Onsdager er markedsdag her. Vi ta med oss trillebag, handleliste og et blikk for hva som kan være lurt å ta med seg hjem. Forrige onsdag kom jeg på at denne handelen har vokst fram av bytter: jeg har noe å tilby deg og du har noe å tilby meg. Jeg tenkte på om denne handelen kunne sammenlignes med mitt forhold til Gud? Ja, på et ganske umodent stadium så kan det vel være aktuelt: Jeg ønsker at Gud skal løse et problem, hindre at noe skal skje eller rett og slett utføre et mirakel. Hvis han gjør det så skal jeg….

Etter hvert som min kjennskap og kunnskap om Gud vokser så ser jeg at det er ikke slik det fungerer. Gud lar seg ikke kjøpe. Gud forhandler ikke, han er den som gir, han er den som pirker borti meg og gir meg noen hint om hva jeg bør forandre på, noe som vil gjøre livet bedre for meg og folk rundt meg. Jeg har tenkt på dette verset:

Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inni dere. Jeg vil ta ut steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte i steden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere og gjør det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover slik at dere lever etter dem

Esekiel 36:26-27

Hva betyr det? For meg betyr det å bytte ut egosentrisitet med omtanke for andre. Å gå litt i andres sko og ikke være så veldig opptatt av å ha rett, bli lagt merke til eller alltid få ros. Det koster, men ofte er det verdt det.

Har du tenkt på hvordan ting, oppfatninger, holdninger og meninger kan endre seg etter hvordan de blir opplyst? Enten ved det direkte, fysiske lyset eller du får ny eller annen informasjon som kaster et «annet lys» over det som blir sagt eller gjort. Jeg opplever det noen ganger og jeg pleier å bli helt forbløffet over resultatet. Noen ganger må jeg til og med endre mening eller enda verre be om unnskyldning. Eller i enkelte ganger får jeg nåde til å si, uten særskilt påtrykk: Jeg tok feil.

Det er greit å ta feil, det skjer alle, men da må jeg også, når jeg tar feil, når jeg ser ting i et annet lys være klar til å innrømme feilene og gjøre opp for meg.

Jeg har tenkt på hvordan jeg kan unngå at dette skjer igjen og igjen? Kanskje ved å stanse opp og tenke etter? Kanskje ved å søke mer informasjon før jeg braser videre med meningene mine? Kanskje ved til og med å søke råd? Salme 36 er en vidunderlig vakker og trøstefull salme, den gir en pekepinn på hvordan jeg og vi kan gå fram:

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

Salme 36; 8-10

Det er særlig den siste delen av vers 10 som stadig kommer til meg: I ditt lys ser vi lys. Det er ved å stille mine tanker og handlinger under Guds lys at ting blir satt i det rette lys, eller hva tenker du?

I Spania virker det som om enhver by med respekt for seg selv og sin historie har en stor kirke eller katedral. Men det er ikke mange som står fram som så unik som Katedralen i Sevilla. Den er gigantisk, den har en lang historie først som moské og seinere som katedral og samlingspunkt for den katolske kirken i Andalusia og Spania. Kongene bodde i denne byen og dermed ble katedralen en markør for deres makt og virke. Det er overveldende når vi toger inn, klatrer opp i tårnet og ser på skattene, alterene og gravkammerne. Likevel tenker jeg mest på alle de millionene av mennesker som har gått hit for å se og oppleve, for å be, tilbe Gud i glede og i sorg.

Katedralen ble bygd for å være stor og overveldende, en mektig manifestasjon av den kristne troen og slik virker den i dag og. Hva med oss som besøker den? Jeg tenkte på at i dette store tempelet går det daglig mange tusen små templer ut og inn og blir minnet på at det er akkurat det vi er: små men ikke uten betydning.

Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!

1. Kor.6;19-20

Husbonden og jeg er i Spania, på vårt vanlige sted. Det er et sted fullt av minner og vaner. Det er fint, men det kan lett bli rutine og. Vi gjør det samme, handler på samme sted, bader på samme strand, går på de samme restaurantene. Det er fint, vi er blant de superpriviligerte og likevel tenker jeg på om jeg også tenker de samme tankene, har de samme målene og egentlig går litt i ring. Er jeg blitt for gammel til noe nytt?

