Husbonden og jeg kjørte over Hardangervidda i går. Det er et vidunderlig vakkert område. Da tenkte jeg: så utrolig heldige vi er som bor i et land med Europas største høyfjellsplatå.

Salme 121 kom seglende inn i hodet mitt og jeg tenkte på David, krigerkonge, heltekonge, en av de utvalgte, dikter og feilbarlig menneske, så mye og likevel underlagt de samme lovene som oss. Jeg lurte på; hva var situasjonen da han skrev salmen som vi kjenner som den 121? Måtte han skjule seg, var han i en trengt og vanskelig hendelse? Var han oppgitt over mannskapet? Utmattet og deppa, kanskje? Det står at det er en sang ved festreisene og kanskje var det slett ikke David som skrev akkurat denne? Ikke vet jeg, men jeg vet at dette er en god trøstesalme, en salme som gir håp og lys i det som kan være vondt og vanskelig.

Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skade deg om dagen heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.

Salme 121;1-8

Jeg har en app på telefonen min som sender meg et bibelvers hver morgen. Det verset er det første jeg leser og jeg tror det er en god start på dagen. Fordi jeg prøver å lære meg spansk har jeg det samme verset på spansk slik at jeg leser verset i flere utgaver. Noen ganger skjønner jeg ikke bæret av hva jeg leser, mens andre ganger er det en nesten ordrett oversettelse. Noen dager er oversettelsen slik at jeg til og med får noe ekstra å tenke på. Slik var det i dag:

La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

Romerne 12;21

I den spanske oversettelsen som heter La Palabra ( Ordet) står det:

No permitas que te venza el mal, antes bien, vence al mal a fuerza de bien

Romanos 12;21

Hvorfor ble jeg så begeistret? Her står det: overvinn det onde med kraften av det gode. Tenk på hvilken kraft det er i å gjøre godt for andre og tenke godt om andre. Det kan faktisk snu uheldige situasjoner, det kan forandre en holdning og det kan få ting på rett kjøl igjen. For meg er det en påminning om å granske meg selv slik at jeg ikke lar meg overvinne av det onde og destruktive, men bruker kraften som godhet gir til å gjøre det rette og tenke bedre om folk enn det jeg stadig står i fare for å gjøre. Å møte godhet er balsam for sjel og ånd, å gjøre godt styrker hele mennesket.

En dag jeg gikk en tur ble jeg oppmerksom på alle bringebærene som vokste langs veikanten. Jeg tenkte på at det var nesten som et mirakel at noe har klart å bli modent i år med så utrolig mye regn. Likevel! Bringebærene tyter fram og lar oss høste gode, smakfulle bær. Jeg tenkte på hvor fantastisk naturen er, hvor mange forskjellige vekster, insekter, fugler og dyr det finnes. Bare på vår lille flekk er det mengder. Det er en overflod i skaperverket som er til glede og undring for oss. Jeg gleder meg over bringebærene nå når de har sin sesong, men jeg kan også glede meg over at andre vekster kommer til og når de har gitt sitt bidrag er det hviletid og klargjøring for ny innsats. Denne overfloden som går i bølger er en del av skaperverket. Det er både en realitet og et bilde på hvordan vi kan leve i tjeneste for Gud. Vi gir, hviler, henter nye ressurser og er klare til å gi igjen. Egentlig er det jo ikke vi som gir. Gud gir hele tiden, det er han som gjør oss i stand til å gi, vi trenger bare å stille opp – og det er vel ikke så krevende? Tja, jo, det er dager da selv tanken på å stå opp er i meste laget, men da er det fortsatt Guds kjærlighet og omsorg vi kan hente krefter fra slik vi kan lese her:

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

Salme 36; 8-10

Hva er nok? Hva er det å ha nok? Det har jeg tenkt på mens husbonden, gode hjelpere og jeg har tømt stua for å pusse den opp. Jeg vil tro at for noen er alt vi har klart å stappe inn i dette rommet alt for mye, en overflod rett og slett. For andre er det vel omtrent som et vanlig norsk hjem og for andre igjen, kanskje litt enkelt?

Når vi nå skal flytte på plass igjen begynner jeg å tenke på om jeg vil ha det slik alt var tidligere? Er dette en mulighet for forandring? Rett og slett ikke ha så mye? Jeg er jo i den heldige situasjonen at jeg kan bestemme meg for å gi vekk ting. Men jeg spør meg selv: har jeg virkelig kraft til å gi vekk de bøkene, fat, kopper, pyntegreiene? Jeg legger ned i esker, tar dem ut igjen, legger dem ned i igjen og sier til meg selv: det går fint uten, jeg har rikelig, til og med for mye. Jeg må ta en sjekk på holdningene mine…

Jeg leste et ord i Bibelen, en skikkelig formaning:

Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?

