Vi er så heldige å ha en hage. Hagen vår er ikke så krevende for her er det mye fjell og lyng, men vi har en del roser. Når vi kjøper roser så vil vi gjerne at de skal dufte godt og at de skal være remonterende, helst. Hvorfor remonterende? Jo, da kan vi nyte blomsterprakten flere ganger i løpet av sesongen. I år har rosene blomstret som om de skulle ha betaling for det. Så har de hatt en ganske lang pause hvor det tilsynelatende ikke har skjedd en ting. Nå har remonteringen begynt og er helt vanvittig. Noen blomstrer ikke så rikt som første runde, mens enkelte andre; sterkere, større og mer intense enn første blomstring. Det er en sann glede!

Jeg har lurt på om det er slik med oss mennesker og? Vi er i vår ungdoms blomst og glans, så kommer noen år hvor vi er mer eller mindre i tåka av jobb, familieliv og masse forpliktelser, så blir vi pensjonister og forpliktelsene minsker og vi tenker: Er det fortsatt bruk for meg? Da ligger mulighetene der til igjen å revitalisere interesser, kunnskap og evnen til omsorg som vi har lært etter mye strev. Da kan vi på nytt skyte friske skudd og bli både friskere og mer intense enn før. Er det slik eller er det ønsketenkning? Vi som har valgt å følge Kristus og tro på Gud, har noen herlige løfter i Bibelen:

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes

Salme 1;1-3

Flott, ikke sant? Vi vil jo gjerne vise noe godt igjen etter oss og ved å velge Guds vei, kan vi det.

Du gir meg kraft som en vill okse og salver meg med den friskeste olje.

Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.

Salme 92;11 + 15

Dette gir håp, eller?