreet og kvitrer muntert på vei fra et herlig matfat. For tiden er det mest spurv som sitter i treet og skravler, ja, det er slik det høres ut. Det er koselig, men det minner meg om at det er en balanse i dette å sørge for seg selv og bli sørget for. Blir disse spurvene «lært opp til» at mat finner man i en beholder eller må man faktisk ut på vingene og fange sin egen mat? Kanskje de lærer begge deler? For mens plommene modnes ser vi også at de fanger insektene som har begynt å krype rundt i treet.

Kanskje de er som oss? Et behov for sikker forsyning og samtidig frihet til å søke sitt eget?

Jeg tenkte på dette verset i Bibelen:

Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver.

Matt. 10;29-31

Dette er Guds omsorg for oss, for sitt skaperverk! Og dette nydelige diktet utdyper det enda mer:

Ikke en spurv til jorden
uten at Gud det vet.
Ikke en sjel mot døden
uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet,
ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det,
han som er over alt.

Tro det når stormen herjer
bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
du med en smerte går.

Tro det når noe brister
uten å vokse frem.
Tro det når noen mister
det som var alt for dem!
Tro det når håp går under
uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden!
Det er et ord til deg.

~ Ingeborg Prytz Fougner

Jeg gikk en tur i regnet og nysgjerrigheten ledet meg inn på en ny vei. Veien gikk forbi en ny veiskjæring. Midt i denne kunne jeg se forskjellige lag i fjellet, nydelige, fargerike lag som nesten laget en regnbue i steinen. Midt i denne «regnbuen» lå det en trekant av steiner som jeg lirket løs og tok med meg hjem. Husbonden som også var med på turen sa at det var vel ikke alle som ville se på disse steinen som en skatt, men det gjorde altså jeg. For noen er vakre steiner en skatt, for andre er de stein, en helt vanlig ting som ligger på bakken. Jeg tok altså steinene med meg hjem, de var ikke så tunge, men de ble jo det etterhvert, de var ganske skitne på baksiden og jeg så ut som om jeg hadde gravd skikkelig i søla. Jeg følte meg ikke så veldig stilig da vi gikk videre, men det var jo en skatt og de skulle med hjem, det var sikkert. De ligger vakkert på et lite bord om minner meg om skatter som plutselig glimter til.

Hva vil jeg med denne historien? Skatter kan være forskjellige ting for folk. Skatter kan kjennes som et funn av gull og bli viktige. Jeg samler ikke bare på fine steiner, men også på bøker, dikt, Guds Ord og fine folk. Når jeg finner gull enten det er en stein eller et bibelvers som taler til meg tenker jeg på det som står om Guds rike:

Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.

Matt13;44

Det er verdt å slite litt, satse for å få skatter som kommer i vår vei, enten det er planlagt eller tilfeldig. Guds Ord er mitt daglige gull. Har du prøvd et daglig vers? Kanskje det er gull for deg og?

Jeg legger planer. Du legger vel også noen planer? Men hvordan er det med gjennomføringen? I helgen bodde vi et sted hvor noen tydeligvis hadde lagt mange planer. De var påbegynt både her og der, men det var mye som ikke var helt avsluttet. Det var faktisk så mange påbegynte ting at jeg kjente utmattelsen komme sigende på. Jeg begynte med en gang med å sette meg på min høye hest og erklære at jeg er nå mer ryddig enn dette…

Joda, kanskje i det ytre, men jeg har nok en del uryddigheter som kanskje ikke ligger helt oppe i dagen, men litt skraping på overflaten er dessverre ganske avslørende også for min del…

Jeg legger planer, men jeg må vel innrømme at jeg er ikke så god som jeg gjerne vil være til å gjennomføre og få en ordentlig avslutning på prosjektene. Jeg synes alltid at den morsomte fasen i et prosjekt er planleggingen og å sette igang, men så er det den delen der det gjelder å holde ut, gjennomføre og avslutte. Er jeg alene om prosjektet er det lett å la det fisle ut, men er jeg sammen med noen om det, da er det så mye lettere å holde ut! Da kan vi oppmuntre hverandre og styrke hverandre der den enkelte er svakest.

Uten rådslagning mislykkes planene, når mange gir råd, skal de lykkes

Ordspråkene 15;22

Når en rådslår, lykkes planene. Hold råd før du fører krig!

Ordspråkene 20;18

Si til Arkippos: Se til at du fullfører den tjenesten du har fått for Herren

Kol 4;17

Bibelen er full av gode råd om hvordan vi kan takle livet og når jeg leser i den og ser det allmenmenneskelige i disse, kan jeg få noen aha-øyeblikk! Slik jeg leser disse sitatene er det klart at planer skal man så ofte som mulig gjennomføre sammen med andre eller i det minste ta andre med på råd, da vil de lykkes!

Det er august og sommeren har gått over i den mer fullmodne fasen. Bøndene har tatt håslåtten og det som var grønne enger har mer blitt gule og stubbete marker. Jeg har tenkt på «grønne enger» som uttrykk. Da ser for meg det duvende grønne landskapet, der jeg kan slenge meg ned i gresset uten tanke for annet enn å nyte en blå og nesten skyfri himmel. Det er sjelden jeg gjør akkurat det, altså legger meg på en grønn eng og kikker opp i lufta. Stort sett har jeg ett eller annet prosjekt som skal gjennomføres, en oppgave som venter eller den generelle uroen over noe jeg burde, skulle ha gjort. I Salme 23 i Bibelen skriver David om Guds omsorg som en grønn eng med vann og hvile, trøst og beskyttelse. Det er jo fantastisk! Når jeg tenker på grønne enger, tenker jeg mest på sauer som ligger der og slapper av, men er det bare det de gjør? Om jeg tenker litt etter så er de faktisk også virksomme. De spiser, får i seg næring, de leter etter de beste og mest næringsrike gresstustene, tygger drøv, mediterer og de samhandler med de andre sauene på enga. Så da spør jeg meg, burde jeg lage meg en «grønn eng» som jeg kan oppsøke eller legge inn et fast stopp på i løpet av en dag? Et sted for å la tiden drive forbi litt, uten å være direkte uvirksom, gjøre som sauen ta til meg næring for ånden og sjelen uten å føle at klokka tikker?

Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.

Salme 23

Kanskje du også trenger en grønn eng, midt i alt?