I forrige uke kom husbonden hjem etter en tur til Haltejohansvika og fortalte entusiastisk om Fossekallen som nå var i full gang med stup og bading fra iskanten. Jeg som er en pingle når det gjelder alt som kan være ubehagelig, tenkte grøss og gru, det der hadde jeg aldri orket. Så kom tanken at jeg er ikke noen Fossekall akkurat og min måte å skaffe mat på er på ingen måte fra en iskald elv. Vi er hver på vårt vis tilpasset en levemåte som lar oss mestre livet og tilværelsen, så godt vi kan.

Fossekallen er i sitt rette element når han stuper fra iskanten, dukker under, svømmer med vingene til han finner et passende bytte og så plopper han opp igjen etter utført dykk. Det er fasinerende å se på og det får meg til å tenke etter: Når er jeg i mitt rette element? Jeg har heldigvis ikke noe stort behov for å jakte på mat, i hvertfall ikke fysisk, men jeg har et åndelig behov. Et behov for å kjenne at jeg hører til, et behov for å bli sett og få omsorg. Det er dette om er så fantastisk med Gud, han er skaperen av alle ting og har tenkt ut hver enkelt skapning sin beste plassering og funksjon i skapelsen. Bare les Salme 8

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneske barn- at du tar deg av det?

Salme 8; 4-5

Jeg er i mitt rette element når jeg snakker med Gud, når jeg får gå ut og se på hans vidunderlige skaperverk, når jeg får være med dem som står meg nær og når jeg får ha fellesskap med mennesker Gud har sendt i min vei. Dette høres jo fint ut, men noen ganger tuller og roter jeg, tar på meg bører jeg slett ikke trenger å bære og glemmer hvor jeg hører til og hva som er godt for meg. Da trenger jeg en påminning:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.

Matt 11;28

Kanskje du trenger en påminning og?

Bildene er tatt av Jørn Kleiva