Da vi var her i mars var vi på en tur oppe i fjellene. Vi fant en liten plante som vi tok en bit av. Det var antakelig en sukkulent for stedet der den vokste var ganske tørt. Jeg tok den med og plantet den i en potte. Kanskje ville den overleve, eller antakelig ikke… Men nå kan jeg se at den har vokst og bredt seg utover. Ikke bare denne nye, men også en annen som jeg ikke hadde noe særlig håp for. Begge plantene har skutt nye, friske skudd.

Hva tenker jeg da? Hvis en liten puslete plante kan skyte friske skudd, kan ikke også jeg? Salme 1 har mye godt å si om dette:

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes

Salme 1; 1-4

Staselig, ikke sant? Det gir håp for noen og enhver… og dette her da:

De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne

Salme 92;14-15

Vi er så heldige å ha et par duer i hagen. De har valgt seg et tre der de sitter og kurrer, steller litt på hverandre og lager fredelige lyder. Av og til tar de vingene fatt og flyr forbi oss så det piper i fjærene, men mest av alt nyter jeg synet av dem når de sitter i ro. Jeg er ikke sikker på hvor de har reiret sitt, men de har hatt fast plass i hagen her de to siste årene. De er en påminnelse om det gode fredelige livet, trofasthet og kjærlighet som mennesker også ønsker seg. Det minner meg på Salme 133 i Bibelen:

En sang ved festreisene. Av David.

Se , hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen! Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, nedover linningen på kjortelen. Det er som dugg fra Hermon når den faller på Sions fjell. For der gir Herren velsignelse, liv til evig tid.

Salme 133

Det er i det hele tatt mye i naturen som minner oss om Gud og hans Ord, hensikten med livet vi lever og den nødvendige oppmerksomheten vi trenger å gi hverandre og omgivelsene. Siden jeg akkurat nå er veldig opptatt av duer kom jeg på et annet vers der Jesus forbereder de tolv disipplene på det som kan komme av utfordinger:

Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer

Matt. 10;16

Det minner meg om dualiteten i livet, det gode, det utfordrende og den gode veien gjennom alt.

Foto: Jørn Kleiva

Utenfor huset har jeg to blomsterkrukker, slike som henger på veggen under tak. Plantene har klart seg rimelig bra i sommer, men det er nok ikke min fortjeneste. Grunnen er at de er ganske hardføre og det har regnet så mye at luften har vært fuktig. Regnet og blåsten har sørget for at blomstene har fått nesten alt de trenger av vann. Legg merke til nesten! For de har innimellom sett halvdaue ut og det har vært nødvendig med en redningsaksjon. Plantene inne får regelmessig vann, en gang i uka suser jeg rundt med vannkannen, passer på at alle får passelig påfyll og jeg noterer vanning og gjødsling i en bok. Plantene ute derimot har jeg lett for å glemme og overlate til seg selv inntil det oppstår en vanningskrise.

Dette fikk meg til å tenke på hvor viktig regelmessig påfyll er. Jeg må gi alle planter nok vann slik at de kan vokse og trives. Jeg spør meg selv om hvorfor de som lever ute får mindre oppmerksomhet enn de som er inne? Klarer jeg ikke å tenke på planter ute og inne som en helhet? Må jeg ha alt rett foran øynene mine for å føle ansvar for stell og omsorg? Er det slik bare når det gjelder planter og blomster? Hvis det er slik må jeg ta en grunndig gjennomgang av prioriteringer her. – og for egen del; Jeg må sørge for at jeg selv får nok «vann» eller påfyll slik at jeg holder liv i kroppen, i sjelen, og ikke minst i ånden. For uten det daglige møtet med Gud skjer det ikke noe vekst.

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.

1. Kor. 3;6

Det er et enkelt lite vers som sier noe om hva både du og jeg kan bidra med. Paulus gjorde sin del, Apollos sin del, men uten at Gud var med og ga liv og vekst skjedde det ingenting. Hver enkelt av oss har sin del av livets oppgaver, men om ikke Gud er med å velsigner arbeidet …

Har du noen gang fått en innskytelse? Nærmest fått en stemme eller en tanke i hodet som sier, gå til henne, ring, send en melding. Jeg får det av og til. Noen ganger følger jeg innskytelsen, mens andre ganger gjør jeg det ikke. De gangene jeg følger denne innskytelsen skjer det ofte fine ting. Den jeg oppsøker blir takknemlig. Hun jeg ringer til takker for praten. SMS-en var til oppmuntring. Jeg blir selvsagt happy og ganske ydmyk, for jeg gjorde ikke så mye som takken skulle tilsi. De gangene jeg ikke har fulgt opp innskytelsen har jeg enten glemt hele greia ganske fort eller så har jeg faktisk fått en gnagende følelse av at nå har jeg gått glipp av noe. Jeg har gått glipp av velsignelsen ved å være noe for andre. Jeg har gått glipp av gleden i et medmenneskes øyne og jeg har ikke vært den beste utgaven av meg selv når jeg enkelt kunne ha vært det.

