De siste dagene har snøen ramlet ned over oss i store mengder. Naboen er ute med snøfreseren, brøytemanskaper raser gjennom byggefeltet med digre traktorer, gjør veien lettere å gå og legger igjen store brøytekanter som huseierne kan gå løs på. Trærne bugner av snø, den har lagt seg over alt og så lenge det ikke blåser er hvert tre og hver busk kledd i hvitt. Det er vakkert, snøen gjør alt lysere rundt oss og den gir uendelige muligheter for lek og moro.

Jeg har tenkt på at snø er på en måte som tilgivelse. Tilgivelse dekker, gjemmer og glemmer det som er galt, det vi har gjort mot noen og det andre har gjort mot oss. Det er som balsam for sjelen og ingen ting kan etterligne den lettelsen og takknemligheten som følger av å bli tilgitt.

Nå er det jo slik at det snøen dekker, kommer dessverre eller heldigvis til syne igjen og noen ganger kan vi vel oppleve det med menneskelig tilgivelse også. Med Gud er det anderledes, når vi ber om tilgivelse gir han oss det og han glemmer fullstendig det vi har gjort.

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.

Kol. 3:12-13

Klarer vi dette da? Tror ikke det, sånn ved første forsøk, men det er som å gå på ski i denne deilige hvite, rene snøen. Vi faller, vi kjører utfor løypa, vi blir svette og slitne, men vi gir oss ikke for vi har et mål om å komme hjem og kjenne at vi har gjort vårt beste. Slik er det, vi øver oss på mange områder og innimellom lykkes vi. Da er det godt å vite at hos Gud er det rom både for det vi klarer og det vi strever med – og han vil hjelpe oss slik at vi klarer det vi skal.