«Høyt henger de og sure er de»

Dette sier reven i en av Æsops fabler når han etter flere forsøk på å få fatt i rognebærene må gi opp. Jeg kom på dette utsagnet da jeg gikk en tur og så rognetrærne bugne av bær. Hvorfor har dette ordtaket blitt en del av vår kultur og historie? Vi sier det når vi ikke får noe vi har lyst på og blir litt snurt på grunn av det. Jeg har ikke tenkt på dette som noe annet enn en konstatering at slik er det av og til. Da jeg så disse knallrøde bærene henge der mot en stor blå himmel, tenkte jeg at når jeg blir nektet noe eller når jeg innser at dette får jeg ikke tak i samme hva jeg gjør, hvordan er følelsene mine da? Er jeg i stand til å se at dette ikke er bra for meg? Er jeg i stand til å se at når det gjelder disse «bærene», bør jeg faktisk være takknemlig for at de er utenfor min rekkevidde? Neida, ofte blir jeg like sur som reven, men noen ganger, etter litt tid, kan jeg si med Paulus:

Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.

1.Kor 6;12

Jeg må erkjenne at ofte, veldig ofte, kan jeg i ettertid se at det jeg hadde lyst på slett ikke tjente til det gode verken for meg eller dem rundt meg. Derfor kan det være på sin plass å tenke etter: er det sant, er det godt, er det noe jeg virkelig trenger? Da kan det hende at jeg kikker opp på rognebærene og tenker: de er fine, men passer best som fuglemat…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s