Som bibliotekar har jeg lest og leser mange bøker, veldig mange bøker! De fleste leser jeg bare en gang, men få noen ganger leser jeg den samme boken en gang til. Det som skjer da er at selv om jeg kjenner igjen boka, handlingen og temaet, er det likevel en «annen» bok enn da jeg leste den første gangen. Hva har skjedd? Er det lenge siden jeg leste boka kan det hende at jeg har glemt store deler av den. Kanskje det er jeg som har fått nye erfaringer? Eller er det jeg som leter etter noe nytt i teksten, leser med en annen oppmerksomhet?

Det er jo selvsagt ett unntak når det gjelder å lese bøker om igjen, og det er Bibelen. Selv om jeg ikke leser igjennom hele Bibelen hvert år, så er det en pågående lesing. Et vers, et kapittel eller flere hver dag, det er vanen. Også her skjer det, jeg leser vers og ord som jeg «aldri» har sett der før, eller det er vers som nærmest «hopper» ut av teksten for å stå der foran meg og gi meg en påminnelse, en oppmuntring eller noe annet som jeg trenger. Rent rasjonelt så er jo dette tull, men når det gjelder troen, livet med Gud så er det en pågående dialog mellom meg og teksten. Teksten er den samme, men jeg er på leting etter hva denne teksten, som jeg tror er levende, vil si meg i dag. Bibelens tekst er ikke hvilken som helst tekst, hør bare her:

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det menneske som tilhører Gud kan være fullt utrustet til all god gjerning.

2. Tim.3;16-17

Ikke dårlig dette? Nyttige bøker bør jo studeres nøye, eller hva?

I de siste dagene har sola og varmen begynt å vise seg stadig mer. Det er herlig! … Og jeg blir takknemlig for «Enno ein gong fekk eg vetren å sjå for våren å røma…» Det er en årlig påminnelse om hvordan livet og livskraften vender tilbake etter vinterdvalen. Jeg blir stadig overveldet av hvordan tilsynelatende helt døde kvister skyter knopp, blomst, og blad. Hvor tar de denne energien fra? Det ligger i kretsløpet. Ja, jeg vet da det, men likevel, det er et vårlig mirakel som vi kan nyte igjen og igjen.

Vi har tatt en tur opp i fjellene der mandeltrærne nå står i full blomst. Det er som hvite og rosa skyer ligger opp over fjellsidene og sprer den søteste duft over markene. De veltrimmede trærne står i terrasser som er bygd opp og vedlikeholdt gjennom mange tiår. Det gir et inntrykk av trofast og pågående arbeid, men vi ser også mandeltrær eller kanskje heller busker som har vokst opp både her og der langs grøftekanter som ingen trimmer og pleier. Det er en påminnelse både om den store kraften det er i Skaperverket, men og hvor viktig den enkeltes arbeid er for å få fram produkter som er nyttige for mange. Kanskje det å arbeide med seg selv og sine egne holdninger også kan være en slags våron midt i alt som er i endring, og med Guds hjelp og ledelse kan det skje store ting!

Vi er på vårt faste sted i Spania og gjør det vi pleier: går på tur, sitter ute og nyter solen. Av og til går vi på kafé. Nå i februar er det anderledes enn på sommer- og høsttid for kafeer og restauranter er stengt for kortere eller lengre tid. Det er ikke lenger bare å gå ned i byen og finne de vanlige stedene vi pleier å sitte, vi må faktisk lete litt for å finne en kafé som er åpen. Åpningtidene har blitt kortere og noen dager har restaurantene som fortsatt er i drift også stengt. Hvorfor stenger de tenkte jeg? Kundene, som ofte er turister eller besøkende fra andre deler av Spania er ikke her lenger, for det er jo ikke ferietid. Det er vel heller ikke økonomisk lønnsomt å holde åpent eller kanskje de nå benytter sjansen til å ta ferie etter en lang og hektisk sommer- og høstsesong? Nå er ikke dette et stort problem, men det slo meg at ting forandrer seg etter sesongen.

Den som ikke forandrer seg er Gud, hos ham er det ingen sesong, han er den samme. Alltid tilgjengelig, alltid der med sitt nærvær, omsorg og godhet. Det er godt og trygt å tenke på, vite om og kunne lene seg tungt på.

Vi trenger mat for kroppen, men like viktig er mat og drikke for sjela og ånden. Det får vi når vi leser i Bibelen, når vi ber og når vi sitter helt i ro under Guds gode nærvær.

Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn

ÅP;3:8

De fleste mareritt og dystre tanker kommer gjerne om natten. Har jeg lagt meg med en bekymring kan jeg være sikker på at den yngler når jeg våkner opp litt utpå natten. Da ligger jeg der og tenker på alt som kan gå galt og tankene kverner og kverner. Du har kanskje opplevd det samme? Det er som oftest ikke så mye som skal til, mens andre ganger er det faktiske hendelser som gir grunn til bekymring og uro.

