Jeg går på leting etter modne bær i hagen. Jeg har sett at flere av mine venner har vist fram modne jordbær på diverse sosiale plattformer, men mine bær viser ingen tegn til rødme! Hvorfor er det slik? Er det ikke like mye sol, varme og stell i min hage som i de andres? Eller er det ikke det som er cluet? Har jeg en senere sort, en som trenger mer tid på å modnes, få den klare røde fargen og den nydelige søte smaken?

Det samme er det med epletreet. Det ene eplet henger der så lite og grønt, skal jeg måtte vente helt til høsten før det kan plukkes ned?

Disse bærene har fått meg til å tenke på at slik er det med oss mennesker og, den samme syklusen. For å bli modne må vi være kart, som husbonden sier: «grønne og uspiselige!». Noen av oss trenger mye lengre tid på å få visdommens sødme og noen får den ikke i det hele tatt. Noen av oss virker modne på enkelte områder, men kan være utrolig barnslige på andre.

Jeg tenker at den gjennomgående modningen kommer først når Gud får gjøre oss modne og når vi lærer å se på hverandre gjennom Guds blikk.

Og det var han som ga noen å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når framtil enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.

Ef 4;11-13

…men det hadde vært stas med noen røde bær, litt snart….

• 

• 

Kjenner du til dette med å utsette ting du skulle ha gjort, eller beslutninger du skulle ha tatt? I tilfelle, velkommen i klubben!

Mitt siste utsettelsesprosjekt er ikke så uventet et nytt strikkeoppdrag. Ironien i det er at jeg har ivret veldig for å få oppdraget og alt var fint til jeg oppdaget at jeg måtte lære meg noe nytt. Det var da vegringen satte inn for full kraft. Det var ikke måte på hvor mye annet jeg burde gjøre ferdig før jeg kunne gå i gang med dette! Jeg har sett på instruksjonsvideoer og til en forandring har jeg lest hele oppskriften nøye, likevel…. jeg kvidde meg.

Så i går begynte jeg – det var ikke vanskelig i det hele tatt! Surprise, surprise!! Jeg skjønner ennå ikke alt, jeg kommer nok til å måtte rekke opp, men jeg har begynt!

Og beslutninger? Samme kjøret. Det ser så vanskelig ut. Jeg har så mange om, men og hvis. Skal, skal ikke, hva vil andre si? Når jeg endelig får bestemt meg og tørr å ta steget er det ikke vanskelig, i hvert fall ikke så vanskelig som jeg hadde tenkt.

Slik er det i forholdet til Gud og. Han utfordrer oss til å ta steget, invitere ham inn og bli kjent med ham.

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og jan med meg.

Johannes Åpenbaring 3;20

Ta steget! Gud vil det beste for deg.

• 

• 

Har du kommet over et barn eller to som har kommet seg opp på krakken foran oppvaskkummen, klart å nå fram til vannkranen og står i frydefull stillhet og fyller opp det som måtte være av beholdere i kummen? De tar for seg kopper, boller, glass og det som har en krumning i seg som kan fylles og lar vannet renne. De heller ut og, men det er bare for å begynne å fylle på nytt. De står der helt til hendene er iskalde og skrukkete eller en voksen kommer og fjerner dem fra stedet – utholdende med andre ord.

Hva er det med denne gleden over å fylle i ting? Jeg snakket med noen smarte damer for noen dager siden og kom blant annet inn på mindfullness, der man skal tømme hodet og tankene. Jeg trodde at dette hadde med meditasjon å gjøre, men ble minnet om at i kristen meditadjon skal man fylle hodet med Guds Ord, altså det motsatte.

Da begynte jeg å tenke på om Gud i sin visdom har lagt ned i oss fra begynnelsen – fryden ved å fylle, kjøre på med vann, godhet, kjærlighet, glede og fred til den renner over? Tenk igjen på barna du har sett som heller ut, fyller i og driver på – er det begynnelsen på å kjenne gleden ved å bli fylt av Gud og hans Ord?

Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden

Ef 5;18

La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.

Kol 3;16 -17

Guds Ånd minner oss om hans Ord og Ordet minner oss om alt det gode han har for oss, om vi lar oss fylle.

Har du brunsnegl i hagen din? Det har vi. Jeg har kjent raseriet herje når den har vært i pallekarmen og spist hvert eneste grønne strå. Jeg har omtrent grått når påskeliljene har stått igjen med nedgnagde blomsterblad og i fjor da solsikkene, min stolthet, som raget over to meter over bakken ble spist rett av under det strålende vakre blomsterhodet, gikk jeg trampende rundt i hagen en lang stund. Jeg har fortsatt ikke kommet helt over dette.

I år har det vært en lang kald vår og jeg har ikke sett noe til brunsneglen, men i går skjedde det. En diger, tjukk og velfødd snegl gled framfor døren vår. Vi holdt på å si farvel og vel hjem til barn og barnebarn, så når de var ute av syne hentet jeg fram redskap og hakket den i stykker.

