Har du hørt det før? Å, nå skal det bli godt å komme tilbake til det vanlige. Komme tilbake i tralten. Komme inn i dagsrytmen. Klart du har det. Nå når vi er i slutten på januar og nyttårsforsettene holder på å blekne, julelysene har gått over til vinterbelysning og vi nesten har glemt de tingene vi skulle slutte med, da nærmer vi oss normalen. Du kan bare innrømme det, vi trives best når vi har oversikt og vet hva som skjer eller skal skje.

Husker du pandemien? Da vi ikke kunne gjøre de vanlig tingene? Da vi måtte tenke oss om, telle hvor mange vi kunne ha på besøk og huske både munnbind, avstand og håndvask? Da lengtet vi tilbake til det vanlige, det som var kjent og det vi kunne forutse på et vis.

Jeg har tenkt på dette; hva er det vanlige? Fordi pandemien varte så lenge ble både avstand, håndvask og et begrenset sosialt liv «normalen». Nå når vi er tilbake til den forrige «normalen», ja da må vi igjen venne oss til at vi kan være nærmere hverandre og være mer sosiale. Når omstendighetene forandrer seg, da så blir også normalen en annen. Det ser ut til at normalen er en foranderlig greie.

Det som ikke forandrer seg er Guds Ord og de råd og oppfordringer vi kan hente der. Se bare her:

Min sønn ta vare på mine ord, gjem budene mine hos deg! Hold fast på budene, så skal du leve, ta vare på min rettledning som din øyensten! Bind dem fast til fingrene, skriv dem på din hjertetavle! Si til Visdommen: «Du er min søster», kall innsikten for din nære slektning.

Ordspråkene 7;1-4

Midt i det foranderlige er det noe som står fast. Vi trenger det midt i alt.