Frykt

Alle opplever frykt av ett eller annet slag. Det er både en forsvarsmekanisme og det er et varsel om at noe ikke er som det skal være eller som vi er vant til at det skal være. Det er sunt og bra for oss å føle frykt i noen sammenhenger, men dersom frykt får ta overhånd, blir det den som styrer hva vi gjør og hvem vi er sammen med. Da har frykten blitt en fiende, en som klemmer livsglede og livskraft ut av oss og legger sterke begrensinger på livet vårt og hvordan vi skal leve det.

Mange opplever menneskefrykt. Vi er redde for hva andre tenker om oss, vi er redde for å gå ut av komfortsonen og vi kvir oss for å gjøre noe vi ikke har gjort før. Vi kan være redd for ikke å leve opp til forventninger vi tror andre har til oss og det kan hindre oss fra å gjøre noe som kan være godt for andre og oss selv.

Hva skjer med oss når vi blir redde og frykten holder på å ta over? Noen blir sinte, mistenksomme og musklene spenner seg. Dette er ikke bra for oss i det daglige og det er til hindring for gode opplevelser.

Noen ganger er det en riktig reaksjon å føle frykt og bli redd, men ofte, og jeg er en av dem konstruerer jeg en frykt som på ingen måte er reell.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Jes.41;10

I Bibelen står det mange ganger: Frykt ikke! Jesus sier det til disiplene og han sier det i situasjoner der det skjer usedvanlige ting. Hvorfor står det så mange ganger? Gud kjenner mennesket, han vet at vi trenger mange forsikringer om at han har bare gode planer for oss, ingen grunn til å frykte.

Hva gjør så jeg som stadig kjenner på frykt? Jeg øver meg. Hver gang jeg kjenner frykt-tankene komme så tenker jeg på dette verset om å ikke frykte, bli sterk og vite at Gud vil holde meg oppe. Med Guds hjelp kan alt se anderledes ut.

To karer

På en av mine turer i nærområdet gikk jeg forbi to små gutter på pinnejakt. De snakket ivrig sammen om de fine pinnene som de samlet, solen skinte, det var en vakker dag. Jeg stusset litt på at de var alene uten en voksen i nærheten. Det var noe ved dem som gjorde at jeg tenkte: Disse her er ute på en tur de ikke burde være på. Hadde de stukket av fra barnehagen som er like i nærheten? Niks, ingen barn klarer den porten der. Kom de fra ett av husene i nærheten? Nei, disse to karene hadde jeg ikke sett før. Jeg gikk forbi, men så snudde jeg og gikk tilbake. Jeg sa hei og spurte om de var på tur? Ja, det var de, men de visste hvor de bodde, sa de. Jeg prøvde å finne ut hvor, da jeg så en mann komme springende og den ene ropte: «Der er pappa!» Pappa-en så lett desperat ut og takket for at jeg stoppet, men gikk fort over til å forklare guttene at denne turen hadde gjort både han og mammaen veldig redde. Jeg gikk videre og overlot guttene og pappaen til hverandre. Jeg hørte i det jeg fjernet meg at pappaen sa: nå skal dere høre hvorfor….

Så godt det er å ha en far eller en mor som kaster seg rundt og leter etter deg når du ikke er der du skal være! Jeg tenkte på at slik er det med Gud og, når vi vandrer våre egne veier vekk fra ham, så prøver han å finne oss igjen. Han vil ha en pappa-relasjon til oss, en som vi kan ha full tillit til og som finner oss når vi har rotet oss bort. Gud har omsorg for alle sine barn om vi velger ham og livet med ham.

Gutta på tur, hadde tydeligvis ikke snakket om hvor de hadde tenkt seg, bare gått, slik er det også med oss noen ganger, vi bare legger ut på «tur» uten å be Gud om veiledning eller legge saken fram for han. Det kan gå riktig bra, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt behov for en redningsaksjon og Gud har vært der med sin sterke hånd og ledet meg gjennom til jeg har fått fast grunn under føttene igjen.

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem:»Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort. Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Lukas 15;4-7

Mismot

Har du merket den trettheten som kommer snikende når ting du prøver å gjøre ikke lykkes? I denne trettheten ligger mismotet og lurer og gir jeg et øyeblikk etter, tenker negative tanker, så sitter jeg i saksa og så har vi det gående. I mitt liv er det stort sett bagateller som går i vasken, men fordi det ikke skjer så mye, klarer jeg å gjøre det lille til noe stort.

I forrige uke måtte jeg rekke opp et langt stykke av genseren jeg strikker fordi det ble en alvorlig feil i mønsteret. Suppa som skulle være kremete ble tynn. Jeg skulle ta opp en video av vipa som steg og sank så vakkert, men det ble bare tull, til og med husbonden som er ganske velvillig lurte på hva i alle dager jeg hadde gjort for å klare dette. Det snødde og ble kaldt, ny vinter – å nei! Så, i mitt lille liv ble dette store greier og jeg kjente den velkjente trettheten, mismotet komme sigende…

Heldigvis for meg leste jeg nettopp brevene til Timoteus der Paulus prøver å sette mot i ham ved å minne ham om oppgavene han har foran seg og ikke minst ressursene han har til rådighet:

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir, kraft, kjærlighet og visdom (sindighet)

2. Tim;1.7

Så hva det nå enn er som gjør meg mismodig, er det på ingen måte Guds Ånd eller noen av de to andre, men mine egne tanker som holder meg fast i en forventning om perfeksjon og å lykkes med alt alltid.

Slik er det jo ikke i livet. Ved hver feil eller tabbe er det noe å lære og når jeg trenger litt trøst og oppmuntring så har jeg Guds Ord og jeg kan se meg om i skaperverket og se alt det rare, flotte og utrolige han har skapt – rett utenfor døren min, faktisk! Og snøen, ja den forsvant og kom tilbake og forsvant… narsissene derimot lot seg ikke merke og stod som stolte spyd gjennom alt,

– der fikk jeg noe å tenke på…

Fuglane veit…

Ja, vet egentlig fuglene? Eller er det instinkt? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at når våren kommer, dagene blir lengre og lysere så kommer de. Det er en fryd å observere stadig flere av dem som pleier å være her i sommerhalvåret. Det er om å gjøre å se dem først, melde fra til andre entusiaster og ikke minst dokumentere.

Husbonden og jeg har vært på utkikk etter vipa i de siste ukene og for noen dager siden så jeg noen på en av mine vandringer. Det vil si de så meg og antok at jeg var en mulig fare for de fløy omkring, stupte flagrende ned mot marken og skrek. I mine ører skrek de: Se på meg, se på meg, ikke der, ikke der… Hva betød dette? Jeg tenkte – at om jeg er en mulig fare, da gjelder det å få oppmekrsomheten bort fra reiret, bort fra området hvor egg og unger skal holde til. Det er morsinstinktet som slår til, tenkte jeg og ble minnet om:

Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg.

Jes. 49; 15-16

Jeg tror at alle levende skapninger har et slags morsinstinkt, en omsorg for avkommet sitt og at det også fungerer som en stadig påminning om Skaperen. Det kjennes utenkelig å glemme noen en har omsorg for, men det kan skje. Gud gir oss sitt løfte på at han aldri vil glemme deg, det er virkelig noe å leve på.

Bildene av bokfink i snøvær og stær på linje er tatt av Jørn Kleiva