Har du noen gang sagt eller gjort noe dumt? Er du menneskelig så har du vel gjort det. Jeg klarer det stadig vekk. Noen ganger er det helt åpenbart at her har jeg gått i baret, tråkka i salaten eller rett og slett vært tankeløs. Andre ganger er det bare en stemning som ikke er helt god, vi har ikke blitt helt enige og en av partene føler seg overkjørt og ikke hørt.

Det som har skjedd ligger som en surdeig og farger dagen, gjør den gråere enn den kunne ha vært. Eller kanskje jeg oppdager at jeg har gjort eller sagt noe som ikke var bra, men jeg føler at dette her er jammen ikke bare min skyld. Hvem skal da be om unnskyldning og er det virkelig jeg som skal gjøre det, denne gangen og?

Tankene ligger som en propp i systemet, klumpen i magen forteller meg at her er det ikke åpne kanaler og frimodigheten daler for hvert minutt som går.

Da er det ingen vei utenom – jeg må virkelig be om unnskyldning, be om tilgivelse og snakke ut med den eller de jeg har vært ugrei mot. Nå er det jo et krenkehysteri i samfunnet vårt for tiden, men likevel, jeg vet veldig godt med meg selv når jeg har gått over streken.

Om du bærer offergaven din fram til et alter og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!

Matt. 5;23-24

Det er ydmykende å be om unnskyldning, ingen tvil om det. Det er en uendelig lettelse når det er gjort, unnskyldningen er mottatt, tilgivelsen gitt og kontakten gjenopprettet. Det kjennes ut som en stor isklump har smeltet og sola igjen har varme i seg. Det er en kort stund med ubehag, men belønningen er desto større. Det er verdt å prøve…