Naboen mater fugler. Det gjør vi og, men bare når det ikke er noe mat å finne ute. Naboen derimot mater hele året. Det har han begynt med i år og vi har en strøm av fugler som sneier forbi kjøkkenvinduene våre, lander i plommetreet og kvitrer muntert på vei fra et herlig matfat. For tiden er det mest spurv som sitter i treet og skravler, ja, det er slik det høres ut. Det er koselig, men det minner meg om at det er en balanse i dette å sørge for seg selv og bli sørget for. Blir disse spurvene «lært opp til» at mat finner man i en beholder eller må man faktisk ut på vingene og fange sin egen mat? Kanskje de lærer begge deler? For mens plommene modnes ser vi også at de fanger insektene som har begynt å krype rundt i treet.

Kanskje de er som oss? Et behov for sikker forsyning og samtidig frihet til å søke sitt eget?

Jeg tenkte på dette verset i Bibelen:

Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver.

Matt. 10;29-31

Dette er Guds omsorg for oss, for sitt skaperverk! Og dette nydelige diktet utdyper det enda mer:

Ikke en spurv til jorden
uten at Gud det vet.
Ikke en sjel mot døden
uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet,
ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det,
han som er over alt.

Tro det når stormen herjer
bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
du med en smerte går.

Tro det når noe brister
uten å vokse frem.
Tro det når noen mister
det som var alt for dem!
Tro det når håp går under
uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden!
Det er et ord til deg.

~ Ingeborg Prytz Fougner