Jeg prøver å tenke på hva jeg kan gjøre, men midt på natten, hva kan du egentlig gjøre da? Det hjelper å be, jeg vet det, men av en eller annen mystisk grunn tar det tid før jeg kommer på den muligheten. Så ber jeg og freden kommer sigende, jeg kjenner fortsatt på at det som utløste disse urolige tankene fortsatt er der, men dyttet litt lengre bak i bevisstheten og en erkjennelse av at det meste ser lysere ut i dagslys.

Er det ikke merkelig hvordan natten, mørke, det uoversiktlige får frykten fram i oss? Midt i en slik natt kom jeg på denne salmen:

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Han trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plager som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, titusen ved din høyre hånd, blir du ikke rammet.

Salme 91;1-7

Det handler om valg også i dette. Velge å tro at Gud har oversikten, at jeg og alle mine er trygge hos ham, at jeg kan overlate alt til ham og om jeg kan gjøre noe, da vil han gi meg ideer og tanker om det. Det gir noe å hvile i midt i alt.

Spiste du bruspulver da du var liten? Var det noe som var med i din Lørdagsgodtepose? Jeg husker at det var en ganske viktig ingrediens i min barndoms lørdager. Det å kjenne denne brusende og av og til sprakende følelsen i munnhulen, nesten litt for sterkt, men altfor godt til å spytte ut. Jeg kunne til og med få denne følelsen til å vare litt lenger ved å ikke drikke for mye vann, noe som var ganske viktig for snop forekom bare en gang i uka, det var regelen. Jeg kan bare tenke «bruspulver» og det sitrer i spyttkjertlene, så sterkt er dette minne.

Hvorfor i alle dager tenker jeg på bruspulver? Jo, jeg gikk hjem fra trening en dag og tenkte på hvordan enkelte ord kan få det til å gnistre igjennom tankene. Hvordan noen ord er som et fyrverkeri av glede og forventning. Jeg tenkte på hvor viktige ord er til å løfte opp, men også til å trykke ned. Når vi leser i Bibelen og søker etter visdom, ord til trøst og oppmutring, ja, da kan vi finne både de som løfter opp, de som kan kjennes veldig strenge og irettesttende og de som virkelig får det til å boble av glede, som nettopp bruspulver. Jeg tenkte på dette:

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg. Herre, hærskarenes Gud.

Jer. 15;16

Ta dette som en oppmuntring til å lese i Bibelen hver dag, kanskje du finner noen ord som får det til å bruse i deg? Lykke til!

En dag jeg gikk på tur i det fine landskapet her jeg bor, kom jeg til å tenke på dette med å bygge. Jeg har nevnt i tidligere innlegg at rundt her er det mange steinhus, løer og jordkjellere som er bygd i stein. Det er tradisjon for å bruke stein til byggemateriale og folk her er flinke til å lage både hus og murer i stein. Hvorfor? Det er rikelig med tilgang på stein, materialet er så å si uslitelig og det er vakkert. Det er en fryd å se på en fin mur. Det inngir respekt å se et godt utført håndverk og det gir ro i tankene når jeg kan hvile øynene på steinene som ligger der, plassert med omtanke og hensikt. Jeg tenkte på de som hadde bygd veggene og murene der jeg ruslet langs veien. Noen hadde sikkert fått fagfolk til å gjøre jobben, mens andre hadde prøvd seg fram på egenhånd. Da jeg kom inn i boligfeltet kikket jeg på hagemurene, noen vakre og forseggjorte, andre steder hadde det gått litt over stokk og stein. Kanskje byggeren ikke hadde tatt seg tid til å la steinen finne sin rette plass? Kanskje var det kunnskapen som manglet? Ikke vet jeg, men det ble en påminning om å ta seg tid til å bygge på den rette måten, ikke bare i det ytre, men enda mer i det indre. Ta seg tid slik at byggverket, mennesket, kan utvikle seg, at det både er stødig og tåler det som måtte komme av vær og vind.

I Bibelen kan vi lese om akkurat det:

I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger.

1. Kor. 3;10

Utfordringen ligger i dette: å være nøye hvordan man bygger sitt indre. Er jeg nøye? Er du? Kan vi klare å innta den roen og ta den tiden som trengs? Kan det bli et mål for oss?

Jeg synes det er topp med nye klær! Når jeg endelig har kjøpt meg et nytt klesplagg er jeg superfornøyd og gleder meg til jeg kan ta det i bruk, helst med en gang. Noen ganger er plagget til en spesiell anledning, da må jeg vente, men jeg forestiller meg hvor fin jeg blir og hvor deilig det skal bli å ha dette spesielle plagget på seg.

Det er i hvert fall det jeg tenker når jeg står i butikken og skal bestemme meg. Hvis jeg er litt våken så tenker jeg også: Trenger jeg egnetlig dette plagget, er det egentlig dette jeg skal ha? Det er lurt å vurdere, tenke etter og virkelig kjenne på behovet. Jeg har nok gått skikkelig på noen bomkjøp, kanskje vært litt rask til å bestemme meg. Noen ganger har jeg faktisk ikke sett eller kjent at her er det en søm som er litt stram eller at fargen er helt anderledes i dagslys og slett ikke passer så bra til meg. Men når alt passer og det fine plagget gjør meg glad, da er det bare å kaste seg ut i livet.