Skal ordentlige kristne damer drive med slike aggressive handlinger? Det begynte jeg å tenke på etterpå da jeg kjente krigslysten dabbe litt av. Hvorfor går jeg og så mange hageentusiaster løs på brunsneglen, ja, til krig rett og slett? Det handler om å ta vare på hagen og det som vokser der. Beskytte arbeidet vi har lagt ned og ikke minst erkjenne at brunsneglen er ikke en del av den norske faunaen og hva bringer den med seg av goder?

Det er sikkert noen som kan argumentere varmt for hvorfor brunsneglen skal få leve, men for meg ble det et bilde på hvordan Gud ser på synd. Gud hater synd og gjør alt han kan for at vi ikke skal bli forført til å gjøre synd og å kjempe imot den. Jeg spør meg selv: er jeg like aggressiv mot synd i mitt eget liv som jeg er mot brunsneglen? Går jeg like målrettet mot det som fører meg vekk fra Gud, som jeg gjør når jeg ser en brunsnegl prøver å forsere kobberbånd og feromolkuler? Tror ikke det…

Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vinmarkene. For våre vinmarker står i blomst

Høysangen 2;15

Dette verset er en påminnelse om å være nøye med de små tingene i livet, ting som vi kan ta litt lett på. Små rever kan gjøre stor skade, små snegler likeså og ikke minst de «småsyndene» som vi lar være å gjøre noe med.

I dag tenkte jeg på prioriteringer. Vi legger planer, tenker framover, ønsker og planlegger for at det ene og det andre skal skje. Når alt kommer til alt, hvor viktig er det? Jo, vi skal tenke framover og det er lurt å legge en plan for hva vi ønsker å gjøre, men når det kommer til det virkelig viktige er det ikke da relasjonene, de menneskelige kontaktene vi har som er det virkelig viktige? Har vi ikke lært i løpet av det siste året hvor lite vi kan planlegge og framfor alt hvor uendelig viktige de menneskelige relasjonene våre er?

Fordi jeg er fullvaksinert og likeså naboen, kunne jeg gi henne en god klem på bursdagen, det var herlig! Det var nok en påminnelse om forandring og om takknemlighet for arbeidet noen har lagt ned for å gjøre dette mulig. Da blir jeg takknemlig for den gode relasjonen vi har, da blir dagens hendelse det som opptar meg og ikke framtidens muligheter eller begrensinger. For blant det vi har lært dette året er at vi vet ingenting med sikkerhet, vi kan bare håpe.

Så når jeg idag tenkte på dette verset…

Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.

1.Tim.2;1

var det med tanke på den oppgaven hver enkelt av oss har: å be for mennesker og ikke minst takke for hvert enkelt menneske som krysser vår vei. Det er ikke lett, for jeg vet med meg selv hvordan jeg av og til strever med å takke for alle mennsker jeg treffer, men med Guds hjelp er det mulig. Dessuten tenker jeg, i mine beste stunder, at det er nok noen som sliter med å takke for meg og. Dette verset er en god formaning og gode formaninger skal man ta på alvor.

I mai måned 2021 døde Eric Carle, bildebokskaper og illustratør. Han hadde gjennom sitt virke laget fantastiske og vakre bildebøker. Særlig er han kjent for å lage boken Den lille larvern Aldrimett eller som den heter på engelsk The Very Hungry Caterpillar. Boken kom ut i 1969 og har siden fascinert og gledet uttallige barn og voksne verden over. Boken handler om en liten larve som spiser seg gjennom diverse frukt, kaker, is, grønnsaker og annet til den forpupper seg og blir gjenfødt som en sommerfugl. Boken er kommet i mange slags utgaver og «spinn off´s», men kjernen er den samme. En liten sulten larve og mirakelet som skjer ved at den blir en sommerfugl.

Denne boken handler for meg om forvandling og den minner meg om Guds fantastiske skaperverk. Daglig ser jeg forvandlinger i naturen. Knopper springer ut til nydelige blomster, mens blomster som har stått i kanskje en hel måned og gledet meg og naboen begynner å visne og går over i en ny fase. Carle har sluttet å lage bilder, men vi har fottrykket etter ham.

På ulike måter blir vi forvandlet, vi går fra noe over til noe annet og slik er livet, men Gud vil noe mer med oss enn bare å være en del av et kretsløp. Den forvandling som han vil se hos oss er av en helt annen karakter for han har bruk for vårt hjerte, hode, hender og føtter til sin gjerning og sitt arbeid.

Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.

2. Kor.3;16 – 18

Det høres vel ganske digg ut å bli forvandlet fra herlighet til herlighet, men dette er Guds verk i oss når vi følger hans ord og veiledning. Det er en kontinuerlig øvelse, men alt er mulig for den som tror, og med Guds uendelige hjelp, nåde og barmhjertighet.