Har du tenkt på hva det vil si å ha mot, eller å være modig? Jeg som per definisjon er en pingle i det meste, møter stadig på behovet for å være modig. Jeg må våge å tørre å si ting, gjøre noe jeg synes er uttrolig ubekvemt eller handle langt utenfor min komfortsone. Nå synes jeg jo at det meste er ukomfortabelt og jeg prøver å si til meg selv, at «nå må du jammen ta deg sammen». Noen ganger fungerer denne tilsnakkingen, mens andre ganger gjør den slett ikke det, snarere tvert imot. Noen ganger når kravet om å være modig lar meg være i fred, når jeg selv kan finne ut at «jeg tørr dette», «jeg tar sjansen», ja da er det lettere å være modig.

Ett av mine barnebarn sa det så fint: » Jeg syntes det var skummelt og jeg var litt redd, men jeg gjorde det likevel». For en seier! Det ble en tankevekker for meg, for det er lett å la seg skremme eller holde tilbake når ting virker skumle, men for en vidunderlig følelese av seier og mestring når en bryter fri fra det som skremmer.

Når jeg har turt å gjøre noe som jeg har kvidd meg til og skal fortelle det til andre, høres det ut som en mikroskopisk filleting, men for meg var det utfordrende. Da må jeg anerkjenne at jeg turde noe jeg ikke turde før. Jeg er sikker på at Gud og englene jubler når jeg eller kanskje du overvinner det som skremmer eller holder oss tilbake.

En av mine helter i Bibelen er Gideon, han var ikke særlig modig, han prøvde å vri seg unna oppgaven som Gud hadde gitt ham, men Gud så at det bodde mer i ham enn det han så selv. Det er interessant og spennende å lese om hvordan Gideon ber om det ene tegnet etter det andre, Gud svarer og langt om lenge erkjenner Gideon at Gud vil være med ham. Dette kan vi lese om i Dommerne kapittel 6. Hva har dette å si for meg eller for de av oss som ikke er så modige? Gud er tålmodig, han er med når vi går hans vei. Og når vi er inne på favoritter, les dette her da…

Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme og minst ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.

Josva 1;9

Jeg har tenkt på det å være trofast. Spenning er ikke det første som kommer i tankene mine, men heller ro, stabilitet, etterrettelighet og faktisk godhet. Når vi gifter oss avlegger vi et løfte om å være trofast hos partneren til døden skiller oss ad. Når vi bestemmer oss for å gå inn i en relasjon, en klubb, en organisasjon eller en menighet så avlegger vi ikke noe løfte, men vi har en intensjon om å bli i denne relasjonen, eller?

Før i tiden var det mange som kalte hunden sin for Trofast og vi har en forestilling om at dyr er trofaste, men vi må kanskje gjøre oss fortjent til denne trofastheten?

Dyr er en ting, men trofaste mennesker er enda viktigere. Folk du kan stole på, er så viktige! Folk som gjør det de sier de skal gjøre, folk som ikke snakker negativt om deg bak ryggen din, folk som prøver så godt de kan å ta alt opp i beste mening, kan det bli bedre?

Ja, det kan faktisk det – for opplevelsen av Guds trofasthet overgår det mennesker kan prestere. Folk vil skuffe deg, såre deg og svikte når det gjelder som mest, men slik er ikke Gud. Han sårer ikke, skuffer ikke, svikter ikke. Han er grunnfjellet som jeg kan stole helt og fullt på. Det blir ikke bedre enn det.

Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre

1. Kor.1;9

Hva da om jeg svikter? Gud´s holdning til meg forandrer seg ikke. Det er nesten ikke til å tro, men les bare her:

Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.

2. Tim.2;13

Det er håp for alle, uansett! Har du tenkte på hvordan du kan vise eller være trofast?

Jeg blir fasinert av ord. Når jeg henger meg opp i et ord klarer jeg noen ganger å vikle meg inn i rare assosiasjoner og på den måten komme meg uendelig langt ut på viddene. Denne gangen var det ordet ekko som førte meg ut i det blå. Jeg hørte i helgen en sang som heter «Echo – in Jesus name» av Charity Gayle. Hva betyr dette? Skal jeg rope ut det Jesus gjorde? Eller skal jeg la hans liv være et ekko i mitt liv? Eller er det omvendt? Ekko er vel egentlig noe som gir gjenklang, noe som responderer? Og repons gir ikke det lyst til å etterligne? Og om man skal etterligne noe eller noen blir man ikke da en etterfølger?

Her var det som dere skjønner mye herlig surring. Dette pågikk en stund til jeg skjønt at her prøver jeg å forvirre meg selv og glemme at Guds Ord og livet med ham ikke er så veldig komplisert, det er ganske rett fram. Det hviler i grunnen på de to viktigste budene: å elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og din neste som deg selv. Ikke så enkelt gjort som sagt, men heldigvis har vi mange andre herlig vers som hjelper oss til å utdype dette – for eksempel:

Mine kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode , er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.