Guds Ord forteller oss at å leve som en troende er som å kle på seg et nytt plagg, og finne en ny og bedre måte å leve på og det kan jo noen og enhver ønske seg. Hør bare her:

Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket som er skapt i Guds bilde til et liv i rettferd og hellighet.

Ef.4;23-24

Altså ikke bare et enkelt plagg, men total fornying, kan det komme et bedre tilbud? Neppe!

Har du hørt det før? Å, nå skal det bli godt å komme tilbake til det vanlige. Komme tilbake i tralten. Komme inn i dagsrytmen. Klart du har det. Nå når vi er i slutten på januar og nyttårsforsettene holder på å blekne, julelysene har gått over til vinterbelysning og vi nesten har glemt de tingene vi skulle slutte med, da nærmer vi oss normalen. Du kan bare innrømme det, vi trives best når vi har oversikt og vet hva som skjer eller skal skje.

Husker du pandemien? Da vi ikke kunne gjøre de vanlig tingene? Da vi måtte tenke oss om, telle hvor mange vi kunne ha på besøk og huske både munnbind, avstand og håndvask? Da lengtet vi tilbake til det vanlige, det som var kjent og det vi kunne forutse på et vis.

Jeg har tenkt på dette; hva er det vanlige? Fordi pandemien varte så lenge ble både avstand, håndvask og et begrenset sosialt liv «normalen». Nå når vi er tilbake til den forrige «normalen», ja da må vi igjen venne oss til at vi kan være nærmere hverandre og være mer sosiale. Når omstendighetene forandrer seg, da så blir også normalen en annen. Det ser ut til at normalen er en foranderlig greie.

Det som ikke forandrer seg er Guds Ord og de råd og oppfordringer vi kan hente der. Se bare her:

Min sønn ta vare på mine ord, gjem budene mine hos deg! Hold fast på budene, så skal du leve, ta vare på min rettledning som din øyensten! Bind dem fast til fingrene, skriv dem på din hjertetavle! Si til Visdommen: «Du er min søster», kall innsikten for din nære slektning.

Ordspråkene 7;1-4

Midt i det foranderlige er det noe som står fast. Vi trenger det midt i alt.

I forrige uke leste jeg i avisen at parkavdelingen i Bergen kommune holdt på å ta ned juletrær, julepynt og en del belysning rundt omkring i byen. De tok ikke ned alt, men lot belysningen i trærne henge. Nå ble disse lysene ikke lenger kalt julebelysning, men vinterbelysning. Samme lys, nytt navn! Jeg ble ganske henrykt, for når Bergen kommune kan la lysene henge og bare skifte navn, ja, så går vel det bra her ute på Frekhaug og? Men er det egentlig så enkelt? Bare skifte navn sånn uten videre? Jeg har på følelsen at jeg prøver å lure meg selv, for en forandring krever noe mer enn bare et navneskifte, gjør det ikke? Lys er nå en ting, men hva med et indre skifte?

I Bibelen står det slik:

Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.

Esekiel 36;26-27

Her snakker vi bytte, dere! Det er ikke bare bytte av navn eller et kosmetisk skifte, men noe helt nytt som forandrer hele mennesket og som for meg i hvert fall skaper energi og glede. Hva med deg?

Jeg har tenkt på ordet rotfestet, hva vil det si å være det? Når jeg ser i synonymordboka finner jeg en hel rekke med positive synomymer slik som: bestandig, konstant, motstandsdyktig, stabil, urokket, uutryddelig. Mange av disse ordene tiltaler meg fordi de snakker om et liv som står seg i stormene livet kan bringe med seg. Samtidig er det noen synonymer som slett ikke er så oppløftende slik som: forstokket, inngrodd, tilvant og uforanderlig. Det er vel ikke så mange som gjerne ser på seg selv som forstokket? Innholdet av ord er viktige, hva vi assosierer dem med, er det positive og byggende eller er det ord som bryter ned og gnager på selvfølelsen?

Men ordet rotfestet har flere betydninger. Om vi ser på hva vil det si å bli rotefestet? Jeg tenker meg at det handler om tid. Det å vokse inn i noe, forandre seg og bli noe annet enn det man er nå. Vi som holder på med stiklinger vet at det er ulike metoder for at de skal rote seg. Noen skal rett i jorden, andre må stå i vann en stund slik at røttene kan få utvikle seg. Uansett metode så en tid en nødvendig faktor. Det handler om å være tålmodig, legge til rette for at resultatet kan bli best mulig. Selv da er det slett ikke alltid at jeg lykkes, men da gjelder det å sjekke, gjorde jeg det rette, var forutsetningene gode?

På samme måte er det med forholdet til Gud, det er en relasjon i utvikling og jeg trenger å minne meg på utgangspunktet, forutsetningene for at denne relasjonen skal bli bra og være i vekst.

Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre. Lev da i ham, vær rotfestet i ham og bygd på ham! Hold fast ved den tro dere er opplært i, med overstrømmende takk til Gud!

Kol. 2;6-7