Et nylig besøk på Arboretet på Milde utenfor Bergen fikk meg til å tenke på naturens overflod. Vi gikk igjennom hagen og så på trær og busker som var i ferd med å sprette ut med svulmende knopper og vakkert nytt løv. Vi gikk til Rhododendron avdelingen og det fargesprakende havet av blomster og variasjoner var enormt. Her var det blomstrende busker i alle varianter, noen mye mer overveldende enn andre både i mengde og størrelse. Plantene hadde kommet fra alle verdens kanter der hvor rhododendron vokser og noen hadde blitt kultivert slik at de var tilpasset vekstforholdene her på Vestlandet. Hver enkelt plante var unik og spesiell og hver blomst gikk vakkert inn i et hele for tilsammen å gi dette bildet av overflod. Når du ser nøye etter er hver blomst ganske skjør, men tilsammen gir planten et inntrykk av energi og kraft.

Slik er det med mennesker og. Vi er hver på vår måte spesielle og unike. Noen av oss kan virke skjøre og uten kraft om vi begår feilen å sammenligne oss med hverandre. For Gud er vi like, like verdifulle, unike og viktige og hver enkelt har noe særlig å bidra med.

Se på liljene, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset så fint, det som gror på bakken i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende!

Luk 12; 27-28

Disse versene minner meg på både Guds oversikt og omsorg og at Han elsker det vakre.

Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt.

Forkynneren 3;11

Denne våren har jeg sådd frø både ute og inne. Jeg har funnet fram alt jeg har av frøposer og selv om datostemplingen sier at det fortsatt skal være spirekraft i frøene, så er det mange frø som ikke har gitt noen resultater. Har jeg gjort noe galt? Det kan godt være, for med så mye annet har jeg det med å lese halve oppskriften før jeg setter i gang. I følge husbonden er det både en fordel og en ulempe. Fordelen er at jeg setter i gang uten så mange betenkeligheter og får gjort en god del. Ulempen er at jeg møter en god del uforutsette problemer som krever mye ekstra-arbeid, frustrasjon og upassende utbrudd. Hver gang jeg opplever dette tenker jeg, neste gang skal jeg forberede meg skikkelig! Helt sikkert! De gangene alt går fint og etter oppskriften, tenker jeg ikke på det i det hele tatt, men tar det som en selvfølge. Hvis jeg bruker to sekunder til å tenke meg om, ja, så er det kanskje fordi jeg har fått litt mer erfaring, jeg har faktisk lært noe av alle feilene jeg har gjort tidligere? Eller så er det Guds nåde som har slått til og jeg har kommet bedre ut av det enn jeg objektivt burde.

I letingen etter frø fant jeg en pose med solsikkefrø. Disse burde vært sådd for minst en måned siden, men med min sedvanlige optimisme satte jeg fem frø i hver sin brikett. To av dem begynte etter noen få dager å spire, de tre andre ser det ikke ut til å være så mye liv i, men jeg har ennå ikke begynt å skjære hull i briketten for å sjekke om det er liv i leiren. De to spirene taler til meg om håpet vi har i Gud, håpet han har gitt oss i sitt Ord og håpet vi kan ha for våre liv. Det kan se lite og stusselig ut, men det kan bli til noe virkelig stort med Guds hjelp.

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser?

Rom 8;24

Det regner ute. Det er jo absolutt ikke noe nytt her på Vestlandet, men på denne tiden av året er det vårregnet som kommer. Dette lette regnet som får jorda til å dufte og vårblomstene til å rykke lenger opp av jorden.

Ja, her kan det selvsagt regne i alle varianter, men det var en dag da jeg virkelig kjente at dette er vokse-regn, et regn som får det til å gro og jeg kjente at dette var både godt og nødvendig.

Når det har regnet i dager og uker, ja, så klager vi. Når det ikke har regnet på lenge, ja, da klager vi da og. Regn er nødvendig og vi trenger det til alt liv på jorden. Vi vil helst at det skal regne når det passer oss, og hvert fall ikke på 17. mai eller i ferien eller når vi skal feire noe og helst ikke i helgene når vi har fri. Regner det da så klager vi.

Jeg hørte en fortelle: En mann fra Eritrea stod på bussholdeplassen og hørte på sine med passasjerer som klagde over regnet. En av dem snakket til ham og sa: «Det er beklagelig med dette regnet». Mannen fra Eritrea sa: «I mitt land er regn en velsignelse. Det er tørt, det er vanskelig å få noe til å vokse fordi regnet kommer sjelden. Her regner det ofte, det er en velsignelse. Jeg takker Gud for regnet. «

Kanskje det er noe vi skal ta med oss, regn er et gode. Klart vi kan be om oppholdsvær, men kanskje vi kan se på regnet som en velsignelse, som et tegn på Guds nærvær i våre liv eller at han gjennom det ønsker å få oss i tale?

La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss lik regnet, lik vårregnet som væter jorden.

Hoseas 6;3

Gud har sine metoder for å minne oss om hans tilstedeværelse i verden og i våre liv. Han vil ha fellesskap med oss. Ser vi naturen som våkner opp etter vinteren, kan vi tenke på celledeling og osmose, men vi kan og tenke på Guds skaperkraft og at denne kraften kan være til stede i ditt og mitt liv om vi velger det.

Jeg har et par tomatplanter i stua. De ble kjøpt inn som ganske små planter og tilbrakte de første ukene i kjelleren med ekstra lys. De har etterhvert vokst seg større og blitt flyttet opp i stua og når varmen kommer skal de ut i hagen. Det er spennende å se hvordan de vokser, blir høyere og kraftigere. Jeg var kjempefornøyd helt til en av svigerdøtrene mine sa: «Her har du en tyv!» Hva, tyv i tomatplanten! Det hun mente var at i bladfestet på planten vokste det fram en ny stilk som må fjernes for ikke å ta kraft fra hovedplanten. «Men det som er fint», sa hun, «er at du kan sette denne i vann og lage en ny plante av den». Klok dame! Jeg satte tyven i et glass med vann og etter en god uke er det nå røtter på stilken og den er klar for jord og et nytt liv som tomatplante.

For meg ble dette en påminning om at endring er mulig. For dette som var en tyv som stjeler kraft, skal nå bli en plante som i sin tid skal gi frukt! For at det skal bli frukt og mye frukt så er det nødvendig med rensing. «Tyver» må fjernes, jorda må hyppes oppover stammen, vann og næring må gis i rett mengde og i rett tid.

Slik er også livet for oss. Skal det bli noe av våre evner og talenter må det øves, må det tilføres ny kunnskap og læring. Noe er lett å gjennomføre, andre ting krever mer innsats, men ingenting er umulig når Gud er gartneren.

Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.

Joh. 15; 4-5