I slike situasjoner lover jeg meg selv at jeg skal lytte bedre neste gang og ta det bittelille ekstra steget for å være til glede for andre og meg selv. Jeg minner meg selv nesten hver dag om dette bibelverset:

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Efeserne 2;10

Vi er skapt til å gjøre godt og gjerningene er der klare til å bli tatt tak i, jeg trenger bare å øve meg på det, litt hver dag.

Husbonden og jeg kjørte over Hardangervidda i går. Det er et vidunderlig vakkert område. Da tenkte jeg: så utrolig heldige vi er som bor i et land med Europas største høyfjellsplatå.

Salme 121 kom seglende inn i hodet mitt og jeg tenkte på David, krigerkonge, heltekonge, en av de utvalgte, dikter og feilbarlig menneske, så mye og likevel underlagt de samme lovene som oss. Jeg lurte på; hva var situasjonen da han skrev salmen som vi kjenner som den 121? Måtte han skjule seg, var han i en trengt og vanskelig hendelse? Var han oppgitt over mannskapet? Utmattet og deppa, kanskje? Det står at det er en sang ved festreisene og kanskje var det slett ikke David som skrev akkurat denne? Ikke vet jeg, men jeg vet at dette er en god trøstesalme, en salme som gir håp og lys i det som kan være vondt og vanskelig.

Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skade deg om dagen heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.

Salme 121;1-8

Jeg har en app på telefonen min som sender meg et bibelvers hver morgen. Det verset er det første jeg leser og jeg tror det er en god start på dagen. Fordi jeg prøver å lære meg spansk har jeg det samme verset på spansk slik at jeg leser verset i flere utgaver. Noen ganger skjønner jeg ikke bæret av hva jeg leser, mens andre ganger er det en nesten ordrett oversettelse. Noen dager er oversettelsen slik at jeg til og med får noe ekstra å tenke på. Slik var det i dag:

La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

Romerne 12;21

I den spanske oversettelsen som heter La Palabra ( Ordet) står det:

No permitas que te venza el mal, antes bien, vence al mal a fuerza de bien

Romanos 12;21

Hvorfor ble jeg så begeistret? Her står det: overvinn det onde med kraften av det gode. Tenk på hvilken kraft det er i å gjøre godt for andre og tenke godt om andre. Det kan faktisk snu uheldige situasjoner, det kan forandre en holdning og det kan få ting på rett kjøl igjen. For meg er det en påminning om å granske meg selv slik at jeg ikke lar meg overvinne av det onde og destruktive, men bruker kraften som godhet gir til å gjøre det rette og tenke bedre om folk enn det jeg stadig står i fare for å gjøre. Å møte godhet er balsam for sjel og ånd, å gjøre godt styrker hele mennesket.

En dag jeg gikk en tur ble jeg oppmerksom på alle bringebærene som vokste langs veikanten. Jeg tenkte på at det var nesten som et mirakel at noe har klart å bli modent i år med så utrolig mye regn. Likevel! Bringebærene tyter fram og lar oss høste gode, smakfulle bær. Jeg tenkte på hvor fantastisk naturen er, hvor mange forskjellige vekster, insekter, fugler og dyr det finnes. Bare på vår lille flekk er det mengder. Det er en overflod i skaperverket som er til glede og undring for oss. Jeg gleder meg over bringebærene nå når de har sin sesong, men jeg kan også glede meg over at andre vekster kommer til og når de har gitt sitt bidrag er det hviletid og klargjøring for ny innsats. Denne overfloden som går i bølger er en del av skaperverket. Det er både en realitet og et bilde på hvordan vi kan leve i tjeneste for Gud. Vi gir, hviler, henter nye ressurser og er klare til å gi igjen. Egentlig er det jo ikke vi som gir. Gud gir hele tiden, det er han som gjør oss i stand til å gi, vi trenger bare å stille opp – og det er vel ikke så krevende? Tja, jo, det er dager da selv tanken på å stå opp er i meste laget, men da er det fortsatt Guds kjærlighet og omsorg vi kan hente krefter fra slik vi kan lese her:

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

Salme 36; 8-10