Har du avgitt et løfte noen gang? Det tipper jeg at du har! Har du angret? Har du prøvd å komme deg vekk fra dem, finne en annen løsning slik at du ikke akkurat bryter løftet, men slipper å gjennomføre det du har lovet? Hvis jeg gransker meg selv så har jeg vel prøvd på det. Jeg har til og med glemt ting jeg har lovet og det er grusomt flaut.

Vi sier om politikere og andre personer i tillitsposisjoner : «de lover og lyg » Særlig når det er valg ser det ut til at løftene sitter løst og vi tror sånn passe på dem, for vi vet innerst inne at det er noen omstendigheter her som de ikke har helt kontrollen på.

Når det gjelder meg selv, derimot, bør jeg ha en ganske god kontroll på hva jeg kan stå innefor og love. Likevel, det har skjedd flere ganger, enn jeg har lyst til å tenke på, at jeg har angret dypt og inderlig på løfter jeg har gitt. Ikke fordi det var galt å gi dem, men fordi det innebærer arbeid og et visst ubehag – og jeg velger helst det behagelige, om mulig… De gangene jeg har glemt et løfte har jeg hatt mest lyst til å grave meg ned, men det hjelper ingen. Da er det bare å be om tilgivelse og håpe på det beste.

Den som ikke glemmer sine løfter, men står fast ved dem og gjennomfører dem, det er Gud. Se her:

For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss. Han som grunnfester oss sammen med dere i Kristus, og som har salvet oss, er Gud. Han har også beseglet oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter. 2. Kor.1:20-22

Sånn er det med Gud, han kan du stole på, uansett!

Har du noen gang vært så trøtt og sliten at tanken på å gjøre noe som egentlig skulle være gøy bare får deg til å sette deg ned og grine? Sånn hadde jeg det noen ganger da barna var små og vi skulle på ferie. Jeg hadde begynt ferie fra jobben, skolenferien var begynt og jeg skulle pakke slik at vi kunne komme oss av sted…

Jeg husker hvor lite motivert jeg var til å sette i gang og så innmari sliten. Jeg satt meg ned og gråt for hvordan skulle jeg orke å reise på ferie med alle de forventningene, alt dette styret og null overskudd? Men av og til hjelper det å grine litt og så reise seg opp og sette i gang. Vi kom oss alltid av sted, litt skjelvende, men vi dro og ferien ble vel egentlig bra etterhvert.

Nå er det igjen juni, det er litt hurlumhei med avslutninger og barnevakter og jeg på ingen måte sliten, men likevel finner jeg disse versene fra Bibelen både trøstende og utfordrende:

Matteus kapittel 11: 28 – 30
«Kom til Meg , alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile! Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres. For Mitt åk er gagnlig, og Min byrde er lett.»

Denne invitasjonen fra Jesus til oss er fantastisk! Vi skal få hvile, sjelen skal få hvile – og noen ganger er det akkurat det vi trenger. I hverdagens turbulens er det kanskje sjelen som strever mest med å finne ro og få nok tid til å hente seg inn. Det er hos Jesus den beste hvilen finnes.
Men disse versene sier også noe annet: Ta mitt åk på dere – hva er Jesu åk? Kan dere tenke dere det? Hva var Jesu byrde?

Å vise folk hvem Gud er? Å møte menneskers behov? Han var opptatt av andre, opptatt av å gi Gud ære. Han sier også Mitt åk er gagnlig ( nyttig) hva kan et nyttig åk være? Et åk hjelper kroppen til å bære tungt og til å gå rakrygget. Og når du bærer et åk må du se framover, ikke se tilbake, se på folk du møter, og det er kanskje både Jesu åk og byrden han bærer. Å være tilstede for andre.

Men Jesus sier at min byrde er lett – det vil si at når vi tar hans åk på oss så er det ikke en tung bør. Det er lett, det er en invitasjon til en vandring sammen med Jesus. Og det er en hjelp til å vende blikket bort fra oss selv og på Jesus.

Jan Magnus Bruheim har skrevet et nydelig dikt som er slik:

Um å bera

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.

Men fatigsleg, liti og arm

er den glede
som du vil ha åleine.

Hjelpelaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn –

Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Dette diktet sier noe om fellesskapet mellom oss mennesker, men fellesskapet med Jesus er av et helt annet kaliber: Det har kraften i seg til å sette oss fri fra det som tynger, gi oss nytt mot og hjelpe oss til å ha fokus på ham og livet med ham.

Dette vil jeg at vi skal tenke på når sommeren kommer. Når livet blir heftig og sjelen trenger hvile – da kan vi komme til Jesus og få nettopp det!

Husbonden og jeg gikk etter en del overveielser til innkjøp av en trepion. Vi har ikke vært så heldige med andre pioner vi har hatt tidligere, de har bare blitt mindre, mer pjuskete og til slutt ikke noe annet enn noen få blader. Så for fire år siden kjøpte vi en trepion. De er ganske dyre så her ble det plantet etter alle kunstens regler og spenningen var stor det første året… Det kom blader, men ingen blomst. Ok, tenkte vi, den skal sikkert etablere seg, men husbondens øyenbryn fór opp og ned på pannen hans (dårlig tegn). Det andre og tredje året kom det en knopp og en vidunderlig vakker blomst. Husbondens øyenbryn falt nesten til ro. I år er vi nær i ekstase for det er fem knopper, de vokser, den ene er i ferd med å åpne seg, as we speak! Det gledes! På samme måte har vi et plommetre som tok seg uhorvelig god tid før det ga frukt. Jeg måtte til og med true med å hugge det ned, men da kom det frukt i mengder og det fortsatte i mange år til det kom sykdom på treet. Da trådte husbonden til og sagde av alt som var sykt. Treet tok seg opp og skjøt igjen friske skudd og greiner. I fjor bar det frukt.

I livet er det også slik, det tar tid å etablere seg, slå ut i blomst så og si. Det tar tid å bære frukt. Om vi blir rammet av sykdom eller ulykker kan vi komme tilbake igjen. Ikke alltid på samme måte som før, men likevel i stand til å bære frukt og være til glede for Gud og de omkring oss.

Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver gren som bærer frukt, beskjærer han, så den kan bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett ikke gjøre noe. Joh. 15:2-5