Når jeg skal skrive et innlegg på denne siden pleier jeg å ha notert en tanke, et biblevers eller sitat som jeg drodler litt rundt. Det er rett og slett forunderlig at nesten hver uke dukker det opp en tanke som jeg har lyst til å dele med dere. Det er kjekt og det hjelper meg til å holde «utkikk» etter noe å dele, noe å fortelle. Denne uka derimot har bare difuse tanker vandret gjennom hodet mitt, helt til jeg en dag kom på at dette skal jeg skrive noe om. Joda, jeg tenkte at nå har jeg det, men skrev jeg det ned? Nix! Og fordi jeg ikke skrev ned denne kjekke vesle tanken, så stakk den av og lot dette grå, difuse, tanketomme hullet bli fylt av ingenting. Jeg vet jo det at slik som hodet mitt fungerer så må ting skrives ned – og når jeg ikke gjør det, ja så flykter alle tanker – med mindre de virkelig har satt seg fast.

Så da jeg klamret meg til tredemøllen idag tenkte jeg at nå gjelder det å holde seg fast, for det gikk litt brattere og raskere enn jeg var helt komfortabel med. Så kom jeg på at selv om tankene mine glipper og de gode ideene uteblir så står Guds Ord fast. Det kan jeg alltid vende tilbake til igjen og igjen og finne oppmuntring og trøst.

Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den overlevering dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss. Men han selv, vår Herre Jesus Kristus og Gud vår Far, han som elsket oss og ga oss en evig trøst og et godt håp i nåde, må han trøste deres hjerter og styrke dere i all god gjerning og tale! 2.Tess.2:15-17

Guds Ord hjelper meg til å holde fast i det viktigste og når jeg gjør det, så letter faktisk tåka på andre områder også – det bør prøves…

En dag satt jeg og så ut på tåka som lå mellom husene, en våt og ganske ugjennomtrengelig tåke. Sånn er det med tåke, den dekker til og gjør omgivelsene uoversiktlige. Selv kjente omgivelser blir fremmede og litt mer urovekkende å bevege seg i. Jeg tenkte at mye i dagens samfunn er i grunnen ganske tåkete. Det er vanselig å orientere seg og det er mange faste rammer som ikke lenger er faste eller selvsagte slik de en gang var. Noen av disse rammene er det virkelig bra at er borte eller blitt flyttet på, mens andre skulle jeg gjerne ha sett blitt stående.

Nå er det jo heldigvis slik at den fysiske tåka, den jeg har utenfor huset, den letter og solen kommer fram. Tåka jeg av og til kan kjenne på inne i hodet mitt, ja den kan også lette og gi meg noen klare tanker innimellom. Men samfunnet… jeg vet ikke…

Det jeg vet er at det hjelper å ha en lykt, det hjelper å ha lys, det hjelper å ha noe eller noen som viser vei. Bibelen som har gode ord til den som befinner seg i tåka;

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Salme 119:105

Det er Guds Ord som kan hjelpe oss til å finne veien, den rette veien, trøste oss når verden rundt ser mørk og skummel ut og tåka ikke ser ut til å lette. For meg er det Ordet som skaper håp om veileding og klarhet. Hva tenker du?

Hørt om komfortsonen? Kjent på hvor behagelig det er å være i sin egen spesialdesignede komfortsone? Eller har du følt deg utfordret til å stige ut av dette behagelige og kontrollerbare stedet? Jeg liker meg veldig, veldig godt i komfortsonen. Jeg tenker av og til, faktisk veldig sjeldent på at jeg burde bevege meg litt utenfor, ja, om ikke annet så for å kjenne på hvordan det er. Det hender at jeg leser noe som utfordrer meg, noe som får det til å røske litt i mine godt innarbeidedete vaner. Da må jeg virkelig spørre meg selv om jeg ikke burde komme meg ut av denne deilige komfortsonen og gjøre noe nytt eller våge å handle der jeg ser det er nødvendig.

For noen dager siden leste jeg i Lukasevangeliet om Jesus som gikk inn i synagogen og underviste:

En annen sabbat gikk han inn i synagogen og underviste. Der var det en mann med en høyre hånd som var vissen. De skriftlærde og fariseerne holdt øye med Jesus for å se om han ville helbrede på sabbaten, så de kunne få noe å anklage ham for. Men han visste hva de tenkte, og sa til mannen med den syke hånden: «Reis deg og kom fram!» Han reiste seg og gikk fram. «Nå spør jeg dere» sa Jesus, «hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ødelegge liv?» Han så rundt seg på dem alle og sa til mannen: «Rekk fram hånden din!» Han gjorde det, og hånden ble frisk igjen. Da ble de helt fra seg av raseri og begynte å snakke sammen om hva de skulle gjøre med Jesus. Lukas6:6-11

Jeg ble veldig utfordret av dette avsnittet, for jeg vet ikke om jeg ville turt å bryte inn i gudstjenesten og komme med et slikt provoserende spørsmål, når jeg viste at mine fiender var der for å sjekke om jeg gjorde noe utenfor reglementet. Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt ville våge å gjøre noe som ikke var helt «innafor» i en slik sammenheng. Men Jesus gjorde det, ikke for å provosere eller henge ut, men for å møte et behov. Ville det stille seg anderledes om jeg så et behov og visste at jeg kunne bidra? Kanskje. Ja, kanskje hvis jeg ikke tenkte meg om, men handlet, jeg håper det. Det gjør jeg virkelig. Hva med deg?

Når skrev du et brev sist? Jeg tenker på med pen og papir og ikke lange SMS-er eller e-poster. Jeg tror jeg skrev noe som kan ligne på et brev rundt juletider, kanskje…

Det hender at jeg skriver brev til mine barnebarn som bor på den andre siden av landet, men jeg må innrømme at det er lenge siden sist. Min mor skrev ofte brev. Hun sendte lange brev, særlig når hun var på reise eller til bursdager eller når det var noe vanskelig og alvorlig som skulle formidles.

Brev er en fin måte å holde kontakten med venner og familie på. Det tar tid å skrive, skriveren kan få tenkt seg om og sjekket at det som skal formidles blir sagt på rett måte og mottakeren kan ta så lang tid det trengs for å fordøye det som blir formidlet. Det tar tid med brev, tenke, skrive, sende og for mottakeren – vente, lese, tenke, svare. Brevet minner deg på så mye mer enn bare det som er skrevet. Det forteller noe om den som skriver. Det minner deg om personen og felles opplevelser og mulige framtidige hendelser. Uansett om det er glede eller sorg brevet formidler så tar det samtidig personen som skriver med seg og du kan huske så mye mer enn bare ordene som står der.

Paulus var en ivrig brevskriver. Han skriver til menighetene han besøker og han minner dem på hva de har snakket om, hva han ønsker at de skal gjøre og han formaner dem ganske kraftig på hvordan de skal handle i ulike situasjoner. Han bodde i lange perioder sammen med menighetene og lært dem om livet med Kristus og det er dette han minner dem om i brevene. Han uttrykker det på denne måten:

Dere er vårt brev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. Det er tydelig at dere er Kristi brev, som er blitt til ved vår tjeneste, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler. 2. Kor. 3:2-3.

Tenk på at det livet du lever, folkene du er sammen med, skriver livet ditt. Paulus minner sine venner på alt de har sett og lært og gleder seg over resultatet. Slik kan vi se tilbake på store og små hendelser og vite at vi har gitt noe godt tilbake til dem vi har møtt og at vi fortsatt skal gi noe til dem vi vil møte.