En dag jeg gikk en tur ble jeg oppmerksom på alle bringebærene som vokste langs veikanten. Jeg tenkte på at det var nesten som et mirakel at noe har klart å bli modent i år med så utrolig mye regn. Likevel! Bringebærene tyter fram og lar oss høste gode, smakfulle bær. Jeg tenkte på hvor fantastisk naturen er, hvor mange forskjellige vekster, insekter, fugler og dyr det finnes. Bare på vår lille flekk er det mengder. Det er en overflod i skaperverket som er til glede og undring for oss. Jeg gleder meg over bringebærene nå når de har sin sesong, men jeg kan også glede meg over at andre vekster kommer til og når de har gitt sitt bidrag er det hviletid og klargjøring for ny innsats. Denne overfloden som går i bølger er en del av skaperverket. Det er både en realitet og et bilde på hvordan vi kan leve i tjeneste for Gud. Vi gir, hviler, henter nye ressurser og er klare til å gi igjen. Egentlig er det jo ikke vi som gir. Gud gir hele tiden, det er han som gjør oss i stand til å gi, vi trenger bare å stille opp – og det er vel ikke så krevende? Tja, jo, det er dager da selv tanken på å stå opp er i meste laget, men da er det fortsatt Guds kjærlighet og omsorg vi kan hente krefter fra slik vi kan lese her:

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

Salme 36; 8-10