Ja, vet egentlig fuglene? Eller er det instinkt? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at når våren kommer, dagene blir lengre og lysere så kommer de. Det er en fryd å observere stadig flere av dem som pleier å være her i sommerhalvåret. Det er om å gjøre å se dem først, melde fra til andre entusiaster og ikke minst dokumentere.

Husbonden og jeg har vært på utkikk etter vipa i de siste ukene og for noen dager siden så jeg noen på en av mine vandringer. Det vil si de så meg og antok at jeg var en mulig fare for de fløy omkring, stupte flagrende ned mot marken og skrek. I mine ører skrek de: Se på meg, se på meg, ikke der, ikke der… Hva betød dette? Jeg tenkte – at om jeg er en mulig fare, da gjelder det å få oppmekrsomheten bort fra reiret, bort fra området hvor egg og unger skal holde til. Det er morsinstinktet som slår til, tenkte jeg og ble minnet om:

Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg.

Jes. 49; 15-16

Jeg tror at alle levende skapninger har et slags morsinstinkt, en omsorg for avkommet sitt og at det også fungerer som en stadig påminning om Skaperen. Det kjennes utenkelig å glemme noen en har omsorg for, men det kan skje. Gud gir oss sitt løfte på at han aldri vil glemme deg, det er virkelig noe å leve på.

Bildene av bokfink i snøvær og stær på linje er tatt av Jørn Kleiva