Har du tenkt på hvordan vi blir formet av mennesker, arv, miljø og ulike omstendigheter som skjer i løpet av livet? De av oss som har hatt en god og trygg oppvekst har noe ekstra å bygge på og det er det grunn til å være takknemlig for. Vi blir alle påvirket og formet av de vi møter, dem vi lever med og omstendighetene vi må forholde oss til. Vi er bevegelige og under forming særlig i unge år, men jeg har tenkt på hvor viktig det er at jeg ikke stivner i en form når årene går og jeg (utrolig nok) ikke er like ung lenger. Det sies: Vi lærer så lenge vi lever, men kan vi samtidig si at vi formes og dannes så lenge vi har et åpent sinn og er klare for å ta imot lærdom, ny kunnskap og nye erfaringer? Jeg håper det.

Men nå, Herre, er du vår far! Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd.

Jes 64;7

Jeg tenker at det er en god ting å bli formet av Gud, ikke alltid behagelig, men til syvende og sist godt for meg og godt for dem rundt meg. Gjennom det Gud gjør i meg og med meg får jeg tro at jeg blir en bedre utgave av meg selv, mer som den jeg var ment til å være. Jeg kan ikke si at alle hendelser og utfordringer jeg har møtt, har vært av det slaget jeg har jublet for, men i ettertid har jeg sett at Guds plan og tanke for meg har vært god. Kanskje det er/har vært slik for deg og?

Se på disse krukkene, de er av samme materiale, men forskjellige, slik er mennsket og, fint laget i hver vår form.

I et forvirret øyeblikk trodde jeg at SV (Sosialistisk Venstreparti) en gang hadde hatt «Tell godene» som slagord. Selvsagt tok jeg feil, for slagordet var «del godene». Faktisk synes jeg at begge varianter er aldeles utmerkede slagord og verdt å tenke på, for hva inneholder de egentlig?

«Tell godene» – ja, bør ikke det nærmest være en daglig øvelse? Være takknemlig, tenke over alt vi har å være takknemlige for og slik skape en grobunn for glede i livene våre. Skal det bli noe mer enn en overfladisk tanke, som at jeg vet jo: fordi jeg lever i den über-privilegerte delen av verden har jeg veldig, veldig mye å være takknemlig for, så må jeg nettopp derfor gå dypere i meg selv og kjenne etter – er jeg takknemlig for dette, virkelig takknemlig, eller er det en følelse av plikt?

«Del godene» Har jeg noe å dele? Ja, jeg har vel egentlig alltid noe å dele med andre, om jeg tenker meg om. Dessuten blir mitt liv rikere om jeg deler med andre. Slagordene er nok tenk i et samfunnsperspektiv og ikke slik jeg anvender dem på et personlig plan, men det gir samklang med mitt liv og det jeg ønsker å bruke det til.

Det er godt for meg å telle alle mine goder og det er godt for meg og samfunnet rundt meg at jeg deler det jeg har fått.

Være alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus

1. Tess. 5,16-18

Disse oppfordringene kan jo virke voldsomme når dagene er vanskelige og livet ikke flyter så behagelig som vi gjerne vil ha det. Men om jeg velger å se på mine goder, velger å be og legge fram alle ønsker og begjæringer og takke uansett, ja da vil om ikke annet mine tanker vende seg i en mer positiv retning. Det er lov å prøve, vettu.

Har du noen gang fått en nyhet eller beskjed som har satt et støkk i deg og som har lagt seg som en tung klump i magen? En melding som du ikke kan gjøre noe med, bare vente og se hvordan det går? Slik er det med meg av og til. Jeg kan ikke gjøre noe, bare vente. Det gir min livlige fantasi muligheter for å drive med en sport den faktisk kan ekselere i: katastrofetenkning. Jepp! Det er det mye av, men er det til hjelp for meg? Ikke i det hele tatt! Jeg blir bare utslitt og hodet surrer og går i det samme kjøret uten at det skjer noe positivt. Jo, forresten det gjør det! Jeg blir nødt til å søke i Guds Ord, finne trøst, finne hjelp og en utvei til å få disse hoppende skrekk-tankene til å roe seg ned. Og – klart at det finnes trøstende og gode ord, men det som kom mot meg og landet frykten denne gangen var dette:

Dersom ikke Herren var min hjelp, ville min sjel snart bo i stillhetens land. Om jeg måtte si: Min fot vakler! – da holder din miskunnhet meg oppe, Herre! Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjert, da fryder din trøst min sjel.

Da blir Herren meg en borg, min Gud er min tilfluktsklippe.

Salme 94; 17-19 + 22

Dette er gode ord å holde fast på og min daglige øvelse bli da å lese disse ordene, velge å tro på dem hver gang en ny livlig katastrofetanke begynner å røre på seg. Det hjelper.

• 

• 

Denne setningen er hentet fra en nydelig novelle av Alf Prøysen. Novellen heter Je og handler om en gutt som plutselig oppdager seg selv som individ. Det er noe forunderlig og betagende ved den første oppdagelsen at hver enkelt av oss er et helt menneske med vår egen vilje, tanker og en historie som blir skapt etter hvert som livet tar oss videre.

Men vi lever ikke alene og når jeg blir altfor opptatt av meg og mitt, og det individuelle blir målestokken for livet, da er ikke livet så bra. Her en dag tenkte jeg på hvor mye bedre jeg har det når jeg er opptatt av andre. Når jeg ikke fokuserer på mitt avgrensede liv, men heller ser utover og deltar uten så veldig mange vurderinger om saken tjener meg og mitt.

Den ene strør ut og får enda mer, den andre holder tilbake mer enn rett er, og det blir likevel bare fattigdom. Den som sprer velsignelse skal trives. Og den som lesker andre han blir selv forfrisket.

Salomos ordspråk 11; 24-25

Det handler egentlig bare om å løfte blikket, se skjønnheten i omgivelsene og folkene vi kan møte, sånn rett utenfor døra. Da ligger kanskje mulighetene rett der foran deg.