Kom mai du skjønne milde? Ja, vi kjenner sangen som begynner slik og visst er mai skjønn, av og til mild, og selv om det her og nå regner og er surt ute, ( veldig, veldig kaldt og surt) så har skogen blitt grønn og gresset som bare for noen uker siden var veldig brunt, er nå grønt og friskt.

Er dette klaging? – i hvertfall litt sutring, for det er ikke mildt og det er mange ting jeg kan trekke fram som ikke er helt topp. Klaging hjelper ikke, jeg vet det, men av og til er det fint å få lesse av seg litt frustrasjon, stønne og bære seg litt. – men, så må fokuset flytte seg fra det jeg sutrer over til det jeg har å være takknemlig for. Hvis jeg skulle lage en haug med det jeg sutrer over og det jeg opprikitg kan være takknemlig for, så ville den ene haugen være som en bitteliten maurtue og den andre et ganske høyt fjell, – det er fakta.

Når jeg ser på mine bekymringer er de små, mens fokuserer jeg på alle mine goder, er de overveldende i mengde og størrelse. Noen ganger klarer jeg likevel ikke heve blikket fra det som bekymrer meg til det jeg kan være takknemlig for, og da er det godt med et puff i riktig retning.

Disse staselige versene fant jeg her en dag:

Hvem av dere kan med sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Hvis dere ikke engang makter å gjøre det minste, hvorfor er dere da engstelige for alt det andre? Se på liljene, hvordan de vokser. De verken strever eller spinner. Og likevel sier jeg dere: Selv ikke Salomo i all sin herlighet var smykket som en av dem. Hvis Gud på den måten kler gresset, som er på marken i dag og blir kastet i ovnen i morgen, hvor mye mer skal Han da kle dere, dere lite troende? Og søk ikke etter hva dere skal skal spise eller hva dere skal drikke, vær ikke engstelige! For alt dette søker folkeslagene i verden etter, og deres Far vet at dere trenger alt dette. Men søk Guds rike, og alt dette skal bli gitt dere i tillegg. Lukas: 12: 25- 31

Det er som en oppskrift disse versene her, vær ikke engstelige, søk Guds rike, – det kan jo være verdt å prøve…