Vi har hatt invasjon av mus på hytta! Vi kunne ikke reise dit, men gode hjelpere har trådt til og det har blitt ryddet og vasket, men likevel… Jeg tenkte meg det verste og jeg var sikker på at musene, eller var det rotter, var av gigantstørrelsen. De vokste faktisk mens jeg tenkte på dem! Etter en periode med bekymringer, fantasifulle katastrofer som kunne ramme oss når vi kom dit, ble jeg minnet på dette verset i Bibelen:

Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller for kroppen, hva dere skal kle dere med. Livet er mer enn maten og kroppen mer enn klærne. Se på ravnene! de sår ikke og høster ikke, de har verken matbod eller låve, men Gud gir dem føde likevel. Hvor mye mer verdt er ikke dere enn fuglene! Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? Se på lijlene, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset så fint, det som gror på bakken i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende.

Luk; 12; 22- 28

Tar jeg dette ordet på alvor er mine bekymringer som et lite puff. Likevel bruker Gud mange ord for å understreke at vi har absolutt ingen grunn til bekymring om vi legger dem fram for ham og lar hans nåde og omsorg gå over både bekymringene og vårt liv.

Trær gir meg ro. Jeg kan sitte lenge og se på et vakkert tre og glede meg over det uansett årstid. Vi er så heldige å ha et japansk hjertebladtre i hagen. Mannen vi kjøpte det av for mange år siden sa at det ville bli ca fire eller fem meter høyt, nå er det åtte eller ni meter. Det er digert, men det er vakkert, faktisk hele året. Bladene har form som et hjerte og greinene feller seg selv for å gi luft og rom til hver grein. Jeg står ofte og ser på det og tenker hvor heldig jeg er som har en slik skjønnhet i hagen.

I Bibelen leser vi også om trær. Vi kan lese om dyrking av trær, trær som bærer frukt eller ikke gjør det og trær som symbolet på enheten vi har med Kristus og som Guds menighet.

Bli i meg så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bære mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.

Joh. 15;4-5

Vi som tok i mot Jesus som herre og frelser er i ham, vår oppgave blir da å bli i ham, bli værende. Hva betyr det? Lese Guds Ord, be til ham og søke andre søsken i troen. Det handler ikke om kristen isolasjon, men om å ta med seg hele seg ut i verden og møte mennesker med vissheten om at jeg/vi er i ham.

Du har vel også hatt en flue på vinduet? En illsint, surrende flue som antakelig vil ut eller i hvert fall vekk fra dette stedet. Tanken slo meg: sånn er jeg også av og til. Sint eller forvirret med mye armer og bein og ute av stand til å komme meg løs og få gjort det jeg egentlig skal.

Jeg som ser flua vet at om den holder seg litt i ro, vil jeg åpne vinduet ut til frisk luft og frihet, men flua ser ut til å være helt ute av fokus når det gjelder den muligheten. Det er som om den har en diger steinmur foran seg som er umulig å forsere.

Er jeg sånn og? Bare fokusert på meg og mitt og den hindringen som akkurat nå er foran meg? Det ser ofte slik ut, og særlig når jeg har en utfordring foran meg som jeg selv eller noen andre har lagt på meg. Jeg som er blitt reddet ut av mange pinlige og vanskelige situasjoner av snille og gode mennesker som har kommet min vei, burde vite at redningen som oftest ikke er langt unna. Jeg som egentlig vet at om jeg forhholder meg i ro og tar et steg tilbake, vil se nye muligheter og løsninger på det jeg står oppe i. Ikke minst jeg som vet at det nytter å be! Like vel…

For noen dager siden ble jeg minnet på dette fantastiske løftet:

Herren skal stride for dere og dere skal være stille

2. Mos. 14,14

Så enkelt, så vanskelig, men jeg øver, stadig vekk.

Vi er så heldige å ha en hage. Hagen vår er ikke så krevende for her er det mye fjell og lyng, men vi har en del roser. Når vi kjøper roser så vil vi gjerne at de skal dufte godt og at de skal være remonterende, helst. Hvorfor remonterende? Jo, da kan vi nyte blomsterprakten flere ganger i løpet av sesongen. I år har rosene blomstret som om de skulle ha betaling for det. Så har de hatt en ganske lang pause hvor det tilsynelatende ikke har skjedd en ting. Nå har remonteringen begynt og er helt vanvittig. Noen blomstrer ikke så rikt som første runde, mens enkelte andre; sterkere, større og mer intense enn første blomstring. Det er en sann glede!

Jeg har lurt på om det er slik med oss mennesker og? Vi er i vår ungdoms blomst og glans, så kommer noen år hvor vi er mer eller mindre i tåka av jobb, familieliv og masse forpliktelser, så blir vi pensjonister og forpliktelsene minsker og vi tenker: Er det fortsatt bruk for meg? Da ligger mulighetene der til igjen å revitalisere interesser, kunnskap og evnen til omsorg som vi har lært etter mye strev. Da kan vi på nytt skyte friske skudd og bli både friskere og mer intense enn før. Er det slik eller er det ønsketenkning? Vi som har valgt å følge Kristus og tro på Gud, har noen herlige løfter i Bibelen:

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes

Salme 1;1-3

Flott, ikke sant? Vi vil jo gjerne vise noe godt igjen etter oss og ved å velge Guds vei, kan vi det.

Du gir meg kraft som en vill okse og salver meg med den friskeste olje.

Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.

Salme 92;11 + 15

Dette gir håp, eller?