Vi er svært opptatt av været. En dag sa jeg til husbonden: Idag skal det bli sky bak en sol! Han lo godt da og sa: det er umulig, den må i tilfelle være foran. Ok, jeg sa selvsagt det omvendte av hva jeg mente. Det skulle være «sol bak en sky» og det er et fenomen vi kjenner godt til. Så begynte jeg å tenke: er det slik at dette var en helt løsrevet forsnakkelse? – liksom hentet ut av lufta eller sier det noe om hvordan jeg tenker? Når det er «full sol» i livet mitt ikke en mørk sky av bekymring i nærheten en gang, er det da slik at jeg klarer å finne noe å bekymre meg for? For eksempel: Vi er friske nå, men vi kan bli syke. Ja, det er klart vi kan, men skal jeg la den tanken overskygge faktum at jeg og vi er friske, har det bra og er i stand til å nyte livet? Og om vi nå skulle bli syke: – er ikke Herren vår lege og finnes det ikke gode og kompetente leger? Lar jeg disse tankene styre livet mitt, slik at jeg alltid har en viss porsjon bekymring som jeg sleper med meg? I mine beste stunder vet jeg at dette er virkelig tullete og at det er en helt unødvendig byrde, men så er det dette med å ta tak i disse tankene da og avsløre dem. Her har jeg noe å innta, kanskje du og? Det finnes mange gode råd for å takle slike tanker og følelser, men de beste finner vi i Bibelen:

For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.

2. Kor 10;4-5

Hvordan reagerer du når du får et råd? Blir du glad, takknemlig, sur, sint, kanskje til og med fornærmet? Tenker du: komme her og … tro at du vet bedre enn meg…!!! For min del handler reaksjonen dessverre om hvem er det som kommer med rådet og i hvilken sammenheng det kommer. Når råd kommer der jeg absolutt ikke har bedt om det eller når jeg føler at rådgiveren egentlig sier: jeg vet bedre enn deg. Ja, da kan jeg gå kraftig i lås og bli usannsynlig sur. Jeg kjenner skamrødmen kommer sigende bare jeg skriver dette. For jeg vil så gjerne være litt mer imøtekommende eller i hvert fall ikke ta helt av når rådene kommer, enten de er bedt om eller ikke.

I Bibelen leser vi om at det er viktig med rådgivere:

Planer blir til intet uten rådslagning; men hvor det er mange rådgivere, har de framgang

Ordspråkene 15;22

Det er viktig å tenke på – ikke avvise alle råd fordi de kommer fra en «feil» person. Kanskje jeg kan oppdage noe viktig, noe jeg ikke har tenkt på før? Det handler vel også like mye om mottakeren som av rådgiveren?

Når du straffer en spotter, blir den uforstandige vis, og når du lærer en vis, tar han imot kunnskap

Ordspråkene 21;11

Det hadde selvsagt vært stas å kunne ta imot råd med sinnro og vurdere dem før de blir fulgt eller forkastet. Jeg er under opplæring og jeg minner meg på at Jesus er den ultimate rådgiver, han trenger seg ikke på og jeg kan be om råd når jeg trenger det.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herrdømmet er på hans skulder og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig far, fredsfyrste.