Johannes tredje brev vers 11

Er der på den måten jeg kan være et ekko av Jesus? En etterligner og en etterførlger? En som går der han viser vei? Hva tror du?

Onsdager er markedsdag her. Vi ta med oss trillebag, handleliste og et blikk for hva som kan være lurt å ta med seg hjem. Forrige onsdag kom jeg på at denne handelen har vokst fram av bytter: jeg har noe å tilby deg og du har noe å tilby meg. Jeg tenkte på om denne handelen kunne sammenlignes med mitt forhold til Gud? Ja, på et ganske umodent stadium så kan det vel være aktuelt: Jeg ønsker at Gud skal løse et problem, hindre at noe skal skje eller rett og slett utføre et mirakel. Hvis han gjør det så skal jeg….

Etter hvert som min kjennskap og kunnskap om Gud vokser så ser jeg at det er ikke slik det fungerer. Gud lar seg ikke kjøpe. Gud forhandler ikke, han er den som gir, han er den som pirker borti meg og gir meg noen hint om hva jeg bør forandre på, noe som vil gjøre livet bedre for meg og folk rundt meg. Jeg har tenkt på dette verset:

Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inni dere. Jeg vil ta ut steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte i steden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere og gjør det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover slik at dere lever etter dem

Esekiel 36:26-27

Hva betyr det? For meg betyr det å bytte ut egosentrisitet med omtanke for andre. Å gå litt i andres sko og ikke være så veldig opptatt av å ha rett, bli lagt merke til eller alltid få ros. Det koster, men ofte er det verdt det.

Har du tenkt på hvordan ting, oppfatninger, holdninger og meninger kan endre seg etter hvordan de blir opplyst? Enten ved det direkte, fysiske lyset eller du får ny eller annen informasjon som kaster et «annet lys» over det som blir sagt eller gjort. Jeg opplever det noen ganger og jeg pleier å bli helt forbløffet over resultatet. Noen ganger må jeg til og med endre mening eller enda verre be om unnskyldning. Eller i enkelte ganger får jeg nåde til å si, uten særskilt påtrykk: Jeg tok feil.

Det er greit å ta feil, det skjer alle, men da må jeg også, når jeg tar feil, når jeg ser ting i et annet lys være klar til å innrømme feilene og gjøre opp for meg.

Jeg har tenkt på hvordan jeg kan unngå at dette skjer igjen og igjen? Kanskje ved å stanse opp og tenke etter? Kanskje ved å søke mer informasjon før jeg braser videre med meningene mine? Kanskje ved til og med å søke råd? Salme 36 er en vidunderlig vakker og trøstefull salme, den gir en pekepinn på hvordan jeg og vi kan gå fram:

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

Salme 36; 8-10

Det er særlig den siste delen av vers 10 som stadig kommer til meg: I ditt lys ser vi lys. Det er ved å stille mine tanker og handlinger under Guds lys at ting blir satt i det rette lys, eller hva tenker du?

I Spania virker det som om enhver by med respekt for seg selv og sin historie har en stor kirke eller katedral. Men det er ikke mange som står fram som så unik som Katedralen i Sevilla. Den er gigantisk, den har en lang historie først som moské og seinere som katedral og samlingspunkt for den katolske kirken i Andalusia og Spania. Kongene bodde i denne byen og dermed ble katedralen en markør for deres makt og virke. Det er overveldende når vi toger inn, klatrer opp i tårnet og ser på skattene, alterene og gravkammerne. Likevel tenker jeg mest på alle de millionene av mennesker som har gått hit for å se og oppleve, for å be, tilbe Gud i glede og i sorg.

Katedralen ble bygd for å være stor og overveldende, en mektig manifestasjon av den kristne troen og slik virker den i dag og. Hva med oss som besøker den? Jeg tenkte på at i dette store tempelet går det daglig mange tusen små templer ut og inn og blir minnet på at det er akkurat det vi er: små men ikke uten betydning.

Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!

1. Kor.6;19-20

Husbonden og jeg er i Spania, på vårt vanlige sted. Det er et sted fullt av minner og vaner. Det er fint, men det kan lett bli rutine og. Vi gjør det samme, handler på samme sted, bader på samme strand, går på de samme restaurantene. Det er fint, vi er blant de superpriviligerte og likevel tenker jeg på om jeg også tenker de samme tankene, har de samme målene og egentlig går litt i ring. Er jeg blitt for gammel til noe nytt?

Da vi var her i mars var vi på en tur oppe i fjellene. Vi fant en liten plante som vi tok en bit av. Det var antakelig en sukkulent for stedet der den vokste var ganske tørt. Jeg tok den med og plantet den i en potte. Kanskje ville den overleve, eller antakelig ikke… Men nå kan jeg se at den har vokst og bredt seg utover. Ikke bare denne nye, men også en annen som jeg ikke hadde noe særlig håp for. Begge plantene har skutt nye, friske skudd.