1. Joh. 3;17

Å, hoj, det var heftige saker, men når jeg gir fra min overflod, vil ikke det egentlig være bra for meg? Når jeg må streve litt med å gi, vil det bli for utfordrende? Det er utfordrende, angeren kommer, men i det lange løp vil det være til det gode, kanskje. Jeg har jo også tenkt på Paulus som sier at Guds nåde er nok for ham, det er store muligheter for at den er nok for meg og til å gjøre det rette…

Har du noen gang tenkt: «Det hadde vært godt med litt påfyll»? Dette påfyllet kan være av kulturell, sjelelig eller åndelig karakter. Det er rett og slett en følelse av at nå har jeg gått litt tom, jeg trenger noe mer enn det jeg har nå. Kanskje har du som meg for eksempel glemt å drikke nok vann? Du merker ingenting før hodepinen kommer snikende og rett før du hiver innpå en tablett tenker: jeg drikker litt vann først og så er kanskje det nok.

Det kan også være så enkelt som når du har tatt deg en kopp kaffe eller te og burde være fornøyd, tenker: det hadde vært veldig godt med en liten skvett til. Det som om jeg bare trenger litt til for at alt skal kjennes så mye bedre. Det er noe med de små ekstra bitene, en liten kakebit til, en liten kopp som gjør at jeg føler meg helt fornøyd. Slik er det også med Guds ord også. Noen ganger må jeg virkelig dykke ned og lese lange kapitler, mens andre ganger er det kanskje bare ett ord, en setning som gir meg den gode opplevelsen av at Gud ser meg, Han hører meg, jeg vet hva Han sier til meg og det er godt.

Jeg sier ikke at det alltid er sånn for noen ganger tar livet og hverdagen over og jeg trenger mye mer av Gud og mennesker enn et lite ord, men innimellom og gjerne midt i stormen av ting som skjer er dette lille ordet, det som får meg i balanse igjen.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile

Matt. 11;28

Har du noen gang tenkt: jeg er tom? Jeg har ikke noe å si, ikke noe å komme med, jeg er helt tom. Dette tenkte jeg i går. Jeg er tom. I det jeg tenkte det, kom neste tanke: slik var det jo da alt begynte. Uansett om man tror på «the big bang» eller på skapelsen slik den er beskrevet i Bibelen, så begynner det med det tomme rommet. Blir du skremt når du tenker på det tomme rommet, det blanke arket, det hvite lerretet? Der hvor det ikke er noe, skal det kanskje komme noe. Du vet ikke hva det er, men mulighetene ligger i det tomme. Er det spennende og motiverende eller er det bare kjempeskummelt? Når vi leser i Bibelen drev Gud høyintensiv skaping i seks dager og på den sjuende dagen hvilte han. Er disse dagene helt konkrete dager, eller er det en allegori over skaperverket? Jeg vet ikke, og for meg er ikke det så viktig. Det viktige er at Gud skapte denne vidunderlig vakre og mangfoldige jorda og han begynte med det tomme rommet. Gir ikke det håp, når tanken om tomhet kommer snikende?

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud:»Det skal bli lys!» Og det ble lys.

1.Mos.1;1-3

Tilgivelse er en vidunderlig ting. Jeg vet at jeg ikke kan forvente å bli tilgitt når jeg har gjort noe galt, noe jeg med sikkerhet vet at dette burde jeg ikke ha gjort. Jeg kan derimot be om tilgivelse og håpe at jeg vil bli tilgitt. Kanskje det ikke skjer med en gang, men kanskje med tiden. I går leste jeg en artikkel om akkurat dette og ble virkelig dypt grepet. Gjerningen som hadde blitt gjort var det vi vanligvis kaller utilgivelig, men gjennom bearbeiding både fra den som hadde utført handlingen og den som var offer ble det gitt tilgivelse. Det oppstod en ny forståelse av handlingen og det ble skapt et bånd mellom menneskene som var involvert i dette. Det å oppleve tilgivelse er på ingen måte en intellektuell øvelse. Det kjennes faktisk så konkret, det er som å få en kjølig hånd over en opphetet panne, en lindrende og fornyende følelse. Tilgivelse er virkelig en ny start.

De siste dagene har jeg lest profeten Esekiel og der kommer den ene dystre meldingen etter den andre, men så:

Men når en urettferdig vender om fra all sin synd, når han holder alle forskriftene mine og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han leve og ikke dø. Alle syndene han har gjort , skal være glemt. Fordi han har gjort rett, skal han leve. Det er ikke min vilje at den den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve.

Esekiel 18;21-23

Det kan være en kronglete vei fram til erkjennelse at jeg trenger tilgivelse, be om det og kanskje få det, men ingenting er umulig. Gjennom Jesus og hans arbeid med oss og i oss så kan det skje.

