Har du avgitt et løfte noen gang? Det tipper jeg at du har! Har du angret? Har du prøvd å komme deg vekk fra dem, finne en annen løsning slik at du ikke akkurat bryter løftet, men slipper å gjennomføre det du har lovet? Hvis jeg gransker meg selv så har jeg vel prøvd på det. Jeg har til og med glemt ting jeg har lovet og det er grusomt flaut.

Vi sier om politikere og andre personer i tillitsposisjoner : «de lover og lyg » Særlig når det er valg ser det ut til at løftene sitter løst og vi tror sånn passe på dem, for vi vet innerst inne at det er noen omstendigheter her som de ikke har helt kontrollen på.

Når det gjelder meg selv, derimot, bør jeg ha en ganske god kontroll på hva jeg kan stå innefor og love. Likevel, det har skjedd flere ganger, enn jeg har lyst til å tenke på, at jeg har angret dypt og inderlig på løfter jeg har gitt. Ikke fordi det var galt å gi dem, men fordi det innebærer arbeid og et visst ubehag – og jeg velger helst det behagelige, om mulig… De gangene jeg har glemt et løfte har jeg hatt mest lyst til å grave meg ned, men det hjelper ingen. Da er det bare å be om tilgivelse og håpe på det beste.

Den som ikke glemmer sine løfter, men står fast ved dem og gjennomfører dem, det er Gud. Se her:

For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss. Han som grunnfester oss sammen med dere i Kristus, og som har salvet oss, er Gud. Han har også beseglet oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter. 2. Kor.1:20-22

Sånn er det med Gud, han kan du stole på, uansett!