Husker du første gang du fant kråkesølv? Hva trodde du at du fant da? Ordentlig, verdifullt sølv som fikk hjertet til å banke litt raskere og tanken på hvor mye snop du kunne innkassere for dette raste av sted? Eller var du sammen med en som ganske nøkternt kunne fortelle deg at dette på ingen måte er verdt så mye som sølv og at det også kalles glimmer. Jeg var nok i den første kategorien, men bare en kort stund fordi noen raskt fikk meg ned på jorden igjen. Minnet om denne hendelsen fikk meg til å tenke på ting vi kan bli fascinert av. Vi kan se eller oppleve noe som ser veldig flott og fint ut, men er det virkelig slik det ser ut til? Er det ekte vare? Jeg kjenner det på meg selv, for jeg kan virre rundt og bli veldig opptatt både av ting og tanker. Jeg kjenner også på at jeg ikke har så veldig lyst til å sjekke grundig om dette jeg nå er så fascinert av er «the real thing». For da kan det jo vise seg at denne tilsynelatende fine tingen faller like lett fra hverandre som når jeg pirker litt borti kråkesølvet.

Det er som med troen. Jeg vil gjerne ha en prøvet tro, en tro som holder også når det røyner på, men jeg har ikke så lyst til å utsette meg for ubehaget som følger med. Likevel, det handler om å se forbi dette som bare varer en kort stund, for så å nyte godene etterpå.

Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troren blir prøvet skaper det utholdenhet. Men utholdenhet må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel

Jak;1:2-4

Har du hørt uttrykket, «hel ved»? Ja, om vi holder ut, er vi i ferd med å bli nettopp dette: «hel ved». Det er jo noe å sikte mot, eller?