Vennskap kan starte på mange måter. En gang etter at vi hadde flyttet hit vi bor nå begynte jeg å be til Gud om at jeg måtte få en venn, helst en som jeg kunne fortelle om Gud og som jeg kunne være sammen med utenom mine vanlige aktiviteter. Hun dukket opp og det ble et vennskap, litt skjørt, men det varer ennå. Andre vennskap oppstår fordi du er med på de samme tingene og utgangspunktet er felles. Andre igjen er overraskende, kanskje krevende, men så lenge det finnes en gjensidighet er slike vennskap verd å arbeide med. For det skal ikke stikkes under en stol at det kreves noe om du vil ha en venn, men ofte gir det mer tilbake og da er det vel verdt å ta de byrdene som kommer, er det ikke?

Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Åp. 3:20

Ordene i sitatet er Gud sin invitasjon til oss om vennskap. Hva gjør du når du er sammen med en venn? Vi gjør noe, tar en kaffe, spiser lunsj eller deler noe som styrker vennskapet. Gud inviterer seg selv inn på et måltid, men jeg eller du må åpne og invitere inn. Har du tenkt på hvor viktig å spise og/eller drikke sammen er når det gjelder å bygge relasjoner. Det kan være fra de mest formelle møter hvor det om ikke annet blir satt fram kaffe og te. Det er en måte å si at jeg vil at vi skal sitte ned, snakke sammen og komme nærmere hverandre, oppgaven vi skal løse, problemet vi skal se nærmere på. Det er en invitasjon til fellesskap. Sier jeg nei til det? Veldig sjelden, for denne måten å nærme seg hverandre på sier noe om kultur, men og noe om det generelt menneskelige – vi vil ha kontakt. Slik er det også med Gud. Han vil ha kontakt, snakke sammen, komme nær. Er dette invaderende? Tja, kanskje, men noen ganger trenger vi, i hvert fall jeg at noen insisterer på en prat, et møte som kan vise seg å bli noe veldig bra. Gud sier: åpne opp for meg, vi kan ta en kaffe og en skive, prate og så ser vi om vi går videre sammen etter dette. Han vil, vil du?