Jes. 9;6

Når du reiser på ferie regner jeg med at du låser alle dører, lukker vinduene og passer på at ingen skal kunne bryte seg inn. Kanskje du til og med har en god nabo som ser etter at alt er i orden med huset ditt så lenge du er bortreist? Jeg er så heldig at jeg har en god nabo som henter posten og ser etter at alt er slik det pleier. De er våre husvoktere og det er jeg takknemlig for. Når vi er bortreist er det å ha en vokter et gode, men ville jeg være like begeistret om naboen så det som sin plikt alltid å sjekke hva jeg driver på med også når jeg er hjemme? Det kommer an på forutsetningene. Hvis jeg har invitert naboen til å sjekke innom, «holde litt styr på meg» rett og slett, ja da er saken en annen. Hvis nå naboen blir litt vel ivrig i tjenesten, vil jeg da huske at jeg inviterte til dette? Slik at jeg ikke irriterer meg, men er takknemlig? Det er en fin balanse mellom å være en hjelpsom og en plagsom vokter. Når jeg inviterer Gud inn i mitt liv inviterer jeg ham også til å holde styr på meg. Det vil si at han vil minne meg på ting jeg burde gjøre og ting jeg burde avstå fra. Dette er både gode og plagsomme påminnelser. Jeg trenger å minne meg selv på at dette har jeg lagt opp til selv, at det er et gode for meg. Når jeg ergrer meg vet jeg at det er jeg som må gjøre en forandring. Det er det beste for meg, selv om det ikke kjennes ut slik i øyeblikket. Belønningen kommer senere, helt sikkert!

…Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves

Salme 127;1

Du er mitt skjul, du vokter meg for trengsel; med frelses jubel omgir du meg. Sela

Salme 32;7

Har du noen gang vært sint eller irritert på Gud? Jeg har. Kanskje ikke så sint, men i hvert fall irritert. Jeg har flere ganger enn jeg har lyst til å tenke på, sagt høyt eller for meg selv at : dette her kunne du ha fikset på en bedre måte, du som er allmektig og alt… Jeg føler meg egentlig i godt selskap, til en viss grad, for om du leser i Salmene ser du hvordan David bærer seg over sine fiender og klager over alt han må gå igjennom.

Hva er forskjellen mellom meg og David? Utenom det helt åpenbare… Jeg blir sur, snurt og snur meg vekk fra Gud, mens David klager og bærer seg til Gud. Han holder linjen og samtalen med Gud åpen hele tiden. Derfor kan han forandre holdning og standpunkt i løpet av noen verselinjer, mens jeg bruker en dag og kanskje enda lenger på å innse at Gud har rett likevel.

Dessuten, Gud har aldri trengt seg på noen, han venter på en invitasjon til å blande seg inn i livet mitt og gjøre noe. Kanskje jeg skulle tenke litt mer på det når jeg begynner å kjenne på irriterte tanker eller lure på om vi har en knute på tråden… For den er det nok jeg som har klart å lage….

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Åp. 3;20

For noen dager siden så jeg en reportasje på TV om tilfluktsrom. Dette er det mange som er opptatt av for tiden. Rett etter andre verdenskrig ble det bygget tilfluktsrom i mange nye bygg, men det har man sluttet med og nå står de gamle tilfluktsrommene fulle av ting som skal lagres eller bare rusk og rask. Mange spør seg betimelig nok, hvor er mitt nærmeste tilfluktsrom? Og mange vennlige, informerte mennesker svarer på soiale medier.

Jeg begynte å tenke på både tilflukt og tilfluktsrom. Tilflukt kan være så mange ting. Noen finner tilflukt i naturen, andre i samvær med mennesker, andre i hobbyer eller aktiviteter, men tilflukt er vel det å komme vekk fra det daglige, det som trykker eller skremmer? – og det skremmende er det mye av i disse dager. Hvor tar jeg min tilflukt og hvordan ser det ut der, om det nå er et fysisk rom eller i mitt indre. Er det et sted, en lagerplass fylt av gamle ting og tanker? Eller er det et sted jeg jevnlig oppsøker og finner ro og ly i en urolig tid?

Jeg slår opp i en bibelordbok og teller 30 referanser til ordet «tilflukt» – et viktig ord. Bibelen snakker om Gud og Hans omsorg for oss som et sted, en tilstand å søke tilflukt i. Se bare her:

Bevar meg Gud for jeg søker tilflukt hos deg.

Salme 16;1

Bevar mitt liv og berg meg, la meg ikke bli til skamme, for jeg søker tilflukt hos deg.

Salme 25;20

Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær

Salme 46;2

Gud inviterer til et tilfluktssted, kommer du?