Hva tenker jeg da? Hvis en liten puslete plante kan skyte friske skudd, kan ikke også jeg? Salme 1 har mye godt å si om dette:

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes

Salme 1; 1-4

Staselig, ikke sant? Det gir håp for noen og enhver… og dette her da:

De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne

Salme 92;14-15

Vi er så heldige å ha et par duer i hagen. De har valgt seg et tre der de sitter og kurrer, steller litt på hverandre og lager fredelige lyder. Av og til tar de vingene fatt og flyr forbi oss så det piper i fjærene, men mest av alt nyter jeg synet av dem når de sitter i ro. Jeg er ikke sikker på hvor de har reiret sitt, men de har hatt fast plass i hagen her de to siste årene. De er en påminnelse om det gode fredelige livet, trofasthet og kjærlighet som mennesker også ønsker seg. Det minner meg på Salme 133 i Bibelen:

En sang ved festreisene. Av David.

Se , hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen! Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, nedover linningen på kjortelen. Det er som dugg fra Hermon når den faller på Sions fjell. For der gir Herren velsignelse, liv til evig tid.

Salme 133

Det er i det hele tatt mye i naturen som minner oss om Gud og hans Ord, hensikten med livet vi lever og den nødvendige oppmerksomheten vi trenger å gi hverandre og omgivelsene. Siden jeg akkurat nå er veldig opptatt av duer kom jeg på et annet vers der Jesus forbereder de tolv disipplene på det som kan komme av utfordinger:

Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer

Matt. 10;16

Det minner meg om dualiteten i livet, det gode, det utfordrende og den gode veien gjennom alt.

Foto: Jørn Kleiva

Utenfor huset har jeg to blomsterkrukker, slike som henger på veggen under tak. Plantene har klart seg rimelig bra i sommer, men det er nok ikke min fortjeneste. Grunnen er at de er ganske hardføre og det har regnet så mye at luften har vært fuktig. Regnet og blåsten har sørget for at blomstene har fått nesten alt de trenger av vann. Legg merke til nesten! For de har innimellom sett halvdaue ut og det har vært nødvendig med en redningsaksjon. Plantene inne får regelmessig vann, en gang i uka suser jeg rundt med vannkannen, passer på at alle får passelig påfyll og jeg noterer vanning og gjødsling i en bok. Plantene ute derimot har jeg lett for å glemme og overlate til seg selv inntil det oppstår en vanningskrise.

Dette fikk meg til å tenke på hvor viktig regelmessig påfyll er. Jeg må gi alle planter nok vann slik at de kan vokse og trives. Jeg spør meg selv om hvorfor de som lever ute får mindre oppmerksomhet enn de som er inne? Klarer jeg ikke å tenke på planter ute og inne som en helhet? Må jeg ha alt rett foran øynene mine for å føle ansvar for stell og omsorg? Er det slik bare når det gjelder planter og blomster? Hvis det er slik må jeg ta en grunndig gjennomgang av prioriteringer her. – og for egen del; Jeg må sørge for at jeg selv får nok «vann» eller påfyll slik at jeg holder liv i kroppen, i sjelen, og ikke minst i ånden. For uten det daglige møtet med Gud skjer det ikke noe vekst.

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.

1. Kor. 3;6

Det er et enkelt lite vers som sier noe om hva både du og jeg kan bidra med. Paulus gjorde sin del, Apollos sin del, men uten at Gud var med og ga liv og vekst skjedde det ingenting. Hver enkelt av oss har sin del av livets oppgaver, men om ikke Gud er med å velsigner arbeidet …

Har du noen gang fått en innskytelse? Nærmest fått en stemme eller en tanke i hodet som sier, gå til henne, ring, send en melding. Jeg får det av og til. Noen ganger følger jeg innskytelsen, mens andre ganger gjør jeg det ikke. De gangene jeg følger denne innskytelsen skjer det ofte fine ting. Den jeg oppsøker blir takknemlig. Hun jeg ringer til takker for praten. SMS-en var til oppmuntring. Jeg blir selvsagt happy og ganske ydmyk, for jeg gjorde ikke så mye som takken skulle tilsi. De gangene jeg ikke har fulgt opp innskytelsen har jeg enten glemt hele greia ganske fort eller så har jeg faktisk fått en gnagende følelse av at nå har jeg gått glipp av noe. Jeg har gått glipp av velsignelsen ved å være noe for andre. Jeg har gått glipp av gleden i et medmenneskes øyne og jeg har ikke vært den beste utgaven av meg selv når jeg enkelt kunne ha vært det.

I slike situasjoner lover jeg meg selv at jeg skal lytte bedre neste gang og ta det bittelille ekstra steget for å være til glede for andre og meg selv. Jeg minner meg selv nesten hver dag om dette bibelverset:

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Efeserne 2;10

Vi er skapt til å gjøre godt og gjerningene er der klare til å bli tatt tak i, jeg trenger bare å øve meg på det, litt hver dag.