I den mest bortgjemte delen av hagen vår vokser det en Kystkvitrose. Den er stor, har hvite rene blomster og den dufter nydelig. Den har det sikkert fint der i kroken for jorden er dyp, det er litt fuktig og det er passe med sol og skygge, alt ligger til rette for en nydelig busk. Fordi den er så bortgjemt glemmer jeg stadig at den er der, men når jeg sneier forbi tenker jeg på den og noen ganger tar jeg inn en kvist for å nyte den inne i stuen. Det som skjer da er at den står fint noen timer, så begynner den å henge med hodet og dagen etter er den vissen og har mistet bladene. Jeg vet jo at dette skjer, hver gang. Likevel tar jeg inn en kvist, nyter den de timene den er fin og irriterer meg over at den ikke kan holde ut litt lenger. Hvem sin feil er dette? Min selvsagt. Jeg tar en nydelig rose vekk fra sitt rette element og forventer at den skal være like fin på et tørt og varmt sted. Jeg gir den ikke noen sjanse i det hele tatt til å klare seg. Jeg må lære meg å leve med at denne rosen gir meg et nydelig syn og deilig duft, noen timer. Eller, jeg kan ta med meg en stol og sette meg nær busken ute og nyte den i sitt rette element. Hva lærer denne blomsten meg? Livet er kort, skjønnhet forgjengelig, men det er noe som varer evig.

For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir. For alle mennesker er som gress og all deres prakt som blomsten i gresset. Gresset visner og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid. Dette ordet er evangeliet som er forkynt for dere.

1. Pet. 1: 23 – 25

Jeg var i Rosendal for et par dager siden, på en kammermusikkfestival med Ludwig van Beethoven og hans musikk som tema. Det var grøssende flott! En foreleser fortalte om krisen Beethoven opplevde i 1802 da han var på sitt årlige opphold i Heiligenstadt. Det var på den tiden han begynte å miste hørselen og det hadde blitt klart for ham at hørselen bare kom til å bli dårligere. Dessuten han hadde vært plaget av grusomme magesmerter og fordøyelsesbesvær gjennom lang tid. Livet var ikke bra, en pianist og komponist uten hørsel, hva er det for et liv? Han kjemper med seg selv, skal han ta livet av seg eller skal han fortsette å leve, tross alt? Han skriver et brev til brødrene sine der han sier at livet ikke er verdt å leve, men han har en oppgave, han har fortsatt musikk som må bli skrevet, så han velger livet tross den økende døvheten og de uutholdelige smertene. Dette brevet kaller han «Heiligenstadt testamentet» og vi vet at det er etter denne beslutningen han skriver de fantastiske symfoniene og mange andre vidunderlig vakre verk.

Jeg tenkte på Beethoven og hans valg. Jeg ble minnet om Paulus som også hadde veldige plager, som ønsket å dø, men som så det som sin plikt å bli i live fordi han på ingen måte var ferdig med det han skulle gjøre. De to hadde vært sitt utgangspunkt og syn på livet, men de hadde begge en visjon for livet sitt og den tjenesten de hadde. De brukte gavene sine og ga ikke opp.

Å leve er for meg Kristus, og døden en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette vet jeg at jeg skal bli i live, ja bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen.

Fil; 21 -25

Nå er vel ingen av oss en Beethoven eller en Paulus, men vi har alle noe vi skal gjøre, noe som er vår oppgave, noe som er viktig at nettopp du eller jeg gjør. Da gjelder det å velge det rette, tross alt som kan være ubehagelig eller komme i veien. Det er alltid hjelp å få om vi ber om det…

Du har vel opplevde det du og, at noe har blitt harskt? Smøret, nøtter, det du trodde du hadde i beredskap, «plutselig» er det blitt harskt og kan ikke brukes mer, ihvertfall ikke uten alvorlige avskjær og kanskje ikke da en gang. Jeg oppdaget at til og med en leppepomade som jeg har hatt liggende «pluteslig» skilte seg og luktet vondt. Dessverre oppdaget jeg det ikke før jeg hadde gnidd den godt inn på leppene. Ughhhh! Det var ekkelt! Etterpå så jeg på utløpsdatoen og joda, den var vel over tiden. Jeg tenkte litt videre: når ting ikke blir brukt, når jeg ikke holder øye med hva jeg har og hva jeg har tatt i bruk, så kan nettopp dette skje: det harskner og blir ubrukelig. Er det slik med Guds Ord og? Eller relasjonen til Gud? Jeg vet jo at det skal en god del energi og mot til å ta kontakt med mennesker jeg ikke har hatt kontakt med på en stund. Hva da med Gud? Gud har alltid en dør åpen for meg til å komme til ham, kan jeg lese i Bibelen. Kan jeg oppleve det samme som David sier i Salmene? Fornyelse og forfriskning i fellesskapet med Gud.

Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen.

Salme 103;5

Dette er forlokkende, det høres ut som et bra liv og da kan det kanskje være en god ting å prøve?